Alrek helseklynge samler en rekke ulike organisasjoner tilknyttet helse- og omsorgsløsninger i primærhelsetjenestene og har som mål å skape innovative helse- og omsorgsløsninger for hele mennesket. Som en del av Universitetet i Bergen rommer det både forskning og utdanning, men også fullverdige praksisarenaer og tverrfaglig samhandling.
Motivasjonen for komiteen som har bestått av Anne Marthe Dyvi, Hedevig Anker og Eirin Støen, er at kunsten skal minne om det som ikke kan telles og måles når det handler om mennesket, psykologi, kropp, og helse. De har funnet frem til egnede steder for særegne verk som våger å ta plass og gir rom for refleksjon. Komiteens ønske er å bidra med kunst som åpner for refleksjon omkring betydningen av å ivareta enkeltindividet i en helsefaglig kontekst.
Else Marie Hagens fire fotografier omhandler forholdet mellom normalitet og utenforskap. I Amber Abletts sosiale prosjekt, Plommetrærne på Alrek, plantes plommetrær som vil kunne høstes fra av alle innenfor og utenfor Alreks hagegjerde. Sigmund Skard sine to performance Ombord og Eg treng åpner for verdien av undring og lekenhet, og refererer til at mange store gjennombrudd i forskning har oppstått på grunn av uhell og tilfeldigheter. Grethe Unstad sitt verk Transparens representerer mangfoldet av muligheter som finnes på innsiden av bygningen.
Ved inngangspartiet møtes vi av Grethe Unstads monumentale veggarbeid Transparens. Glassveggen har et taktilt og poetisk fargeuttrykk, hvor håndmalte fargeflater på bomullspapir er blitt scannet, og omgjort til keramisk print i et rutesystem hvor fargene delvis overlapper hverandre. I utgangspunktet er det 32 grunnfarger farger fordelt over glassveggen, men gjennom overlappingen skapes 70 ulike fargenyanser. I tillegg til å være et majestetisk blikkfang og landemerke viser dette mangfoldet til de mange prosjekter, oppgaver og perspektiver innenfor Alreks ulike fagområder. Gjennom døgnet og i skiftende værforhold endres uttrykket i glassfasaden ved å speile omgivelsene.
Else Marie Hagens lille fotografiske serie The average of four boys and their shadows, The opposite directions of two girls, His full potential og Her accurate height fyller langveggen man passerer på vei til auditoriet i 0´ etasje. Gjennom samtlige fire fotografier løper tynne streker i et håndtegnet rutenett, der det opptrer mer eller mindre tydelige skikkelser. Det kan virke som om rutenettets formål er å vise noe målbart ved figurene. Bildene åpner for refleksjon omkring betydningen av å ivareta individet i en samfunnsmessig kontekst. Bak statistikker og skjemaer er det alltid enkeltmennesket det handler om. Forståelsen av hva som er avvik og hva som er normalt, vil nødvendigvis variere alt etter erfaring og kunnskap hos den enkelte. Hvert bilde har et påskrevet utsagn som minner om tekst fra formularer eller opplysningsmateriell, men teksten i kombinasjon med bildene yter motstand mot kategorisering. Slik peker fotografiene på samfunnets tendens til å lage systemer som ikke alle passer inn i. Utgangspunktet for serien er et offisielt skjema som foreldre og foresatte selv skal fylle ut og som skal fange opp avvik hos barn og ungdom, men hvor de foresattes egen opplevelse av normalitet vil påvirke deres utfylling. En generell oppfattelse av objektivitet blir dermed satt på prøve.
Alrek har en stor hage mot sørvest. Et mål for Alrek helseklynge har vært å koble sammen institusjonen og dens brukere med byen. Amber Ablett vil over tid skape et relasjonelt kunstprosjekt som går ut på å danne et fellesskap for å ta vare på, høste og dele oppskrifter fra fem plommetrær plantet i hagen. Gjennom prosjektet etableres relasjoner på tvers av disipliner og roller, det være seg studenter, ansatte og husets naboer. Plommetrærne er plantet ved grenselinjen til helseklyngens tomt. Grenenes blomster og frukter kan dermed plukkes både fra utsiden og innsiden av tomten. Plommer har vært dyrket i Norge siden 1200-tallet. På Vestlandet har det milde klimaet gitt gode forhold for plommedyrking. Dermed er plommer blitt en del av den norske matkulturen, i syltetøy, kaker og vin. Prosjektet vil samle inn, tilgjengeliggjøre og på sikt tilberede plommeoppskrifter fra deltagere og bidragsytere i prosjektet. Den langsomme syklusen som følger plommedyrkningen kan påminne om den sakte, stabile og jordnære utvikling av læring og forskning som skal foregå i bygget.
Sigmund Skards to performancer, Ombord og Eg treng tematiserer begge menneskelige aspekter som sårbarhet, tilkortkommenhet og opplevelse av mangler. På ulikt vis stiller Skards arbeider spørsmål rundt hva det betyr å være menneske. I et svært visuelt, men likevel nøkternt uttrykk, oppleves verkene både konkrete og abstrakte, lekne og alvorlige på samme tid. I verket Ombord benytter Skard et bord hvor den innebygde mekanismen (åpningen for innleggsplatene) fungerer som løsning til å bære bordet som én person. Skard beveger seg gjennom Alreks dører og korridorer, trapper og i heiser, og bruker kroppens betingelser og konstruksjon i samspill med bordet for å hele tiden forsøke å holde det i balanse. For verket Eg treng har Skard funnet et sted i bygget, et bord og en stol, samt en bok og en tusj. Mens han sitter her og venter på ideer eller klarhet, blør tusjen sakte og nesten umerkelig gjennom skjortelommen inntil en større og svært synlig flekk er et faktum.
Covid-19 situasjonen har lagt omfattende begrensninger for gjennomføring av Skards verker i et mer tradisjonelt performativt format og for et fysisk publikum. Det ble dermed nødvendig å finne nye måter å formidle kunsten på. Verkene som var opprinnelig tenkt inn i et åpningsprogram, er tilgjengeliggjort og produsert gjennom en serie fotografier og film som får varig plassering i Alrek helseklynge.
