Brødrene Sherzad og Behzad Salimi er kurdere fra Iran, født i en flyktningleir i Irak. Etter 14 år og ni måneder som statsløse på mottak i Norge har de nå fått oppholdstillatelse.

Avgjørelsen, som kom i oktober 2023, er en konsekvens av kunstner Marianne Heiers verk ACT, utviklet på oppdrag fra KORO til det nye bygget til det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

– Dette er først og fremst veldig gledelig for de to brødrene, som har sittet nesten 15 år i limbo uten rettigheter til å være en anerkjent del av befolkningen. Som kunstner er det veldig stas at et kunstverk kan vise til denne typen konkrete resultater, det er en radikal endring i noens liv. Men det er også en endring de har krav på, sier Heier.

ACT, som har pågått siden 2017, er både et kunstverk og en juridisk prosess, produsert i samarbeid med Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS).

Utgangspunktet for verket er FNs Statsløskonvensjon, ratifisert av Norge i 1956, men ikke implementert i norsk rettspraksis. Konvensjonen skal sikre statsløse et minimum av menneskerettigheter, som rett til utdanning, arbeid og et sted å bo. Målet for prosjektet, både kunstnerisk og juridisk, er en endring i loven og norsk rettspraksis som anerkjenner statsløses rettigheter i Norge.

Et prinsipielt prosjekt

Første del av Heiers verk til Domus Juridica var en tale, en stor bunke sakspapirer presentert som innbundne praktbøker på en sokkel i larvikittstein, og en plakat med utdrag fra sakspapirene i bøkene. Del to tok form av et seminar på universitetet i april 2023, hvor representanter fra blant annet FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), Utlendingsnemnda (UNE) og European Network on Statelessness (ENS) deltok, samt Salimi-brødrene selv.

I kunstprosjektet har Heier stilt nesten hele produksjonsbudsjettet sitt til rådighet for NOAS, for å lønne en ansatt som jobber med å forberede sakene til de statsløse.

Et grunnprinsipp: Intervju med Marianne Heier om ACT

– Når UNE anerkjenner at brødrene Sherzad og Behzad ikke kan få registrert seg som iranske borgere så mener vi at de må anses som statsløse. Selv om UNE ikke anerkjenner dette i vedtakene nå, så anerkjenner de at de er ureturnerbare og ikke får registrert seg i Iran, og gir dem oppholdstillatelse. Dette er et svært godt utgangspunkt for det videre arbeidet, sier Jon Ole Martinsen, seniorrådgiver og talsperson i NOAS.

– ACT har medført at vi har hatt muligheten til å sette fokus på statsløsproblematikken og gjort landfaglige og rettslige dypdykk. Heiers innsats og verk har bidratt til å sette temaet på den offentlige dagsorden. Vi er ikke i mål ennå, men vi er på vei! Vi håper at Heier og flere med henne vil følge oss helt frem.

Heier understreker at kunstprosjektet hennes ikke er relasjonelt, men prinsipielt.

– Prosjektet handler ikke om snillhet eller generøsitet, men om å følge en prinsipiell linje som følger av at Norge faktisk har ratifisert denne konvensjonen. Det som har skjedd nå er et forvaltningsvedtak, så det har foreløpig dessverre ingen overføringsverdi. Målet for prosjektet er at dette skal gjelde alle statsløse. Så lenge det ikke har skjedd, kommer jeg til å fortsette arbeidet, sier Heier.

– Selv tenker jeg på ACT som en skulptur, der loven er det plastiske materialet. Jeg ønsker at prosjektet skal bidra til å forme norsk rettspraksis slik at vi etterlever forpliktelsene vi har overfor statsløse.

I arbeidet med ACT har Heier jobbet tett med Elisabeth Byre, tidligere kurator i KORO og ansvarlig for prosjektet på Domus Juridica, og Bo Krister Wallström, seniorrådgiver og kurator i KORO.

– Et av kunstens spesielle privilegium i mange sammenhenger er å gi det kritiske blikket utenfra. Mer sjelden er det at kunsten som medvirkende kraft er med på å forandre menneskelige livssituasjoner. Det sterke humanistiske og politiske kunstprosjektet til Heier kan forhåpentligvis også lede til en politisk og juridisk endring, sier Wallström.