Tett på KOROs nye direktør

Sigurd Sverdrup Sandmo har vært sjef for De kongelige samlinger siden 2019, nå skal han lede KORO. Foto: Niklas Hart.

Tett på: KOROs nye direktør

Fra 1. november 2021 er Sigurd Sverdrup Sandmo direktør i KORO. Bli med ham på en reise fra verk til verk i tre norske byer der han forteller om sitt forhold til kunst, til utvalgte verk spesielt og om hvorfor kunst i offentlige rom handler om demokratiet selv.

Sigurd Sverdrup Sandmo (f. 1971)

HvaNy direktør i KORO, ansatt for en
åremålsperiode på seks år

Sverdrup Sandmo har ledererfaring fra både kunst-, musikk- og kulturvernfeltet. Han har vært direktør for Lepramuseet St. Jørgens Hospital (1998-2005), utstillingsleder og formidlingsleder ved Bymuseet i Bergen (2005-2013) og direktør for KODEs tre komponisthjem (2013-2019). Siden 2019 har han vært sjef for De kongelige samlinger med ansvar for forvaltning og formidling av Kongehusets kulturarv. For perioden 2018-2021 er han medlem av Norsk kulturråd, der han leder faglig utvalg for kulturvern.


Video: Niklas Hart

– Hva jeg gleder meg mest til? Å gi offentligheten tilgang til kunst av høy kvalitet og å skape oppdrag og muligheter for kunstfeltet.

Sigurd Sverdrup Sandmo

Første stopp: Tromsø

Universitetscampusen i Tromsø har flere hundre KORO-verk. Her er et stort spenn i både format, perioder og kunstnerskap, og fra monumentale stedsspesifikke verk til små skatter som må letes opp. Det aller meste av denne store kunstsamlingen er likevel lett tilgjengelig for allmennheten på dagtid. Blant høydepunktene er det 23 meter lange broderiet Historja av Britta Marakatt-Labba, og en stor samling verk av Iver Jåks.

Flere av byggene på campus har vært gjenstand for helhetlige kuratoriske grep de senere årene. Foto: UiT

Solveig Ovangers Stor klode – liten klode er en del av KOROs nyeste prosjekt på UiT, ved Institutt for lærerutdanning og pedagogikk, kuratert av André Gali og Bjørn Hatterud. På den høye og rå betongveggen, i det naturlige lyset fra vinduet, henger en lys og en mørk skulptur i fiskeskinn. Håndverket er hentet fra urfolk i Øst-Sibir.

– Det er så lett å la seg begeistre av disse arbeidene! Både av materiale og teknikk, av det vanskelige og tidkrevende, og det forbløffende vakre resultatet. Og så henger de jo så godt akkurat her, i et hus der man nettopp lærer å lære bort. Ovangers verk snakker jo så tydelig om akkurat det – om å lære bort ferdigheter og å tilegne seg dem, om systematikk, tålmodighet, mønstre og resultater. Disse gjør så godt å se på.

Foto: Hanne Hammer Stien

Stor klode – Liten klode (2020) av Solveig Ovanger. Skulpturene er bygget opp av rundt 3000 små fragmenter av skinn fra sei.

Foto: Ingun A. Mæhlum

Det største kunstverket på campus er også blant de eldste. Guttorm Guttormsgaards 620 meter lange steinlabyrint fra 1991 knytter sammen flere av universitetets sentrale bygninger og er et selvsagt oppholdssted for studenter og ansatte på godværsdager. Og den som investerer litt tid, kan følge sporene tilbake i tid til gammel samisk labyrintkultur, til geologi og håndverk, og til den varme kilden i midten som viser stjernene på nordhimmelen.

Installasjonen Labyrinten (1991) består av stein, jord, vann og vegetasjon. Av Guttorm Guttormsgaard. Foto: Hanne Hammer Stien.

– Guttormsgaard har ikke plassert et kunstverk på stedet. Kunsten er stedet. Dette må være et av få KORO-verk som er lett å se fra luften.

– Labyrinten har en enorm kraft og er historisk som stedsspesifikt kunstverk i Norge. Den viser også vei inn i et kunstnerskap og i Guttormsgaards personlige samlervirksomhet som er labyrintisk i seg selv.

