Longyearbyen skole, Svalbard

Longyearbyen skole ønsket seg en utendørs «bruksskulptur», en skulptur til lek for de minste elevene og til visuell glede for de større elevene og alle andre. I et utsatt klima var det også nødvendig å ta hensyn til forhold som vindretninger og snølagring. Tre var ønsket som det dominerende materialet i skulpturen, både fordi det oppleves som varmt i et kaldt klima, og fordi bruken av tre har lange tradisjoner i området.

Kunstverket kan betraktes som en poetisk metafor på Svalbard-samfunnet, med referanser til tradisjonelle virksomhetsområder i en nordlig sfære. Samtidig oppfordrer det til mange ulike former for lek, og gir barna både gjemmesteder og ly for vinden. Verket byr på stor materialrikdom og innbyr også til taktil kontakt. Små overraskelser i form av kunstneriske detaljer kan oppdages og utforskes underveis, som også kjennetegner Gunnar Torvunds øvrige produksjon.