Untuned Bell, Honnørbrygga

Nå henger klokken på en vaier mellom to høye stålsøyler, plassert med over tredve meters avstand. I forbindelse med milleniumsmarkeringen i Oslo ble denne klokken fjernet fra tårnet i Oslo rådhus fordi man da fant ut at den var ustemt. Kunstneren A K Dolven fant den 1,4 tonn tunge klokken stum på bakken og har brakt den tilbake. Nå er verket installert på Honnørbrygga, og klokken henge symmetrisk mot sitt gamle hjem. På bakken er det installert en Cry Baby-pedal av samme type som blant andre Jimi Hendrix brukte. Tråkker du på pedalen gir du lyd til klokken som i mange år har vært taus, ustemt og utstøtt.

Verket er interaktivt og inviterer til deltagelse, ytring og handling. Her kan du også selv kreve oppmerksomhet. En trenger bare tråkke på pedalen for å slå et enkelt slag som kan gi gjenklang. Men det er ikke for alle å bevege seg over den store plassen, trå på pedalen og ta plassen og omgivelsene i bruk på denne måten. Det krever mot å påkalle alles oppmerksomhet i det offentlige rom når man lar sin stemme høres.

Klokkens ustemthet registreres først i samspillet med de andre klokkene. Alene låter den klart og vakkert. Det er først i møte med noe annet at den trer frem i kraft av sin annerledeshet. For ti år siden var verket i noen måneder midlertidig installert på Tullinløkka, en plass med lang tradisjon for å huse ulike ytringer og demonstrasjoner. På Rådhusplassen er klokken nærmere sitt opprinnelige hjem og kan igjen samtale med det 48 stemmer store felleskapet den en gang var en del av, øverst i tårnet.

Den norske komponisten Rolf Wallin har spesialskrevet et stykke for Untuned Bell. Det skal fremføres i forbindelse med at klokken kommer tilbake. Komposisjonen aktiverer de resterende klokkene i Rådhustårnet daglig over en uke. En og en tar de plass i lydbildet, frem til samtlige klokker ønsker den ustemte klokken velkommen tilbake. Som alltid når en gruppe tillater en utstøtt tilbake inn i sitt fellesskap, er det bare noen få som i begynnelsen tør å snakke den utstøttes sak.

Oslo rådhus ble bygget som et samlingssted for byens borgere og står fortsatt som et symbol for fellesskapet. Kunsten fikk en sentral rolle da rådhuset ble bygget, og alle offentlige rom innendørs, fasader og plasser rundt bygget er rikt utsmykket. Verkene forteller om grunnlov og nasjonsbygging, menneskerettigheter og ytringsfrihet selv om både kunstnerne og temaene de behandlet strengt tatt var valgt av oppdragsgiverne. Også klokkene i østre tårn og kunstneratelierene i vestre tårn understreker kunstens betydning i Oslos «mest offentlige bygning», tenkt som et rådhus ikke bare for hovedstaden, men for hele den nye unge nasjonen Norge. Et selvstendig monumentalt verk av en kvinnelig kunstner i denne konteksten inntar også en posisjon overfor den kunsthistoriske arven på plassen, nærmest utelukkende skapt av menn.