Andre stopp: Bergen

Bergenseren Sandmo er regelmessig i hjembyen. På veien inn til sentrum, langs Bybanetraseen, finnes et annet monumentalt KORO-verk: Anne-Gry Lølands Kobling på de nye byggene til Høgskolen på Vestlandet. Perforerte stålplater danner varierte geometriske mønstre som dekker flere tusen kvadratmeter av fasaden og myker opp de store flatene.

Kobling (2011) av Anne- Gry Løland. Foto: Pål Hoff

–  Jeg har stått her og sett på når regn og sol glir over i hverandre som det ofte gjør i Bergen, og man får den blanke refleksen som flytter langsomt over de våte stålplatene med de litt barokkaktige mønstrene. Disse øyeblikkene treffer oss bergensere midt i hjertet, sånn er det bare!

I Bergen holder vi oss til store verk. Sandmo tar oss til Nygårdshøyden og Universitets aula der Kari Dyrdals 7 x 6 m store teppe Ornament fyller hele den ene kortveggen. Samspillet mellom det gedigne teppet og det lange slanke rommet, lysene og interiørene skaper en sterk opplevelse av høytid. Dyrdal har digitalt bearbeidet geologiske bilder inne fra det bergenske grunnfjellet. Slik speiler den historiske aulaen seg i et motiv som ikke bare er hentet fra grunnen under oss, men også fra universitetets egne forskningsaktiviteter.

Ornament – kalkspat på mylonittisk gneis–60°23’45.96”N, 5°18’31.96”Ø, (2015), av Kari Dyrdal. Tekstilet er laget etter et fotografi som er bearbeidet og digitalt vevd av bast, polyester, metall, bomull, rayon og papir. Foto: Pål Hoff

–  Flere av de store vevde teppene i KOROs samling er merkesteiner i den offentlige utsmykningens historie i Norge.

– Dyrdals teppe er et eksempel på hvordan monumental tekstilkunst kan gi autoritet og ro til et rom.

Kun få skritt fra Dyrdals tekstil og universitetsaulaen, finnes de nye utstillingene over de naturhistoriske samlingene. I den gamle museumsbygningen finner vi de kritikerroste utstillingene der ny kunnskap om verden – og menneskets kompliserende deltakelse i den – spiller sammen med museets nesten 200 år gamle historie. KOROs kunstprosjekt, kuratert av Marit Paasche, utfyller samtalen om hva museet er.

Et av verkene er performativt og har gitt museet et tiårig samarbeid med Marthe Ramm Fortun. Verket Vi skal ikke lage lærebøker består av en performance og to fotografiske serier. Den ene serien inngår i museets utstillinger. De er lett tilgjengelige for barn og voksne og kan sees og tolkes av alle: som en uforpliktende lek med utstillingene, som kritiske kommentarer til forskningen eller som påminnelser om at også vi er et sårbart dyr.

Bli med innenfor!

Den andre serien består av ti foto fra årlige performancer, for Ramm Fortun skal returnere en gang i året mellom 2019 og 2028. Et foto plasseres senere i de tomme rammene utenfor Tårnsalen i museets historiske toppetasje. Det tredje av de ti bildene ankommer samtidig med oss.

– De performative kunstnerskapene har blitt stadig viktigere innenfor arbeidet med kunst i offentlige rom, og noe KORO skal bidra til å utvikle videre.

Tredje stopp: Oslo

Hovedstaden har vært arbeidsplass for Sandmo de siste tre årene. Nå står han på Wessels Plass og titter inn mot Stortingets nye kontorbygg i Prinsens gate, der KORO har produsert flere kunstprosjekter.

Stortinget har en betydelig kunstsamling, og et eget kunstutvalg som står for innkjøpene. KORO eier ikke verkene her, men bidrar på ulike måter fra prosjekt til prosjekt. I utsmykningen av Stortingets kontorbygg i Prinsens gate har seniorkurator Trude Schjelderup Iversen vært prosjektleder og kurator på oppdrag fra kunstutvalget. Det meste av kunsten her synes ikke for allmennheten.

– Vi må akseptere at en del av våre offentlige rom er mindre tilgjengelige enn før. Vi har andre behov for sikkerhet og skjerming av noen samfunnsfunksjoner enn for noen tiår siden. Men det betyr ikke at det offentlige rommet er mindre viktig, eller at kunsten kan nedprioriteres, sier Sandmo.

