Å bruke byen som scene

Kunstner, manusforfatter og regissør Pernille Mercury Lindstad har forsøkt å fange samtidsbruset i arbeidet sitt til det nye regjeringskvartalet, Tyngden av en demonstrasjon. Hvordan bruset lar seg oversette i et teaterstykke vil vise seg 6. juni, i selve regjeringskvartalet.

– Det er en selvfølge at demonstrantene får et verk dedisert til seg, sier Pernille Mercury Lindstad om produksjonen Tyngden av en demonstrasjon som skal vises på Johan Nygaardsvolds plass den 6. juni.

Da Mercury Lindstad, som er kunstner, manusforfatter og regissør, i 2024 fikk forespørselen av KORO om å lage et verk til det nye regjeringskvartalet, ønsket hun opprinnelig å veie et demonstrasjonstog, og slippe ned et tungt lodd med samme vekt fra en høyde som tilsvarte togets lengde. Planen var at krateret som da ble dannet skulle være Mercury Lindstads bidrag, men med tiden har arbeidet blitt til en teaterforestilling. Produksjonen tar utgangspunkt i den eldgamle tradisjonen med å demonstrere i gatene, og Mercury Lindstad sier hun er interessert i de teatrale elementene som er til stede under en demonstrasjon.

– En demonstrasjon er et slags amatørteater.

På gulvet i stua hjemme hos henne på Midtåsen i Oslo – som fungerer som et midlertidig atelier – ligger det en isbjørnfell, der jeg under samtalen stadig kommer borti hodet med den venstre foten, selv om jeg prøver å flytte meg vekk.

Det er som om det snerrende gapet følger etter meg, og hele situasjonen føles både absurd og låst, en stemning som også er å spore i Mercury Lindstads stykke, der hovedrollene – Teltmenneske I og II – skal på politisk camp, og prøver å finne noen som er ansvarlig for alt. De har et brennende engasjement, men vet ikke helt for hva, eller hvordan de kan påvirke noe.

– Det ble nesten kafkask, de kommer aldri fram, og står utenfor og ser inn.

Teltmenneskenes kostymer er faktiske telt, og Mercury Lindstad forteller at hun synes telting er en kul handling, der man erklærer et lite stykke land for sitt eget for en liten stund. Hun viser også til den kollektive teltingen i forbindelse med demonstrasjoner.

Lyden av en tid

Mercury Lindstad er kunstnerisk leder for den tverrfaglige plattformen Theater F, som står bak en rekke samtidsproduksjoner de siste årene. Arbeidene hennes har også blitt vist ved flere større kunstinstitusjoner, et eksempel er den dadaistiske kabareten TVTV hun laget i samarbeid med billedkunstneren Siri Hjorth, satt opp på Henie Onstad Kunstsenter i 2019.

Å plukke teateret fra hverandre, er noe Mercury Lindstad er interessert i. Hun vil skille performancen fra det skulpturelle og scenografien, for deretter å sette det sammen igjen på nye måter. Å bruke byen som en scene synes hun også er spennende. Det er noe hun har gjort før, blant annet jobbet hun med politisk teater en periode da ABB var i tingretten. Irritasjonen over at terroristen fikk en så stor scene under rettsaken, førte til at Mercury Lindstad og Theater F organiserte en stuntproduksjon på tinghustrappa som handlet om hva demokrati egentlig er, for å sette noe viktigere enn massemorderen i fokus. Opplevelsen beskriver hun som skummel, men nødvendig.

Det nye regjeringskvartalet er også krevende, synes Mercury Lindstad. Det har vært utfordrende for henne å lage noe som skal utspille seg mellom de høye, symbolske bygningene. Samtidig synes hun det er en ære å få kunne gjøre noe stort i offentligheten, og tenker på verket som en hyllest til demonstrantene.

– De er en veldig viktig brikke i demokratiet, som en påminner om folkets røst.

Det er ikke noe poeng for Mercury Lindstad å forsøke å kopiere det demonstrantene gjør og plassere det inn i regjeringskvartalet. For henne handler det mer om å fange en følelse, eller som hun selv kaller det: «lyden av en tid».

Mercury Lindstad forteller om hvordan det å demonstrere har gjort venner av henne deprimerte, fordi de føler at det ikke fører til endring. I arbeidet med stykket har kunstneren lest mye om det politiske klimaet før 1980, og hun synes det virker som om grasrotorganisasjonene den gangen hadde dypere røtter og var mer utholdende i sitt arbeid.

– I vår tid oppstår tendenser, og så er det over uken etter, selv om problemene vedvarer.

Den høye hastigheten vi beveger oss med i dag, med flyktige inntrykk og kort oppmerksomhetsspenn, er noe Mercury Lindstad har forsøkt å framvise gjennom å gi stykkets kor – som representerer samtida – Alzheimer. De husker ikke lenger om de har en datter, eller om det var en krig. De er veldig imot noe i det ene øyeblikket, for i det neste å peke på et annet problem.

Likevel har teltmenneskene håp, i hvert fall til å begynne med. Teltmenneske I er en pådriver som organiserer det hele, og det ensomme Teltmenneske II er med for å forsøke å finne et fellesskap. Begge begynner med et naivt pågangsmot, euforiske over å stå sammen om noe.

Følelsen av maktløshet

Mercury Lindstad sier at en av de første versjonene av manus var gravalvorlig, men at hun ville fange den optimistiske ånden som kan følge det å finne et utløp for engasjementet sitt, og at hun nå ser stykket som en tragikomedie. Hun sier at tragikomedien har vært brukt som skalkeskjul for politisk innhold siden tidenes morgen, og liker at man i komedien fritt kan harselere med makten.

