I kulissene av regjeringskunsten

Fra konservering og registrering til logistikk og skadedyrkontroll: kunstforvalterne gjør kunsten til det nye regjeringskvartalet klar for møtet med offentligheten.

– Dette var det første maleriet jeg fikk arbeide med, sier Lena Steuer-Stoveland, malerikonservator i KORO siden høsten 2025.

Vi står foran et stort verk av Jakob Weidemann (1923–2001), en av landets mest toneangivende modernister. Her, på KOROs kunstmagasin og konserveringsverksted i Oslo, har hun undersøkt baksiden, forsiden og hvert eneste penselstrøk av Vår (1998).  

– Noe av utfordringen med dette verket er maleteknikken hans. Bevegelse i lerretet skaper spenninger i de tykke, pastose malingsstrøkene og gjør at fargene kan sprekke opp og løsne fra underlaget, forklarer hun.

Med godt lys, lupe og en spiss pensel har hun påført små dråper lim og lagt ned skjøre, flakede fargelag med varmeskje og litt press for å bevare de originale materialene. For å redusere bevegelse i lerretet har hun foret baksiden med polyestervatt. Maleriet har også fått bakplate, nytt oppheng og ny pynteramme i eik. Konserveringen har stor betydning for tilstanden til verket, men det er uvisst hvorvidt de departementsansatte – som har vært heldige å ha maleriet hengende i sine kontorlokaler i mange år – vil se den store forskjellen.

– Mye av arbeidet vi gjør er det ingen som ser – og sånn skal det jo være.

En ny kunstsamling til departementene

Konserveringen av Weidemanns verk er en del av arbeidet med det nye regjeringskvartalet, hvor KORO er ansvarlig for kunstprosjektene. Seksjonen for kunstforvaltning, som Lena er en del av, jobber blant annet med å sikre god dokumentasjon og lengst mulig levetid for kunsten som blir en del av de nye byggene.

Arbeidet startet allerede i 2020, med en kartlegging av all kunsten som befant seg i de ulike departementene. I et omfattende Excel-dokument ble totalt hele 3291 kunstverk registrert – en miks av KORO-verk, innkjøp og gaver, de fleste laget av norske kunstnere født på 1900-tallet. Av disse valgte kuratorgruppa for nytt regjeringskvartal ut rundt 300 verk, som blir del av departementenes nye kunstsamling. Noen av kunstverkene krever litt detektivarbeid, ettersom tittel, årstall eller hvor de kommer fra ikke alltid er registrert hos departementene. Mange av verkene har også hengt på kontorvegger og i fellesrom i 40–50 år uten videre tilstandsvurdering.

Nå blir alle registrert, nummerert, konservert og – i de aller fleste tilfeller – rammet inn på nytt, før de skal til det nye regjeringskvartalet.

Frakt og flytting av alle verkene gjør koordineringsarbeidet enormt.

– Vi har mange transporter nå, det er pakking, mottak, registrering og plassering. Det er en kjempejobb, bekrefter Caroline Marie Søgaard, papirkonservator i KORO.

I dag er hun på kunstmagasinet sammen med Lena, men som regel er det kunsttekniker Elisabeth Weihe som holder fortet her.  Siden våren 2025 har Elisabeth bistått med logistikken av kunstverk som er hentet fra departementene, og som skal videre til nye vegger i regjeringskvartalet.

– Kunstverkene fra departementene blir montert på ulike steder i samhandlingsstrøkene, fellesområdene som binder alle byggene sammen. Arkitektenes tanker med samhandlingsstrøket er at alle departementene forenes der, sier Caroline.

Rusk, støv og kaffeflekker

Weidemann er i godt selskap på magasinet. To malerier av Anna-Eva Bergman (1909–1987), en av Norges fremste modernister, står godt innpakket etter konservering og ny innramming. På en uttrekksreol henger maleriet En erindring (1994) av en annen abstrakt pioner, Irma Salo Jæger (f. 1928). På godt fylte 250 kvadratmeter står vi midt i fortellingen om nyere norsk kunsthistorie, og det er lett å kjenne på en viss andektighet. Men den slags følelser kan ikke konservatorene tillate seg mens de jobber.

– Da tenker jeg verken på verdi eller hvem kunstneren er, det er irrelevant. Hvis man gjør det, klarer man ikke å arbeide, sier Caroline.

