Da jeg besøker henne på atelieret tidlig i april, har Elise Storsveen snart ferdigstilt 30 av om lag 150 vevde bånd som senere skal monteres opp i et av inngangspartiene i det nye regjeringskvartalet, nærmere bestemt der Statsministerens kontor og Utenriksdepartementet skal flytte inn.

– Jeg har fire veldig bra veveassistenter som jeg liker godt å jobbe sammen med og som bidrar med kvalifiserte innspill i tillegg til å være massiv arbeidskraft, sier hun. – De heter Nelly, Emma, Elin og Jenni, og er som en gjeng utekatter som kommer og går som de vil.

Storsveen tror de akkurat har tiden og veien til å ferdigstille arbeidet til monteringen i januar 2026. De tre meter lange båndene, som ligner en forvokst versjon av bunadsbånd eller supporterskjerf, er laget med brikkevev – en tidkrevende og fysisk anstrengende teknikk. Renningstråden tres gjennom kvadratiske brikker, gjerne i tre eller papp. Disse dreies for å tvinne trådene og binde dem sammen med innslagsgarnet.

– Da jeg begynte å lære meg brikkeveven, og leste om det, synes jeg det var helt uforståelig, veldig matematisk. Så jeg lærte meg det gjennom YouTube og utrolig mye feiling, sier Storsveen.

Hun har tidligere arbeidet med billedvev, blant annet til utstillingen Abstraksjon og innlevelse på Soft galleri tidlig i 2019. Men det er første gang hun bruker brikkevev. Fascinasjonen for den startet med tanken om at hun endelig hadde funnet seg en hobby.

– Jeg synes at det å gå løs på noe jeg ikke kan er det mest interessante. Det trigger en arbeidslyst. Jeg synes også det er en slags bensin til motoren å ikke vite hvordan det går. Jeg har ekstremt lite glede i å ha kontroll over sluttresultatet.

Kunstneren trenger å være usikker på om det hun driver med faktisk funker, og sier det er blant grunnene til at hun stadig søker nye uttrykk. Hvis hun er interessert nok, kan hun fort lære seg nye teknikker, og hun setter pris på at oppdraget fra KORO gir rom for at hun kan fortsette utprøvingen og være i prosessen hele veien.

– Jeg har laget et opplegg som passer meg veldig bra ettersom jeg tegner mønstrene til båndene fortløpende. Jeg er lite god på å følge en plan som jeg føler er ferdig. Det var veldig fint å oppdage at jeg har laget et forslag som gjør at jeg hele tiden kan holde oppe interessen for det jeg driver med.

Noen av båndene er ornamentale. Andre er dekorert med norske ord skrevet med det latinske alfabetet. Storsveen bruker også runer, morseskrift, obskure alfabeter og løsrevne symboler fra ulike kulturer. På båndene står det blant annet «omsorg sorg», «puh sukk poff» og «abstraksjon aksjon».

– Det er også noen bokstaver jeg faktisk ikke helt vet hva er, men som er fra pre-alfabet eller pre-runer, som ingen har dekodet enda.

Ifølge Storsveen, er det fortsatt mye som skal løses, både teknisk og kunstnerisk. Dette skiller seg fra tidligere oppdrag hun har hatt med offentlig kunst.

– Det som noen ganger kan være litt vanskelig når du blir plukket ut til sånne oppgaver, la oss si at du blir invitert, så har de valgt deg på bakgrunn av noe du har laget før. Og det er du allerede ferdig med. Så skal du lage en ny versjon av noe du har laget før, og da blir ideen vannet ut litt, den blir gjennomarbeidet før den gjennomføres. Da er det liksom så lite spenst igjen.

Hvordan lage bilder

Innen kunstuttrykk har Elise Storsveen testet ut det meste. Hun har blant annet stilt ut kollasjer, foto, installasjoner, skulpturer og malerier. De senere årene har hun utforsket tekstile medier, hovedsakelig applikasjonssøm, der hun syr bilder av gjenbruksmaterialer, men hun sier at hun i årevis har vært opptatt av prinsippet med vev.

– Det er veldig enkelt, du har renning og innslag, det går på kryss og tvers. Men det helt unike med vev er at du konstruerer materialet samtidig som du lager bildet. I motsetning til hvis du maler, når du lager et bilde på et materiale.

For Storsveen oppleves det som at hele arbeidet er integrert i handlingen, hele veien.

– Som et konstruksjonsprinsipp i hvordan en skal lage bilder.

Til regjeringskvartalet lager hun to arbeider. Veggen hun har fått tildelt har to sider. Den ene vender utover og er den første besøkende ser når de kommer gjennom inngangspartiet. Denne siden vil også være synlig fra Grubbegata og Einar Gerhardsens plass. Den andre siden vender innover i bygget, og blir del av et område som skal fungere som venterom og resepsjon. Her planlegger Storsveen å henge en stor samling bånd, omtrent 5,5 meter i bredden.

– Siden som vender innover heter Kys mik og handler om omsorg i forskjellige retninger. Den som vender utover heter Muruspjeld og skal holde dårlige krefter på avstand.

Blant et større utvalg motiver basert på tegn fra ulike alfabeter, piktogrammer og symbolkulturer, er det tre symboler som har vært med fra prosjektets start. Disse er beskyttelsessymboler som er blitt brukt en rekke steder.

– Det ene symbolet er et rutenett, det er det som kalles muruspjeld, det er brukt over alt både som dekor og som innholdsmessig symbol. Så er det en åpen hånd. Så er det vulvaen, som er litt mer underlig, at den liksom har så skremmende effekt.

