Torsdag 24. oktober ble NPU-prisen 2024 delt ut på Norsk publikumsutviklings konferanse i Bergen. Prisen for Årets brobygger deles ut til aktører i det frie feltet, som har fungert som brobyggere mellom institusjoner og underrepresenterte publikumsgrupper.

Kuratorene Thora Dolven Balke og Kristine Jærn Pilgaard var nominert for sitt arbeid med Agder Kunstakademi, et kollektivt og sosialt kunstprosjekt i form av en allsidig kunstutdanning for innsatte i Agder fengsel. Amar Tawafi og Mouhcine El Kamlichi var nominert i samme kategori for plattformen Support Not Protect, som skal engasjere flere unge menn med innvandringsbakgrunn i det offentlig finansierte kulturlivet. Anna Helle-Valle vant prisen med aldringsfestivalen Generasjon.

– Det er veldig stas å bli nominert til Årets brobygger-pris! Dette har hele veien vært et kollektivt prosjekt, så denne nominasjonen er til Agder Kunstakademi og alle involverte, sier Jærn Pilgaard.

Agder Kunstakademi var et samarbeid mellom KORO og Kriminalomsorgen i forbindelse med byggingen av Agder fengsel. Kunstprosjektet pågikk i over syv år, med tre års undervisning fra våren 2021 og ut høsten 2023. Over 30 studenter har vært involvert, og nærmere 50 kunstnere har undervist. Prosjektet endte i avgangsutstillingen Kunst som straff på Kunstnernes Hus vinteren 2023.

– Sarah Lookofsky, direktør for Kunstnernes Hus, skrev en kommentar i Morgenbladet hvor hun satte spørsmålstegn ved det politiske overfokuset på publikumstall som målestokk på suksess. Her nevnte hun Agder Kunstakademi og tidligere fengselssjef Frank Tveiten Johansen, som sa at hvis én innsatt oppdager at han har evner som kunstner er prosjektet en suksess. De små, men enormt meningsfulle møtene med kunst kan være vel så viktige som de store publikumssuksessene, sier Dolven Balke.

– At vi er nominert til prisen understreker viktigheten av å satse stort, også på små bevegelser som er verdifulle for de som er involverte – til og med når de er litt utenfor synet til de fleste. 

Tillit en viktig del av kurateringen

Ideen om en kunstskole for innsatte ble til mens Agder fengsel fortsatt var en byggeplass. Som i alle KOROs prosjekter, fikk kuratorene oppnevnt en mottakergruppe. De fikk en god dialog fra start med nevnte Tveiten Johansen, fengselsleder i Agder, Jon Erling Lystad i Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) og Berit Johnsen, forskningsleder i Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS).

Kuratorene visste at de ønsket å gjøre noe på de innsattes premisser. De hentet tidlig inn kunstnerne Dag Erik Elgin og Hege Nyborg for å sammen utvikle idé, konsept og rammer for Agder Kunstakademi. Med Sverre Gullesen som fast kunstlærer og fengselets verksbetjent Solfrid Kjetså dannet de Akademirådet, som blant annet planla og gjennomførte undervisningsopplegget gjennom de tre skoleårene.

– Et fengsel er et fullstendig gjennomregulert og kontrollert sted, ned til hvert minutt av dagen. Det var en erfaring å se hvordan det gikk an å lage et fritt, autonomt kunstakademi i en slik kontekst, hvor studentene kunne eksperimentere med uttrykk og materialer i et konstant møte med virkeligheten de befant seg i, sier Dolven Balke, og fortsetter:

– Vi brukte lang tid på å jobbe frem en ramme som tillot fleksibilitet og individuell oppfølging av studentene, i forhandling mellom to statlige institusjoner. Her lot KORO oss pushe grensene for hva som måtte defineres i forkant, og ga oss rom til å bygge et tilpasset system. Slik fikk vi hele tiden mulighet til å utvikle prosjektet i takt med situasjoner som vi aldri kunne ha forutsett i starten. Dermed kunne vi også bygge en god relasjon og tillit til studenter og ansatte, de kunne se at vi svarte på deres behov. Å hele tiden sikre tillit har vært en stor del av vårt kuratoriske arbeid.

En «fri» kunstskole innenfor murene

Agder Kunstakademi startet under koronapandemien, og for å gjennomføre undervisningen ble det avgjørende med tillatelse for tilgang på internett. En internettkabel, riktignok under strengt oppsyn, ble viktig for at studentene kunne foreta studiobesøk, se utstillinger og få undervisning og veiledning på nett.

– Studentene ble også så aktive med egne kunstnerskap at de ønsket å jobbe videre med kunsten sin etter at skoledagen var over. Da fikk vi tilrettelagt individuelle kontrakter, som beskrev hvilke materialer den enkelte kunne ha på cella, basert på egne ønsker. Så lenge vi hadde gjennomtenkte rutiner for sikkerhet var fengselet imøtekommende, sier Jærn Pilgaard.

