Lek og science-fiction – intervju med Bjørn Bjarre

Bjørn Bjarre er en av kunstnerne som ble invitert til å lage kunstverk til Stavanger universitetssjukehus Ullandhaug som åpnet 16. november. KORO besøkte Bjarre på atelieret hans på Frysja kunstsenter i Oslo og snakket om lek, science-fiction og en mangeårig kunstpraksis der blant annet drømmer er en stor inspirasjon.  

Stavanger universitetssjukehus Ullandhaug er et enormt byggeprosjekt med 4 nye bygninger rundt en stor, åpen plass. Kunstprosjektet startet opp i 2018 og kuratorene Marte Danielsen Jølbo og Elisabeth Byre inviterte året etter Bjarre til å lage en skulptur til atriet ved barneavdelingen på sykehuset, det såkalte D-bygget. 

Det ble steinskulpturen Vesen, som er 1,5 meter høy, 2,4 meter bred og 2,8 meter lang og veier 4 tonn. Det måtte en stor heisekran til for å løfte den over bygningens tak og inn i det lukkede atriet. Begivenheten var så spektakulær at NRK Rogaland dekket det på nyhetene. Også Stavanger Aftenblad var til stede og skrev om verket. Dette skjedde allerede i september 2022, men det er først nå den blir tilgjengelig for publikum.  

I tillegg til skulpturen, har Bjarre laget en serie akvareller som henger inne i bygget. Mer om dem senere. 

• Bjørn Bjarres hjemmeside

Lekende og skapende vesener 

Steinskulpturen i Stavanger er en av tre Bjarre har laget for offentlige rom som alle har tittelen Vesen. De har myke avrundede former som inviterer publikum til å sitte, ligge og klatre. Om den første skulpturen i serien, som Bjarre laget til Uranienborg Skole i 2019, skriver Inger Gogstad, daværende prosjektleder i Oslo kommunes kunstsamling:  

«Vesen er tiltenkt å være et symbol på at vi alle i utgangspunktet er lekende og skapende vesener med behov for et større fellesskap. Med sin finurlige og inviterende form, blir skulpturen et samlingspunkt, et sted å henge, sitte og ligge. Formen uttrykker både sårbarhet og styrke.»  

Avslutningsvis skriver hun:  

«Vesen kan forestille et møbel, en plante eller et dyr. Kunstverket vil utvilsomt få et mangfoldig liv i betrakterens hode og gjennom leken i skolegården på Uranienborg skole.»

En annen Vesen-skulptur laget Bjarre til Sophie Radich ungdomsskole i Lillestrøm i 2022. 

Et alvorlig utgangspunkt 

Det var skulpturen på Uranienborg skole som fikk kuratorene Elisabeth Byre og Marte Danielsen Jølbo, og prosjektleder Elisabeth Tetens Jahn fra KORO, til å ta kontakt med Bjarre da kunstprosjektet i Stavanger begynte å ta form, forteller Bjarre.  

For å forklare hvordan skulpturserien kom til, tar han oss med tilbake til hvordan han begynte å jobbe med stein som materiale. Det var nemlig et tragisk utgangspunkt:  

– Stein er jo et materiale jeg ikke har jobbet så lenge med, det var noe jeg begynte med da sønnen min døde, forteller Bjarre.

Han mistet sønnen sin for ti år siden:  

– Da fikk jeg det for meg at jeg skulle hugge hans gravstein. Jeg fant en blokk hvit marmor fra Fauske blant steinene ved Johansen Monumenthuggeri, hvor jeg hadde hørt flere skulptører jobbet. Etter hvert lagde jeg også noen små skulpturer i denne steinen. 

Kunsten ble om mulig enda viktigere for Bjarre etter at sønnen døde:  

– Det å være i den kreative prosessen, og kunsten som et sted for trøst og refleksjon, ble viktig for meg. Det føltes som et privilegium å kunne utrykke meg, og bearbeide sorg gjennom å skape noe som kanskje også betyr noe for andre.

Krevende arbeidsprosess 

Etter at Bjarre hadde jobbet med gravsteinen ble han fortrolig med stein som materiale, og da han fikk oppdraget ved Uranienborg skole, tenkte han med en gang at han ville jobbe med stein. Først var tanken å hugge skulpturen selv, men etter at han fikk senebetennelse, slo han den tanken fra seg og søkte seg frem til steinhugger og billedkunstner Martin Kuhn.  

– Han har hugget de tre Vesnene, forklarer Bjarre.

– Kuhn fikk instruksjoner fra meg og jeg fulgte arbeidet tett. Det er kjempestore skulpturer og han har brukt omtrent et halvt år på hver av dem. 

Skulpturen er i Rogalandsteinen anortositt, hentet fra et steinbrudd i Sirevåg utenfor Egersund. Arbeidet med steinen har vært en langsom og fysisk krevende prosess, forteller Bjarre. 