– Hva er det første dere ser på når dere får inn et kunstverk?

– De aller fleste verkene som kommer fra departementene er maleri og grafikk. Grafikken rammer vi ut før vi gjør en tilstandssjekk. Hvis vi oppdager skader, eller at papiret er veldig gult, vurderer vi om vi skal behandle det – vaske eller avsyre, forklarer Caroline.

– Det er litt det samme med maleriene, fortsetter Lena.

– Vi gjør først en tilstandsvurdering av overflaten. Da er det gjerne fargelagene vi ser på, om det er løs eller oppskallet maling. Vi går også over overflaten for å se på det strukturelle; på lerretet, hvor godt oppspent det er, om det har noen bukler eller har fått slag eller skader. Før vi begynner å behandle verket, rammer vi det ut. Det er ofte støv som har samlet seg rundt kantene, og de fleste maleriene har ikke hatt beskyttende glass. Uten glass er kunstverket mye mer tilgjengelig for de som ser på det, men skitt og smuss legger seg også rett på overflaten. Vi finner en del rusk, støv og kaffeflekker.

– Kaffeflekker?

– Ja, et verk kan ha hengt nær en kaffeautomat, for eksempel. En slik plassering vil vi gjerne unngå!

Ingen tomme vegger

Når kunstverk hentes ut fra departementene er KORO opptatt av at de ansatte ikke skal stå igjen med tomme vegger. Caroline peker mot et maleri av Knut Rose (1936–2002) – et stort verk med dominerende fargefelt i prangende rødt:

– Verket har hengt i et hvitt møterom med svarte møbler. Når man tar det ned, gjør det noe med rommet. Vi opplever at de som har sitt daglige arbeid i departementene er veldig glade i kunsten sin – å etterlate et tomrom etter kunst er ikke noe vi egentlig ønsker.  Derfor har vi jobbet mye med å plukke ut kunstverk fra magasinet som kan få et nytt publikum, sier Caroline.

– Men det er ikke nødvendigvis kunst som har det samme uttrykket.

Det er Janicke Iversen, kurator og prosjektleder i KORO, som det siste året har hatt oppgaven med kuratering og nymontering av eldre verk fra kunstmagasinet, i nært samarbeid med konservatorene.

– Vi jobber med kunst i offentlige rom; vårt arbeid handler om at den skal være der folk er, vi vil jo ikke at kunst skal stå på lager. Da er dette arbeidet en unik mulighet for å få vist grafikk, malerier, keramiske arbeider, tekstiler og annet fra KOROs samling, det blir som en liten utstilling med begrenset visningstid. Men før det må tilstanden vurderes, verkene må konserveres ved behov og ofte rammes inn på nytt. Det er et omfattende arbeid, utdyper Caroline.

– Kunstverkene har kanskje vært på magasinet en stund; opprinnelig fra bygg som nå er revet eller statlige virksomheter som ikke lenger finnes og hvor kunstverk er kommet tilbake til oss. Da er det veldig fint at de kan vises på nytt andre steder.

Konservering av nye verk

I tillegg til departementenes kunst vil samlingen i det nye regjeringskvartalet bestå av både innkjøp og nyproduserte arbeider. Metallskulpturen Møte (2025) av Pål Vigeland (f. 1944), som høsten 2025 ble vist i utstillingen Present på Galleri Format i Oslo, er et av de siste innkjøpte verkene. Det vegghengte arbeidet består av to store, romlige deler, som for øyeblikket står godt støttet opp på hver sin pall.

– På Galleri Format hang de ganske langt ut fra veggen. Vi må nok justere opphenget litt med tanke på hvor verket skal være, avhengig av om det skal festes på betongvegg, gips eller trepanel. Da kommer kunstneren til oss for å bli med på den samtalen. Vi får også hjelp av erfarne kunstteknikere for å i fellesskap finne den beste løsningen, sier Caroline.

Ved siden av Vigelands arbeid står trerelieffet Fødselen (Fjell, stein og isbre) (2025) av Gunvor Nervold Antonsen (f. 1974), et annet nyinnkjøp. Verkets tre moduler er skjult bak et tett plastdekke. Kunstneren har ikke behandlet treverket, og konservatorene tar ingen sjanser på at det kan bo skadedyr i materialene.

