Frem til fylkessammenslåingen var fylkesmennene i Vestfold og Telemark separate institusjoner. Kunstnerne har hentet inspirasjon fra det nye storfylket og skapt to unike verk som speiler naturen. Bygningens spennende, men også krevende arkitektur, har utfordret kunstnerne til å aktivisere rommene på en måte der åpenhet og mulighet for ro og kontemplasjon har stått sentralt.
Reinhard Haverkamp (f. 1954) bruker materialspenning, balanse og bevegelse som virkemidler i sine skulpturer. Bølgetre snor seg oppover atriet i ett nesten 15 meter bølgende strekk fra andre til syvende etasje. Verket er laget spesielt til dette rommet og består av tolv rustfrie stålrør festet til en spent vaier. Bevegelser i luften, blant annet fra byggets ventilasjonssystem, fører til at små bevegelser oppstår blant de tredimensjonale formene. Det gjør verket til en såkalt «kinetisk», eller bevegelig, skulptur.
Fra de åpne fellesarealene og gjennom glassvegger inn mot kontorer og møterom gis det innsyn til atriet fra mange forskjellige perspektiver, og skulpturens form og uttrykk endres alt etter fra hvor du ser den fra. Kanskje får du assosiasjoner til havets rullende bevegelser, vindens behandling av løvverk i trærne, eller til parallelle skispor som slynger seg ned en fjellside? Verket er slik sett åpent og poetisk, men innehar også hint til både Vestfold og Telemarks natur og kulturhistorie.
Anne Stabells (f. 1958) billedvev på fondveggen i første etasje møter de som kommer inn hovedinngangen. Et uendelig øyeblikk av vårfornemmelse er laget spesielt til denne veggen og gir med sine lyse grønntoner assosiasjoner til bjørketrærnes farger om våren. Billedveven skildrer overgangen mellom vinter og vår, en tid som raskt er forbi om man ikke husker å stoppe opp og ta den ordentlig inn. Verket ble laget våren 2020, da Norge var stengt ned på grunn av koronapandemien. Denne våren ble naturen et holdepunkt for mange i en ellers stillestående og uviss hverdag. Motivasjonen for å velge skog og natur som tema for dette verket har vært å gi lokalene og dermed også brukerne av bygget en liten oase av skogens ro; et pust av natur i hverdagen.
– Jeg brukte fotokameraet til å samle et totalinntrykk av den magiske tiden når de første bladene spretter. Denne intense tiden når det bleke, tørre som har overvintret siden forrige høst, er bakgrunn for det friske og nye som sprenger seg frem og varsler den lyse årstiden, sier Stabell.
I forbindelse med flyttingen er også to billedvever av Marianne Magnus (f. 1943) montert hos statsforvalteren. Dialog og Kommunikasjon inngår i en utsmykning på to verk som tidligere var montert ved siden av hverandre, men som nå har fått ny plassering. Magnus skaper billedtepper hvor hun utforsker geometriske mønstre og optiske virkninger. Hun vever i ullgarn, både i renning og innslag, og gjennom sin bruk av tråd, teknikk, farge og nyansering lykkes hun i å skape illusjonen av romlig dybde og blanke, nesten metalliske overflater.