– Først sages steinen ut fra steinbruddet maskinellt med wiresag. Så kommer det tyngste arbeidet med håndholdt sirkelsag, hvor det kuttes mange parallelle linjer inn i steinen som så bankes av med steinhammer. Når skulpturen begynner å ta form arbeides det videre med trykklufthammer, og til slutt diamanskiver som sliper og polerer fram den ønskede overflaten. Ved høyglanspolering blir skulpturen slipt ned i åtte omganger med stadig finere grader av diamantpussepapir. En enorm jobb altså! 

Antimonumentalitet, omsorg og empati 

Bjarre beskriver Vesnene som sitte- eller liggeskulpturer. Det har vært et poeng for han å lage skulpturer som inviterer til bruk og lek.  

– Jeg har jo alltid vært opptatt av lek, så det er veldig naturlig for meg å tenke på den måten, forklarer han og understreker at verket også går inn i kunstfaglige diskusjoner om hva offentlig kunst og monumenter er.  

– Det handler også om det antimonumentale – den tradisjonen som er en reaksjon på offentlige skulpturer av menn med makt. Det passer veldig bra når man jobber med skoler og andre steder der det skal være barn.  

Han har også tenkt mye på sammenhengen verket skal inn i, noe som kom tydelig til uttrykk da han leverte forslaget sitt til kuratorene. Der skriver han: 

– Et sykehus er grunnleggende sett et åndelig sted. Et sted som handler om liv og død, omsorg og empati. I kampen mot sykdom er det viktig å skape en følelse av trygghet, og et sted man kan søke ly. I mitt forslag har jeg forsøkt å oppfylle dette med en organisk og inviterende skulptur i norsk stein. 

Bjarre beskriver steinen som trygg, bestandig og urokkelig.  

– Samtidig gir skulpturens organiske form uttrykk for en åpen omfavnelse. 

Verkets form, som både er abstrakt og figurativ, mener han kan åpne opp for en refleksjon og en samtale, og samtidig gjøre verket selvstendig og meningsbærende på egne premisser. 

– Jeg tenker meg denne skulpturen som en urform som kan symbolisere at alt liv henger sammen, forklarer han i prosjektbeskrivelsen. 

Abstrakt følelse 

Da Bjarre etablerte seg som kunstner på midten av 1990-tallet, markerte han seg med noen merkelige skulpturer i plastelina, ofte med menneskehår og legoklosser som supplerende materialer. De kunne ta form som hoder med mange øyne stikkende ut, eller abstrakte former som kunne tolkes som kroppsdeler i oppløsning.  

Noen av disse verkene er i Nasjonalmuseets eie og representerer et ganske unikt kunstnerisk prosjekt i norsk sammenheng. I 2002 hadde han en stor utstilling med disse skulpturene på Galleri F15, etter å ha jobbet med de i 7 år. 

Skulpturene er et sterkt uttrykk for hvordan lek og humor har vært sentralt i Bjarres kunstnerskap hele veien, lek og det drømmeaktige, og merkelige former som kan gi assosiasjoner til utenomjordiske skapninger. Serien hadde tittelen «Abstrakt følelse» gjerne med et nummer og en beskrivende tittel i parentes. Noen skulpturer kunne være helt abstrakte, andre med figurative innslag:  

– Jeg har jobbet i grenselandet mellom abstrakt og figurativt hele tiden, eller i en usikkerhet om hva det er man ser på. Jeg tenker at Vesnene også er figurative. Jeg er ikke så glad i den polariseringen. At det enten må være klassisk eller modernistisk, abstrakt eller figurativt. Jeg liker å blande det. Å lage noe som er utenfor kategoriene. 

Men holdbarheten av plastelina var ikke særlig varig, hvis den ikke ble oppbevart på en forsvarlig måte. Da noen av skulpturene gikk i oppløsning sluttet han å jobbe med materialet:  

– Jeg visste at de ikke skulle vare evig når jeg jobbet med dem, men da jeg så at de begynte å falle fra hverandre, så tenkte jeg «oh shit, jeg kan ikke fortsette med det her og selge det».  

– Så det var en periode jeg var ganske frustrert og ikke visste helt hvor jeg skulle gå som kunstner. Men etter hvert begynte jeg med Solaris-tegningene.  

Rar arkitektur og merkelige vesener 

Det var i 2010 Bjarre begynte med Solaris-tegningene, en serie med pastell-tegninger, som etter hvert utviklet seg til små intrikate blekktegninger. I 2018 kom boken Solaris på forlaget Teknisk Industri. Tittelen på serien er hentet fra en science-fiction bok av den polske forfatteren Stanislaw Lem, som kom ut i 1961. I 1972 filmatiserte den sovjetiske regissøren Andrej Tarkovskij boken. Både boken og filmen regnes i dag som kultklassikere.  

