Eda-Eidskog politistasjon er en felles norsk-svensk politistasjon på riksgrensen ved Magnormoen, etablert blant annet for å forebygge grensekryssende kriminalitet. Den ligger i Eidskog kommune (på norsk side) og Eda kommune (på svensk side), et område som har en lang historie med forbindelser mellom landene.
Politistasjonen ligger nær Fredsplassen Morokulien – der det i 1914 ble reist et 18 meter høyt fredsmonument for å markere 100 år med fred mellom Sverige og Norge. Monumentet består av to søyler, en på hver side av grensen, og øverst står en nordmann og en svenske som tar hverandre i hånden. Området der fredsmonumentet står ble først kjent som Morokulien i 1959, da programleder Lennart Hyland fra Sverige og Randi Kolstad fra Norge på det svensk-norske radioprogrammet Över alla gränser utropte Morokulien til en egen stat. Navnet Morokulien, som består av ordene moro på norsk og kul på svensk, er godt innarbeidet selv om det er et uoffisielt navn. Området er rammet inn av fire hjørnesteiner, to på hver side av grensen, har et eget infosenter som ligger delvis på norsk og delvis på svensk side, og har et eget uoffisielt flagg.
Dette området omfatter også nedre del av Finnskogen, et stort sammenhengende område på begge sider av grensen som fikk navnet sitt etter finske innvandrer, kjent som skogfinner, som kom til området på midten av 1600-tallet. I Morokulien begynner også Finnskogleden, en cirka 240 kilometer lang vandringsrute som går nordover gjennom historiske skogfinske områder.
Kunstprosjektet knytter seg aktivt til stedet ved å tematisere grenser, grenseoppganger og grenseverdier – både fysiske, mentale og strukturelle. De to skulpturene til Julius Karoubi befinner seg på hver sin side av grensen, noe som kan gi assosiasjon til fredmonumentets to søyler og Morokuliens hjørnesteiner. Gjennom bruk av mosaikk omformer Karoubi tradisjonelle sperresteiner, kjent som betonggriser, til skulpturer med et fargerikt og fragmentert uttrykk. Skulpturene tar utgangspunkt i allerede eksisterende former og materialer som kommer med en betydning og en funksjon forbundet med kontroll, begrensning og makt.
I mange sammenhenger brukes betonggriser som en fysisk sperre, en beskyttende enhet eller en markør av territoriell kontroll. Men kan de også beskytte oss mot kontrollens mekanismer? Er de en påminnelse om hvor grensene går – ikke bare mellom nasjoner, men også mellom frihet og makt?
Skulpturene markerer ikke bare en fysisk grense, men også et grensesnitt mellom ulike lover, systemer og tradisjoner. Deres plassering og vinkel vil skape ulike lesninger: vender de mot hverandre i dialog, eller står de med ryggen til i avstand? Er de voktere, sperringer – eller skjold mot maktens utøvelse?
Mosaikken tilfører et nytt lag av mening: en felles visuell fortelling der bruddstykker fra begge sider settes sammen til en helhet, et kaos av fragmenter som blir til noe større enn summen av sine deler. Karoubi er inspirert av abstrakte malere og bruker improvisasjon som en viktig metode når han legger mosaikken. Mosaikken bringer dermed noe ukontrollert og ekspressivt til betonggrisenes kompakte, definerte og nesten minimalistiske former.
Som en kunstner med røtter fra Algerie og Marokko, som har vokst opp delvis i Norge og delvis i Frankrike, er Karoubi opptatt av spørsmål om tilhørighet, historie og identitet og ser mosaikken som speilbilde på hvordan mange ulike erfaringer og interesser kan komme sammen og danne noe helhetlig.
På begge sider grensen, i Magnor og Eda er det lang tradisjon for glassproduksjon. Magnor glassverk ble grunnlagt i 1896 og drives fortsatt. Eda glasbruk, grunnlagt i 1835 ble lagt ned i 1953, og der mye av glassproduksjonen fra denne tiden kan sees på Eda glasmuseum. Karoubi har besøkt Magnor glassverk og Eda glasmuseum og fått tilgang på glass som inngår i mosaikken.
Materialvalget spiller på regionens historie med glassproduksjon og speiler grensens skjørhet og transparens. Akkurat som glass kan beskytte og adskille, kan det også knuses og skape nye former. Betonggrisene står som monumenter over noe fast og ubevegelig, men samtidig dekorert med et kaotisk uttrykk – et frihetssøkende glimt av uro i en struktur for kontroll.
Ved å bruke gjenbruksglass fra både Norge og Sverige, forankres verket i stedets historie og bærekraftige prinsipper, men også i en erkjennelse av at grensene vi lager, kan bli brutt.