– Vi har ikke sett noen, men plutselig er det et lite egg som klekkes når det kommer inn i varmen. Derfor gasser vi verket, forklarer Caroline.

Behandlingen er skånsom og brukes av mange museer: Verket blir kjørt inn i en tett ballong og står der til behandlingen er over etter 30 dager.

– Vi må være helt sikre på at vi ikke får med noen skadedyr som blindpassasjerer inn i regjeringskvartalet! Vi tar alle forholdsregler, målet er å overlevere alle verk i tipp-topp stand til et helt nytt bygg og ikke minst til de som er omgitt av kunstverkene i det daglige. Det er også av respekt for kunstnerne og kunstverkene, og egentlig for alt arbeidet som mange personer har lagt ned over flere år.

Regjeringskvartalets tre store, integrerte kunstprosjekter ble ferdige i løpet av 2025, og er blitt fulgt tett opp av forvaltningsseksjonen i samarbeid med kuratorene og kunstnerne: Jumana Mannas (f. 1987) bygulv Sebastia på Johan Nygaardsvolds plass, Outi Pieskis (f. 1973) monumentale verk AAhkA til pyramiderommet i A-blokka og Damla Kilickirans (f. 1991) store relieffer Sites of a Breach, Delays in a Dream; A Surface Half Asleep på fasadesokkelen til A-blokka. Målet er å sikre at materialer og utforming tåler møtet med det offentlige rom og det norske klimaet.

Flere kunstnere har laget verk som et direkte oppdrag eller gjennom konkurranser. Ikke alle har atelier sentralt i Oslo eller har jobbet på stedet. Det seks meter brede tekstilarbeidet Bassi várri, giđđadálvi – Hellig fjell, vårvinter (2025) av Hilde Skancke Pedersen (f. 1953) skal monteres i D-blokka, og ble transportert til Oslo fra kunstnerens base i Kautokeino.

– Det er en lang reise, som utsetter verket for ulik temperatur, belastning og håndtering. Vi rullet det ut for å sjekke om det hadde fått noen skader. Så har kollega og gjenstandskonservator Fredrik Qvale i samråd med kunstneren og ekstern tekstilkonservator tilpasset oppheng og montering for å sikre at det henger rett og stabilt på vegg, sier Lena.

– Gamle eller nye kunstverk, det er alltid noe å gjøre. En konservator bør være med fra start og frem til et verk er ferdig montert.

En helt spesiell kontekst

Store deler av kunsten som befant seg i Høyblokka under terrorangrepet 22. juli 2011 skal tilbake igjen i det nye kvartalet. Det historiske bakteppet gjør at konservatorene jobber annerledes med disse verkene.

Keramiker Lisbet Dæhlins (1922–2012) store, blå keramikkrukker, som knuste under eksplosjonen, er satt sammen igjen uten forsøk på å skjule sårene. Hannah Ryggen (1894–1970) sitt teppe Vi lever på en stjerne (1958) – i sin tid laget på bestilling av arkitekt Erling Viksjø til Høyblokka – ble også skadet, og har i dag arr fra sammensydde flenger. Det store tekstilarbeidet er blitt konservert og utstilt flere ganger siden 2011; nå, i forberedelsene til verkets nye plassering i vestibylen ved Statsministerens kontor, dukker det fortsatt opp partikler og smuss fra terrorhendelsen.

Ida Lorentzens (f. 1951) interiørmaleri Sleeping Shadows (2009) viser tydelige skrammer på nederste del av pynterammen.

– Det er fra splinter, sier Lena.

– De har heldigvis truffet pynterammen, ikke lerretet. Vanligvis ville vi byttet ut pynterammen, men fordi skaden er fra 22. juli så beholder vi den. Det er viktig å tenke på at man ikke kan retusjere seg bort fra alt. Å vise historien på denne måten er hele tiden en vurdering vi gjør i samarbeid med kurator.

Mye av konserveringen gjøres også av hensyn til beredskap:

– Noen av de eldre pynterammene er ikke strukturelt stabile nok til å tåle en dramatisk evakuering eller håndtering av verkene. Vi setter noen standarder til innramming som de eldre verkene ikke har. Det har blant annet med dybden på rammelisten å gjøre, sier Lena, og viser hva hun mener på maleriet Rödt triptyk (1995) av Knut Rose:

– Her er det en pynterammelist som er spikret direkte i blindrammen. Den tilfører ingen strukturell stabilitet og rammen dekker heller ikke over bildekantene. Det gjør at man ikke kan legge det med forsiden ned uten at den sensitive overflaten kommer i kontakt med underlaget.