– Til slutt lander teltmenneskene i en innsikt av at de er alene, og at verden som de kjenner den nå er borte. Det virker også som om de får en innsikt i at de ikke har noe de skulle sagt, fordi de ikke vet hvordan de skal kommunisere med dem som styrer.

Denne følelsen av maktesløshet er noe Mercury Lindstad fant inspirasjon til i en fortelling i sakprosaboka Rovdyrenes tid av Giuliano da Empoli (Forlaget Press, 2025), der en velfungerende italiensk landsby plutselig opplever økt trafikk gjennom gatene. Dette fordi veien gjennom bygda blir foreslått som korteste rute i et digitalt kart, og byens ordfører forsøker – uten hell – å komme i kontakt med kartets bakmenn for å igjen gjøre skoleveien trygg for sine innbyggere.

– Jeg synes det er et godt eksempel på hvordan mange krefter i dag er ansiktsløse, og opererer på avstand. Du kommer aldri til en person som sier: Okay, jeg skal ordne det.

Universet Mercury Lindstad har skrevet fram i Tyngden av en demonstrasjon er en blanding av framtid, fortid og nåtid. Særlig det siste er lett å få øye på når teltmenneskene stadig blir avbrutt av reklameinnslag, sunget av koret (ettersom de ikke har betalt for abonnement), og koret også med økende styrke invaderes av KI-genererte slagord (basert på et dadaistisk dikt Mercury Lindstad har skrevet og matet inn).

– Tech-landskapet vi alle opererer i sniker seg inn, også i den lille verdenen der, sier hun, og understreker at hun kun er interessert i KI som en refleksjon over samtida.

Det er også viktig for henne å inkludere elementer som slår mot hverandre. Et eksempel, sier Mercury Lindstad, er hvordan hun i den kommende produksjonen bruker menneskeskapt, klassisk musikk som en kontrast til det glatte KI-språket.

– Den klassiske komponisten Marcus Paus har skrevet noe veldig vakkert til kordelen i stykket.

For Mercury Lindstad er det grunnleggende at vi, selv om det i dag er store omveltninger på teknologifronten, gir plass til arbeider der mennesker kommer inn med sine private følelser. Det å gjøre ting live, foran et publikum, er hennes måte å gjøre opprør på. For noe spesielt skjer når mennesker møter kunsten direkte, og ikke mediert gjennom en skjerm, hevder hun.

– Jeg var i konserthuset i vinter, og da begynte jeg å gråte.

Det var orkesteret av kjøtt og blod, og det å være til stede sammen med både utøverne og publikum som beveget henne, og det å skape lignende opplevelser for andre, er noe som har motivert henne i arbeidet med Tyngden av en demonstrasjon. Hun er takknemlig for å kunne vise produksjonen oppå verket Sebastia (2025) av Jumana Manna, et 800 kvadratmeter stort gulv av resirkulert stein fra hele Norge. Da Mercury Lindstad så plassen for første gang, framstod den som en perfekt scene.

– For meg er en scene en hellig plass, og det er nesten som om steinen blir et sceneteppe som er lagt ned. Verket til Manna er en sterk påminner om den sammensatte tiden vi lever i, og at jeg kan få ta del i det er veldig ærefult, sier hun.

Aktive skulpturer

Mercury Lindstad har også tidligere gjort et annet temporært verk for KORO. I A Trilogy of Exceptions – For Norway  som ble vist i Møllergata i Oslo fra november 2022 til mars 2023, laget Mercury Lindstad tre titteskap der forbipasserende kunne kikke inn i små sprekker og se hemmelige scener på innsiden som kretset rundt makt og penger.
 
Da hun jobbet med verket, ville hun at skulpturene skulle bygges av flotte materialer, men fikk innspill fra kuratorene om at de mest sannsynlig ville bli tagget og tisset på av pubgjester på vei hjem om natta. Noe hun også håpet på, fordi det ville bety at skulpturene ble aktive.
 
– Det var så fint at det skjedde. For da deltok publikum i skulpturen. På sin måte. Og da var det i hvert fall noen som brydde seg, tenkte jeg.
 
Mercury Lindstad sier at hun synes det er morsomt å se hvordan ulike mennesker bruker offentlig kunst på forskjellige måter. Barn klatrer ofte på dem, og pensjonister leser gjerne pliktoppfyllende all informasjon de finner om arbeidene.
 
– Det er ikke sikkert alle er klar over hva verket står for, eller hva det vil si, men de har en relasjon til det.

Norsk unntakstilstand lovbok er et av elementene fra installasjonen i Møllergata som har blitt med videre inn i Tyngden av en demonstrasjon. Boka, som inneholder over tusen blanke sider, og to dikt Mercury Lindstad har skrevet, skal stå i en åpen løvehånd av bronse og fungere som en frittstående skulptur. Her kan publikum, både før og etter forestillingen, skrive inn sine egne lovforslag, en kreativ øvelse i å tenke nytt om hvordan samfunnet kan organiseres og styres.

På spørsmål om hva publikum ellers kan forvente, sier Mercury Lindstad at verket kommer til å vare en times tid. Hun håper det kommer både andre kunstnere og tilfeldig forbipasserende for å nyte verket, og det vil glede henne dersom publikum blir med på reisen. Mercury Lindstad har forsøkt å beskrive følelsen hun har av tiden vi lever i, og tror selv det kan bli ganske vakkert.

– Og litt fucked da, selvfølgelig.