Solaris er navnet på en planet som har en form for intelligens som gjør at den kan lese tankene til forskere og astronauter, men den kan også påvirke dem med psykiske forstyrrelser og hallusinasjoner, for eksempel bringe døde mennesker til live. 

I et intervju med nettsiden Atelier.no forteller Bjarre at han tok utgangspunkt i boken:

– Jeg ble veldig fascinert av beskrivelsene av landskapet på planeten Solaris hvor det konstant sydet og boblet, oppstod rar arkitektur og merkelige vesener. En vill fantasi. Det har jeg lenge vært opptatt av; hva det er mulig å forestille seg. De første tegningene var nesten illustrasjoner av partier og hendelser i boka, men etter hvert begynte tegningene å leve sitt eget liv. 

– I Solaris reiser vitenskapsmenn til en annen planet for å forstå hva som skjer der, for så å bli møtt av sine egne underbevisste drømmer og lengsler. Det er sånn denne planeten kommuniserer med vitenskapsmennene; den går inn og leser tankene deres. Det synes jeg er en fin metafor på kunst. At man møter seg selv i det man lager, eller det man ser som betrakter. 

Inspirert av sønnen 

I et intervju med tidsskriftet Fukt, forteller Bjarre at serien også er tett knyttet til sønnens død.  

– Å jobbe med disse tegningene var terapeutisk for meg. De ble noe utenfor meg selv jeg kunne fokusere på. De ble på en måte en nødvendig virkelighetsflukt, men også en metode for å utforske et indre landskap. 

Det er en utvikling i serien som han mener speiler følelsene av sorg, tap, kaos og empati:  

– Jeg brukte den kreative prosessen til å skape en illusjon av kontroll over livet mitt. Ved å forsvinne inn i denne verden som jeg hadde skapt i min egen fantasi kunne jeg meditere over tid, rom og meningen med eksistensen.  

Bjarre og sønnen hadde også en felles interesse for science-fiction og tegning.  

– Solaris-tegningenes introspektive og omstendige karakter er inspirert av ham, sa han til Fukt.   

Fødsel og gravkammer 

Da Byre og Jølbo, kuratorene for Stavanger universitetssykehus, besøkte Bjarres atelier for å snakke om steinskulpturene oppdaget de en serie akvareller han jobbet med under tittelen Pyramider og egg. De akvarellene ville kuratorene ha med.  

– Akvarellene er ikke laget til Stavanger, men jeg synes de passer fint der. Jeg begynte å lage disse under pandemien, da man satt alene hjemme noen uker. 

Bjarre viser noen skisser til de verkene som nå henger på Ullandhaug. Gjennomgående er motivene en pyramide-form og en egg-form som ligger i et slags abstrakt landskap.  

– Det begynte egentlig med formene. De er urformer, nesten klisjeer, som representerer liv og død. Pyramiden er et gravkammer, og egget et nytt sårbart liv. Det er ganske litterært hvis man tenker over hva de symboliserer: Liv og død er ofte det et sykehus handler om. 

Ikke alltid lett å skape fritt 

Siden 2004 har han parallelt med sin egen praksis vært medlem av kunstnergruppen Tegneklubben. De møtes og tegner sammen på A4-ark uten å tilkjennegi hvem som har tegnet hva. Ofte er det humoristiske og absurde betraktninger over kunstfeltet, populærkulturen og hverdagen. Men hvordan ser han på det han gjør i Tegneklubben i forhold til det han gjør på egen hånd? 

– Det er to forskjellige verdener. Jeg leker mer i Tegneklubben, men ser på min egen kunst som mer seriøs, selv om jeg er opptatt av en lekende prosess. 

– Det som er så bra med Tegneklubben er at vi er anonyme og ikke behøver å tenke så mye på forventinger og hva folk vil si, for det er få som vet hvem som har tegnet hva. Vi er på en måte litt ansvarsløse. Ting oppstår der som aldri ville skjedd i arbeidet alene på atelieret. Det viktigste med Tegneklubben er det sosiale rommet vi skaper sammen, hvor det meste er lov. 

Det er ikke alltid så lett å slå seg løs alene og skape fritt, mener han, selv om det er noe han trakter etter.  

– Det er ikke alltid man er så flink til å leke når man er voksen. Man må inn en slags modus. Jeg liker å sitere Philip Guston: Når han er på atelieret og maler er han ikke alene. I begynnelsen har han publikum, han har kritikere, han har hele kunsthistorien hos seg når han står og maler, så forsvinner de når han kommer inn i det. Alle stemmene og alt man liksom skal forholde seg til. Og til slutt forsvinner kanskje til og med han selv. Da er han i gang. 

• Stavanger universitetssykehus Ullandhaug Prosjektside