I 2025 markeres 120-årsjubileet for opprettelsen av diplomatiske forbindelser mellom Japan og Norge. Dagens ambassadeanlegg ble tegnet av den japanske arkitekten Junzo Yoshimura (1908-1997) og var ferdig i 1977. Bygningen kombinerer elementer fra vestlig modernisme og tradisjonell japansk arkitektur. Modulære, bokslignende bygningsvolumer, flate tak, rette linjer og enkle overflater spiller sammen med en tradisjonell japansk hage, keramiske fliser på ambassadens eksteriør, valmtak som minner om templer over inngangspartiene, og den tilhørende residensens shoji-vinduer i papir.
Mens anlegget er blitt renovert, har de tre norske kunstnerne Matias Faldbakken, Sveinung Rudjord Unneland og Camilla Løw laget kunstverk spesielt for stedet, og som på ulike måter er forankret i byggets særegne arkitektur. Kuratorene for prosjektet, Ole Martin Lund Bø og Endre Aalrust, ønsket ny kunst som kunne gå i dialog med anleggets arkitektoniske premisser og lokalitet.
Faldbakken og Unnelands arbeider er plassert i ambassadens resepsjonsområde, mens Løw har laget en skulptur som har fått plass ute ved inngangspartiet til residensdelen av anlegget. Alle kunstverkene er synlige for ansatte og gjester.
Camilla Løws (f.1976) skulptur Komorebi er laget i oksidert rustfritt stål og med farget munnblåst antikkglass. Antikkglass er ofte blitt brukt der man ønsket et dekorativt og svakt lysdempende glass. Tittelen Komorebi er det japanske ordet for sollys som filtreres gjennom trærnes løvverk. Skulpturens form låner av ambassadens arkitektur og de nærliggende trærne, og kan minne om et geometrisk tre. Materialene kombinerer moderne teknologi og tradisjonelt håndverk i sammensetningen av oksidert stål med munnblåst glass. Kunstverket er utført i Norge av lokale håndverkere fra Oslo, og deretter fraktet til Tokyo hvor skulpturen ble montert av kunstneren selv. De synlige skruene og sammenføyningene er en del av verkets uttrykk.
Inne i resepsjonen møter vi et todelt kunstverk av Sveinung Rudjord Unneland (f. 1981). Det abstrakte maleriet H I er satt sammen av fire enkeltlerreter, mens tekstilarbeidet Interiør består av åtte individuelle puter vevd i ull på jacquardvev, plassert på en integrert benk. Mønstrene på putene er avfotograferinger av den delen av malerier vi vanligvis ikke ser, nemlig sidene og kantene på lerretet der malingen har rent over kanten. Det er deler av malerier som gjerne blir ignorert, eller er skjult av rammer. Tekstilene er utviklet og vevd i samarbeid med den norske tekstildesigneren Jon Pettersen, og er produsert ved det norske veveriet KRIVI Vev.
Høyt på veggene vendt mot maleriet og sittebenken er kunstverket Tokyo Escalation av Matias Faldbakken (f. 1973) montert. Verket er et veggrelieff i keramiske fliser, og formen etterligner trappeoppganger og trapperom, inkludert avsatsene, som er vanlig i offentlige miljøer. Det språklige utgangspunktet for tittelen er sammenhengen mellom ordene eskalering, skala, trapp og stige. Den skulpturelle opplevelsen av verket skal være en heving eller en oppadgående bevegelse.
