Palestinian Embassy skulle ikke bare være et utopisk bilde på palestinsk selvstendighet, men fungere som en konkret plattform for dialog mellom partene. Samtalene i luftballongen ble sendt ned til høyttalere som sto på bakken, slik at publikum kunne følge diskusjonene. Situasjonen spilte på samtalene mellom Israel og Palestina som ledet til undertegnelsen av Oslo-avtalen i 1993. Avtalen fremsto først som et gjennombrudd i forhandlingene, hvor begge partene gjensidig anerkjente hverandre, men er i ettertid blitt et symbol på en mislykket fredsforhandling.
Hensikten med forestillingen Palestinian Embassy var å etablere en ny arena for nye Oslo-samtaler om reelle politiske problemstillinger. Flere ledende norske politikere ble invitert til samtaler, men takket nei. Heller ingen representanter for den israelske staten eller uavhengige jødiske organisasjoner ønsket å delta i samtalen. Den palestinske politikeren Mustafa Bargouthi stilte som debattant og som palestinsk ambassadør for en av flygningene, det gjorde også den palestinske jusstudenten Hanin Shakrah og den norske legen Mads Gilbert. Mange av dem som ble invitert til samtale, uteble altså fra arrangementet. I tillegg var vindforholdene så ugunstige at ballongen bare kunne lette to av dagene.
Palestinian Embassy befant seg i et rent politisk univers på den ene siden og i et surrealistisk og poetisk på den andre. Når Goksøyr & Martens på denne måten iscenesetter aktuelle og politiske problemstillinger, og representanter for tematikken inviteres inn som deltakere, blir det offentlige rom råmaterialet for et kunstnerisk uttrykk som befinner seg i grenselandet mellom det dokumentariske og teater.