– Kunsten tilfører noe helt grunnleggende til de stedene våre folkevalgte møtes på, og KORO skal også bidra til at grensen mellom makten og allmennheten fylles med noe annet enn vakter og sikkerhetssluser. Slik vil det også bli i det nye regjeringskvartalet.

Innenfor det store vinduet ved byggets inngangsparti kan man se et stort vevd teppe – en bildekollasj – av den polske kunstneren Goskha Macuga. Motivet refererer både til klimadystopi og rovdyrdebatt. Samtidig er det noe grunnleggende forvirrende over dette bildet. De frustrerte dyrene er åpenbart mennesker i kostymer, den fiendtlige ulven ligger på en gamme, vi gjenkjenner sentrale bygninger bak Trollplattformen. Det mest menneskelige i bildet er Macugas kosmonaut som virrer mellom furuleggene. I alt det åpenbart ville og humoristiske i Macugas store arbeid, ligger det også et stort antall kommentarer og påminnelser som maner til alvor for Det norske Storting.

The Fable of the Wolf, the Polar Bear, the Reindeer and the Cosmonaut (2019) av Goskha Macuga. Video: Niklas Hart

– Motivet i seg selv er et anslag til en politisk arbeidsplass der hard uenighet, konfrontasjon og forsøk på manipulasjon er selvsagt. Samtidig er kunstverket mer enn et aktuelt motiv: Det er også en vev, med en myk og langsom stofflighet som peker ut av den politiske dagsorden og inn mot andre former for mer kollektiv selvgranskning og uro. Det tåler den helt sentrale plasseringen det har fått.

Verk av den samiske kunstneren Outi Pieski er også del av KOROs kunstprosjekt ved Stortinget.

Pieski kombinerer samtidskunst og samisk duodji, knyttet til en holistisk, ikke-vestlig forståelse av håndverkstradisjon og materialer. Landskapene i maleriene hennes er fortolkninger av opplevelser fra barndommen. Trådene eller frynsene som rammer inn maleriet er de samme som brukes i sjalet i den samiske koften.

Nuvvos-Áilegas/Fjeld-Unseen (2013) av Outi Pieski. Maleri og tekstil.

Outi Pieskis bilder knytter sammen samisk håndverk, teknikk og materiale til faktiske steder og landskaper geografisk langt fra Stortingets eget nærmiljø. I dette bygget er de montert slik at de binder sammen etasjer og de ulike partienes kontorer og møterom. Selv om verkene er fysisk små, omkranset av delikate og myke silkefrynser, har de iøynefallende politisk kraft og tyngde. 

Vi avslutter runden med å se et stort minnesmerke som KORO ikke har produsert, men fått forvaltningsansvaret for. Minnestedet for deportasjonen av de norske jødene er skapt av britiske Antony Gormley og er plassert mellom kaien og festningsmuren på Vippetangen.

– Mye av det jeg har gjort til nå i mitt yrkesliv handler ikke bare om å skape kunstopplevelser, men også om å arbeide med folks tilgang til steder, bygninger og rom, med opplevelser av tilhørighet, undring, minner og kanskje også anerkjennelse av konflikt eller tap.

De seteløse stolene, vendt mot stedet der 529 jøder ble ført om bord i MS Donau 26. november 1942, er et sted å minnes alle jødene fra Norge som ble drept under krigen. 250 familier ble totalt utslettet.

Sted for erindring (2002) av Antony Gormley. Objekter i stål.

Sted for erindring (2002) av Antony Gormley. Objekter i stål.

–  Det er ikke mye plass her mellom den høye festningsmuren og Oslofjorden. Minnestedet handler da også om en gruppe som ofte opplever at det ikke er plass til dem, i det norske fellesskapet, i historieskrivningen, i det offentlige rommet.

– Det å ha forvaltningsansvaret for et slikt verk, handler ikke bare om å sørge for vedlikehold. Sammen med andre brukere av området må vi sørge for at dette virker som minnested, at det har fått den plassen og den verdigheten det ber om. Når vi som fellesskap først har reist et minnesmerke som dette, har vi påtatt oss noen forpliktelser.

Vil du lese om flere av kunstprosjektene
våre? Lyst til oppdage kunst nær der du bor?
Bla deg gjennom vår samling på nærmere 8000 kunstverk.