I NRK-dokumentaren Fremmed blod fra 2024, sier journalisten og forfatteren Riitta Raatikainen at skogfinnene blant annet brukte symbolet for det kvinnelige kjønnsorganet til å beskytte bygninger, ettersom den kvinnelige kraften ble sett på som mektig. Hun forteller også at det å trekke ned buksa skal kunne skremme vekk bjørner. Men det er verken dem, spøkelser eller tyver Storsveen er redd for at skal komme seg inn på Statsministerens kontor.

– Det er vel heller politiske retninger jeg opplever som en trussel mot demokratiet. Så jeg går veldig inn på det jeg mener handler om fellesskap og samarbeid. Kjærlighet og omsorg på den ene siden, beskyttelse mot onde krefter på den andre, det er to sider av samme sak.

Storsveen synes det er interessant å utforske hvor grensene går for hvilke symboler hun kan bruke og hva hun kan legge inn i arbeidet, ettersom prosjektet også skal representere noe mer enn bare henne selv. At bygget er planlagt å stå i tre hundre år, er også noe hun har grunnet mye over. Blant annet er det viktig for henne å jobbe fram en kompleksitet i arbeidet, at det ikke oppleves entydig. Det handler også om en respekt for dem som skal se det.

– Det er arbeidsplassen til folk, noen skal være der hver dag i årevis, sier hun.

Tittelen Kys mik, som betyr «kyss meg», er basert på en runeinskripsjon på et storfebein funnet i Gamlebyen i Oslo. Storsveen er usikker på hva slags funksjon inskripsjonen hadde, men tiltrekkes av utsagnets direkte, upoetiske karakter.

– Den er jo så enkel at det skal godt gjøres å ikke tillegge hva man vil av kjærlighetserklæringer i den.

Storsveen sier hun tidligere har vært opptatt av samarbeid, og ting man gjør sammen, gjerne på en praktisk måte. I arbeidet til regjeringskvartalet sier hun at hun har tenkt på omsorg som noe mentalt, for eksempel i form av å bry seg.

– Litt sånn reinspikka kjærlighet.

Hun forteller at hun også har inkludert mange symboler for samleie, som man kan lese som et politisk ønske om å få opp barneproduksjonen i landet.

– Samtidig så står det «pule, pule, pule» på et av båndene, men det kan du ikke lese, fordi det er skrevet med noen veldig gamle symboler fra ulike steder i verden.

Hun tenker at det går litt over i graffiti, og de umiddelbare, obskøne skribleriene som en kan finne over hele verden.

– Folk går rundt og bare skriver «fitte» rundtomkring. De slutter ikke å synes at det er gøy, eller tilfredsstillende. Og jeg synes også det er gøy hver gang jeg ser det, for jeg tenker: Hva er det som går gjennom et menneske som bare «uhg, pikk, pule»? Folk har gjort det alltid. Du finner det i Pompeii. Du finner det overalt.

Noe mer enn det nødvendige

Storsveen tenker at den offentlige kunsten bør ha den samme funksjonen som kunst alle andre steder: den skal være noe annet.

– Noe annet enn det nødvendige. Alt annet er bare nødvendig i livene våre. Ofte når det er snakk om byggeprosesser og nybygg er alt av nytteverdi. Så håpet er at kunsten kan bidra med noe som ikke er så fornuftig, eller trigger noen andre tankerekker.

Storsveens verk til regjeringskvartalet veksler mellom det helt konkrete og abstrakte. Noen av mønstrene betyr ikke noe som helst.

– Noen av dem skal bare gå i oppløsning på en måte, som en dataglitch. Jeg vil gå ut og inn av orden og kaos, prøve å rydde opp i et system, men likevel tørre å slippe systemet og la det bli kaos, for så å finne at det på den ene siden blir orden igjen.

Vanligvis, sier Storsveen, prøver hun å unngå å fortelle om noe helt spesifikt, fordi det ofte blir moralsk.

– Men i dette prosjektet her, så gjør jeg jo faktisk det.

Hun forklarer at hun nå tar mer stilling til politiske og etiske spørsmål, at hun legger inn mye av sitt eget ståsted, om enn kodet og fordekt.

– Visuelt kan kanskje båndene minne om fotballskjerf, og så kan de handle om helt klare politiske bannere. «All makt til folket», som er et kjent slagord, eller «dette er fellesskapets eiendom», som er hentet fra en nylig oppdaget britisk runeinnskrift.

Storsveen opplever at oppdraget kom på riktig tidspunkt. Hun føler seg veldig klar og trygg i å kunne utfordre seg selv, både teknisk og kunstnerisk.

– Etter 30 år som aktiv kunstner er jeg endelig klar for å både jobbe langt mer komplekst innholdsmessig enn jeg var tidligere, og jeg har en større tålmodighet hva angår lange arbeidsprosesser, sier hun. – Begge deler er essensielle i dette arbeidet. I en alder av 56 år er jeg også klar over at det etter hvert kanskje ikke er like enkelt å jobbe med fysisk krevende og pirkete arbeid, så der jeg er i livet nå føles veldig riktig for en sånn type jobb.

Tematisk har hun også funnet et slags brytningspunkt.

– Når jeg sier at det skal være magiske symboler og kjærlighet … Tidligere ville jeg sparket ut noen som dreiv med det og vev. Det er ikke så mange år siden jeg ville tenkt at det var det mest klammeste, mest disgusting jeg kunne tenke meg. Men nå er det bare, kom med det!