Endelig begynner det nye regjeringskvartalet å ta form. Legger man turen forbi gamle Deichmanske bibliotek og Akersgata i dag, kan man se den nye A-blokka ta form. Det iøynefallende, skrå taket går på et punkt nesten helt ned til bakken, og er allerede kledd i glass. Fasaden som vender mot Deichmanske er delvis ferdig, og i disse dager monteres også kunsten som skal prege første etasje der og ut mot Grubbegata.

Den er det Damla Kilickiran (f. 1991) som står for.

KORO hadde merket seg Kilickirans arbeid med byrom og abstrakte former fra tidligere. Derfor ba kuratorene for kunstprosjektet henne om å videreutvikle et konsept som kunne passe til ti vertikale felter på veggene til A-blokka.

Sju av feltene vil vende ut mot den nye parken som skal anlegges mellom regjeringskvartalet og det gamle biblioteket, tre vil vende ut mot Grubbegata.

Det var et oppdrag i Kilickirans ånd. I 2021 holdt hun, midt under pandemien, sin første store separatutstilling i Unge Kunstneres Samfund (UKS) i Oslo.

I lydinstallasjoner, skulpturer og installasjoner tok Kilickiran oss med på en nattlig vandring i Oslos forlatte gater, der byggeplassene, asfalt, betong og mangel på mennesker dominerte inntrykkene.

Nå deltar hun selv i arbeidet på en slik plass, hvor noe forsvinner mens noe nytt skapes.
Hvordan har det vært å gå fra å lage en installasjon som var inspirert av byggeplasser, til å faktisk jobbe med en?

– Byggeplasser har en interessant mellomstatus. De er i konstant forandring og inviterer derfor til en alternativ deltagelse. Å besøke dette konstruksjonsstedet ble nesten som et andaktsrom for meg, og speilet den opplevelsen jeg fikk under pandemien i 2020, da det offentlige ble privat og den objektive tidsregningen på mange måter opphørte og opplevelsen var av at noe «annet» tok over.

I en by finnes det mange steder hvor ting er i ferd med å forsvinne, i å forfalle, uten at mennesker legger merke til det i sin hektiske hverdag. Kilickiran ser det.

Kilickiran har bygget opp et rikholdig fotoarkiv med bilder av slike unnselige steder og former, en dokumentasjon av tidlige forfallstegn de fleste bare strener forbi. Fotoene har vært utgangspunkt for motivene som vi til slutt vil få se i regjeringskvartalet. De skulpturelle relieffene skal utformes i glassfiberbetong (GRC), et materiale som kan minne om lys naturbetong. Platene har en dybde på 12 cm, som Kilickiran bruker til å skape irregulære landskap og topografier, der mønsteret vil bevege seg inn og ut fra veggen.

– Dermed vil det se ut som om noe fra innsiden presser seg ut, sier Damla Kilickiran, og fortsetter:

– Samtidig tenker jeg på fasaden som en filmsekvens, man følger den bortover, og den vil endre inntrykk og utseende i takt med hvordan lyset faller på den i løpet av dagen. Mønsteret blir noe som trer frem og så forsvinner, eller noe som er blitt værende i en grensetilstand.

Damla Kilickiran

Arbeidstittel for installasjonen er Sites of a Breach, Delays in a Dream; A Surface Half Asleep. Det er en luftig og drømmende tittel til et verk i betong på et maktbygg.

På feltene rundt installasjonen vil det være flere vinduer og planter, slik blir det harde løst opp av det organiske. Den nye parken foran Kilickirans verk vil ytterligere underbygge dette og gi folk rom og ro til å oppleve kunsten.

Slike plasser er viktig for Kilickiran. Hun trekker frem Skogskyrkogården i Stockholm. Der har arkitekt Gunnar Asplund tegnet et sorgkapell hvor ornamenter får tre frem i et ellers modernistisk bygg i betong.

– Ved setene der de nærmeste sørgende sitter, er det ornamenter i gulvet som man kan følge med øynene. Jeg syns det er en så utrolig fin og humanistisk gest, da kan man selv følge dem med blikket og se etter tegn og mønster og skape nye nevrologiske baner. I det nye regjeringskvartalet kjenner jeg at sorgen er en veldig nærværende følelse. Og slik oppsto inspirasjonen til å jobbe ornamentalt med detaljer fra bybildet som enten er forgjengelige i seg selv, eller som vitner om en langsom forsvinning.

Forkjærligheten for det abstrakte har lange røtter i den svensk-tyrkiske kunstnerens bakgrunn. Som annengenerasjons innvandrer til Sverige kjente hun til den ornamentale, islamske kunsten, og den sufistiske tanketradisjonen og musikken føler hun at hun har internalisert. Men Kilickirans sans for det abstrakte kan like mye spores til da hun stadig var med moren på jobb i røntgenavdelingen på sykehuset. Å oppdage noe som først er skjult for det blotte øyet, og som først virker abstrakt, men deretter viser seg å ha mønstre som kan tydes, det mener hun har hatt stor innvirkning på hennes kunstneriske virke.