– Det var fengselslederen som understreket at Kunstakademiet måtte driftes som en selvstendig institusjon, slik at vi kunne være progressive og utprøvende på kunstens premisser. Hvis ikke ledelsen i fengselet hadde støttet prosjektet hele veien, hadde vi aldri kunnet gjennomføre dette.

Nå som dere har fått prosjektet litt på avstand, hva tenker dere om jobben dere gjorde og resultatet slik de ble?

– Dette har vært et kollektivt prosjekt, som jeg opplever virkelig har fungert. Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg var samholdet som ble skapt, og det å se hvordan så mange av studentene utviklet sitt eget språk. Ikke bare gjennom verkene, men også i samtale – den kritiske refleksjonen som pågikk, og, ikke minst, hvor mange skjulte evner som bor i folk hvis de kan få anledning til å materialisere seg, sier Jærn Pilgaard.

– Podkasten Kunst som straff – det kollektive kunstverket Agder Kunstakademi, produsert av KORO og Feelgood, gir et inntrykk av hva prosjektet har betydd for innsatte og ansatte. Det var fint å gjøre de opptakene mens skolen fortsatt pågikk. Det var trist å avslutte og at akademiet ikke fikk fortsette. Likevel merker vi store ettervirkninger hos studentene som var en del av akademiet, og hos folk i kriminalomsorgen som har sett hva som er mulig å gjøre. Forhåpentligvis kan de gi en dytt til fremtidige lignende prosjekter. Infrastrukturen for et kunstakademi er der nå, i fengselet, med klasserom, utstyr, erfaringer, materialer. Det er bare for noen å plukke opp der vi slapp, sier Dolven Balke.

Agder Kunstakademi har ikke bare resultert i en enorm kunstproduksjon og en permanent kunstsamling til Agder fengsel; det har også endret folks liv og startet nye kunstnerskap. Blir man noensinne ferdig med et prosjekt som dette?

– Nei. Én ting er at studentene har fått ny kunnskap, men det har vi også i like stor grad. Vi har bygd mange relasjoner i dette prosjektet som vil vare livet ut, sier Jærn Pilgaard.

– Dette prosjektet starter alltid en samtale uansett hvilken kontekst man befinner seg i. Det har vekket en del internasjonal interesse, for eksempel fra et lignende prosjekt i Grendon Prison i regi av Ikon Gallery i England, som vil samarbeide rundt kunstundervisning og kunstneres residency i fengsel. Her er det mange paralleller, og det gir oss en viktig mulighet til å se den norske konteksten litt utenfra, sier Dolven Balke.

Hvilke erfaringer fra Agder Kunstakademi tar dere med i deres videre arbeid som kuratorer?

– Viktigheten av gode samarbeid med, og tillit fra, institusjonene man jobber med og inn i. Og det samme innad i teamet. Det er så viktig å være trygg på andres faglighet, og å gi hverandre rom. Jeg tar også med meg at man kan tenke stort og ambisiøst, men man må være forberedt på at ting tar mye lenger tid enn man tror, alltid. Og ikke å låse for mye tidlig i et prosjekt, men holde på fleksibiliteten – gi rom for at prosjektet møter virkeligheten slik den utfolder seg over tid, sier Dolven Balke.

– Jeg tenker at man er nødt til å holde på en naivitet når man utvikler ambisiøse prosjekter. Selv om en erfaringsmessig vet at det blir utfordrende og ekstremt tidkrevende, så velger man å fortrenge dette for å legge lista høyt. Vi kunne ikke gjøre ting halvveis i en situasjon som dette, med et så stort faglig og, ikke minst, medmenneskelig ansvar, sier Jærn Pilgaard.

Bo Krister Wallström er seniorrådgiver og kurator i KORO, og har vært prosjektansvarlig for kunstprosjektet til Agder fengsel fra 2019. Han beskriver sin rolle som et ledd mellom kuratorenes behov og KOROs administrative utfordringer, i et prosjekt som har vært nødt til å finne sin egen organisering og metodikk.

– Siden dette pionerprosjektet går i ytterste ytterkant av KORO og Kriminalomsorgens vanlige virksomhet, har prosjektet vært utfordrende og sunt for begge institusjoner, sier Wallström.

– I ettertid sitter jeg igjen med mange erfaringer, men mest med en beundring for alle de medvirkende som sammen fikk til noe helt unikt, der kunstprosjektet har tatt form som et kollektivt verk – hvor ikke bare kunstens kraft har vist seg frem, men også viser at frihetsberøvelse er tilstrekkelig straff i seg selv.