Huset som er utgangspunktet for kunstnernes verk lå i Holmedalshammaren 67 på Askøy utenfor Bergen, og ble bygget av Hjalmar Michelsen som familiebolig på femtitallet. I 2007 ble huset kjøpt opp av investorer, som hadde planer om å rive det for å erstatte det med flere nye boliger. For å gi det en siste reise, bygget Müller og Ådlandsvik en modell av huset i skalaen 1:27 og sendte den til folk de kjente i Beijing, Sydney, New York og Paris, i tynn og utilstrekkelig emballasje. For hvert stoppested ble miniatyrhuset i dårligere stand, og da det kom tilbake til opphavsstedet ble trinn to i kunstprosjektet iverksatt: en kalkulert ødeleggelse av det originale huset med den sammenraste modellen som mal. Steg for steg ble huset demolert. Taket ble saget løs og hang i en kran mens hele mellomgulvet ble slått ut, før taket igjen ble festet på den mørbankede bygningskroppen.
Gjennom ødeleggelsen ble huset frarøvet sine arkitektoniske, økonomiske og formale funksjoner, og ufrivillig gjort om til et kunstverk. Prosessen kan betraktes som en reversert imitasjon av det som er boligmodellens vanlige funksjon: å fungere som en projeksjon av fremtiden. I Müller og Ådlandsviks versjon er derimot ikke målet å oppfylle boligeierens drøm om den perfekte bolig, men snarere å omformulere det tradisjonelle forholdet mellom arkitektur og kunst. De vanlige posisjonene og rekkefølgene er snudd på hodet, og kunsten, ikke arkitekturen, står frem som premissleverandøren. Kunstprosjektet kan forstås som en kommentar til arkitekturens sterke posisjon så vel som til de større sosioøkonomiske endringene det norske samfunnet har gjennomgått de siste femti årene.
I et tredje ledd i prosessen ble deler av huset gjort om til parodiske kunstverk, deriblant en gigantisk femtitallsbrille laget av vinduskarmen, en siste ydmykelse av familieboligen. Arbeidene ble vist på en utstilling på Hordaland Kunstsenter, høsten 2014.