I bybildet begeistres hun på samme måte over mønstre og non-figurative former.

– Såkalte ankerjern, som hadde som fysisk funksjon å forsterke bygninger, men også ofte fungerte som ornamentale utsmykninger av de samme byggene, syns jeg er utrolig fine. For meg er det ornamentale en måte å jobbe med bilder på, som vikler seg frem som et fraktalt nervesystem, der bilder overlapper, repeteres og former nye komplekse slutninger. Og her oppstår denne prosessen i bybildet. Det som interesserer meg med det ornamentale, er at det kan fremkalle nye rom i det allerede definerte, og i beste fall destabilisere det.

Men siden de fotografiske og figurative foreleggene i Kilickirans prosess blir forvandlet til abstrakte kollasjer, hvorfor da i det hele tatt begynne med noe figurativt?

– Jeg liker å begynne med noe som faktisk er fra en plass, det er en del av min praksis. Så jobber jeg med fotografiene i bildeprogram. Jeg øker kontrastnivåene, slik at andre mønstre og figurer plutselig dukker opp i dem. Det at noe konkret utvikler seg til noe annet i prosessen er viktig og inspirerende.

De nye bildene som oppstår, setter Kilickiran sammen til kollasjer. Tidligere har hun laget skulpturer og tegninger. Å jobbe med fotografier er nytt for henne.

– Jeg har alltid jobbet veldig analogt, i dette arbeidet med fasaden har jeg lært meg en helt ny måte å skape bilder på.

Fra fotografi til skulpturelle installasjoner

Det er en møysommelig og komplisert prosess å gå fra fotografier til meterhøye installasjoner i betong. I prosessen har hun jobbet tett med andre fagfolk. Grafisk designer Carl Magnus Traberg har hjulpet henne med å gjøre de todimensjonale foreleggene om til SDL (Scene Description Language)-filer, slik at de blir tredimensjonale. Ut fra disse har de kunnet produsere matriser, en form med et fordypet mønster, som betongen skal støpes i. Den delen av jobben er det et firma som spesialiserer seg på betong som skal utføre. Kilickiran kaller dem betongtrollmenn.

Oppdraget i regjeringskvartalet er Kilickirans første, store offentlige kunstprosjekt. Å jobbe i samarbeid med KORO på et av Statsbyggs mest prestisjetunge prosjekter er i seg selv en stor oppgave. Samtidig har området en helt egen og sår plass i nordmenns bevissthet. Hvordan har hun forholdt seg til dette nasjonale traumet under arbeidet?

– Jeg forsøkte bevisst å ikke tenke så mye på fortiden, men heller tenke på hva som skal være etterpå. Man blir lett veldig påvirket av en så voldsom hendelse, og da vet jeg ikke om jeg hadde klart å skape noe.

Det er helt overveldende å tenke på at man skal lage noe som kanskje vil holde i tre hundre år. Da får man jo igjen et slags dødsperspektiv, kunsten vil vare lenger enn oss. Så jeg fokuserte på hvilke verdier jeg synes er viktig i bybildet.

Å lage kunst til et bygg som forhåpentlig skal stå i hundrevis av år er både en ære og åpner for noen virkelig lange perspektiver. Hvordan tenker, og håper hun, folk vil reagere på kunstverket hennes?

– Jeg håper folk vil synes det er vakkert, for det er tross alt skjønnheten som er den første veien inn i bildene. Jeg håper folk slår seg til ro med å ikke forstå den abstrakte dimensjonen i arbeidet og blir utfordret av å stå i relasjon til noe ukjent, et fremmed billedlandskap som kanskje minner mer om hvordan et bilde oppstår nevrologisk mer enn konseptuelt. Og at de kanskje fortsetter å oppdage nye bilder og koblinger i relieffene, som kan følge dem i hvile, sorg, sinnsforvirring, flukt, eksistensielle kriser, i eufori, egentlig i alle tilstander som kan oppstå i livet. Og det siste er at jeg håper at arbeidet mitt kan bidra til å gjeninnføre det my(s)tiske i bybildet.

Damla Kilickiran

Først i 2029 vil publikum, og kunstneren selv, få se hele installasjonen på plass. Men fra 2025 vil man kunne betrakte de tre relieffene som vil vende ut mot Grubbegata. Det vil gi en pekepinn på hva vi kan forvente oss i den nye regjeringsparken, hvor Kilickirans tredimensjonale betongkontemplasjoner vil være med på å skape et helt nytt og friskt byrom på en omstridt og følelsesladet tomt.

Les mer om Damla Kilickirans prosjekt, og om kunsten i det nye regjeringskvartalet.