Når et verk skal ut i offentlige rom må det ha en beskyttelse, supplerer Caroline:

– Mange samtidskunstmalerier kommer ofte uten pynteramme, den kan føles begrensende for noen. Vi prøver å ta hensyn til kunstnerens intensjon og vi strekker oss så langt det er forsvarlig. Men at verket skal henge i en offentlig kontekst trumfer alt. Det gjør at vi må tenke litt annerledes enn de som jobber med dette i kunstmuseene, eller på et galleri der utstillingene vises for en avgrenset periode.

Skal være føre var

I tillegg til konservatorene Lena, Caroline og Fredrik og kunsttekniker Elisabeth, består KOROs forvaltningsseksjon av registrar Cathrine Wang og seksjonsleder Ingrid Skard Skomedal, som selv har bakgrunn som monumentalkunstkonservator.

– Å ha en egen konserveringsstab på huset gjør jo at kunstforvaltningen blir lettere å gjennomføre, sier Ingrid.

– Vi får til veldig mye, nettopp fordi vi er en sammensatt gjeng med mye spesialkompetanse. Vi jobber hele tiden tett sammen med kuratorene og prosjektlederne i kunstseksjonen for å få til gode kunstprosjekter.

Selv om KORO har kompetansen til å gjøre det praktiske konserveringsarbeidet, benyttes ofte eksterne ressurser. Det handler om kapasitet: Det nye regjeringskvartalet er et av mange kunstprosjekter – forvaltningsseksjonen gir råd til alle som har kunst fra KORO over hele landet.

 I regjeringskvartalet er det Digitaliserings – og forvaltningsdepartementet som skal forvalte departementenes kunstsamling, og dermed det statlige eierskapet til kunsten. KORO registrerer også alle disse i sin database. Ingrid jobber blant annet for å sikre kompetansen og kapasiteten som trengs for å ivareta kunstverkene over tid.

– Vi jobber hele tiden forebyggende. Vi gir god opplæring til de som har kunst hos seg, slik at de på best mulig måte kan ta vare på kunsten på vegne av fellesskapet. Konservatorfaget er fortsatt litt mystisk for mange, man tenker hvit frakk. Kunst i offentlige rom er faktisk et eget fagfelt innen konservatorarbeid. Vårt arbeid består av ulike utfordringer, og vi må ta helt andre hensyn enn for eksempel i museene. For oss er slitasje å forvente når kunstverk står ute i det offentlige rom der mange mennesker har sin arbeidshverdag, forklarer Ingrid.

Alle KOROs kunstprosjekter overleveres med klare instrukser for hvordan verk henges opp og hvordan de kan tas ned igjen.

 – Kunst i offentlige rom flytter på seg. Statlige virksomheter legges ned eller endres, og kunst blir med til nye steder – stort sett. I regjeringskvartalet har vi noen helt integrerte verk. Her sørger vi også for at alle vet hva de skal gjøre hvis noe skulle skje med verkene. Kunsten må tas vare på og ha et godt apparat rundt seg for å ta vare på verdiene som staten investerer i.

En visjon blir virkelighet

Det meste av kunsten til regjeringskvartalet skal være på plass til påsken 2026. Mye arbeid gjenstår før den tid, bekrefter Caroline.

– Men jeg synes vi ligger godt an.

Konservatorene i KORO forbereder seg godt til selve monteringsperioden, ved hjelp av eksterne kunstteknikere og -konservatorer. Og de tar med seg mye utstyr – i tilfelle. Å flytte store mengder kunst er nervepirrende, det gjelder å være beredt på det uforberedte.

– Det blir veldig gøy å se resultatet av arbeidet – å oppleve kuratorenes visjon og vårt arbeid inn i det, sier Caroline.

– Det håper jeg alle i departementene tenker også – at de ser hva vi har gjort, ser alt vi har satt i stand. Alle kunstverkene er gjennomgått for å vise seg fra sin beste side. Det er mye ressurser, både i penger og personer, som har bidratt til resultatet. Vi har også lært ekstremt mye i denne runden som vi tar med oss inn i neste byggetrinn og i de andre prosjektene våre.