Utenfor Bikuben, omtrent mellom Urbygningen og det nye Veterinærbygget, har gravemaskinene laget en forhøyning. Der troner skulpturen Feeding from the Tree of Knowledge.

– Skulpturen er ikke et tre, sier Kathrin Schlegel. Den er ikke en gang en representasjon av et tre.

Den irrgrønne patinaen som bronsen har, gir et hint. Formen er kompleks og uoversiktlig. Men forgreningene er åpenbart underlagt en lovmessighet, de er organiske i sitt vesen. Skulpturen representerer noe levende.

Da Kathrin Schlegel skulle utvikle et skisseforslag, var hun spesielt interessert i det 160 år gamle lindetreet på området, kjent som Tuntreet. Kunne det være noe der?

Tuntreet ble plantet i 1864 som et symbol på etableringen av Landbrukshøgskolen, forgjengeren til dagens NMBU. Treet har dermed vært et vitne til historie og all akkumulert kunnskap på stedet.

Hun gikk bort til stammen, strøk fingertuppene over barken, rev av et stykke lav, og betraktet den vesle organismen mellom fingertuppene. Det som først fascinerte henne, var forestillingen om at det symbiotiske forholdet mellom sopp og alge også kunne forstås symbolsk. Ved å ta utgangspunkt i lav fra det gamle treet, kunne kunstprosjektet bli et symbol på overlevering av gammel kunnskap til det nye campus og inspirere til en fortsatt kunnskapsutvikling. Etter hvert fanget også formen hennes interesse.

– Symbiose kan også referere til samhandling mellom mennesker, eller kontakt mellom folk, dyr og natur.

Kathrin Schlegel

Kunstneren hadde funnet sin modell. Nå gjaldt det å skape en mest mulig nøyaktig og naturtro gjengivelse.

Oppdraget var å lage et «fremtredende og permanent verk». Skulpturen skulle markere kunstens plass på Campus Ås, og det krevde et visst format. Schlegel bearbeidet og videreutviklet i den tidlige fasen av prosessen sitt innsendte forslag. Responsen kunstutvalget ga var tydelig: Verket må være enda mer fremtredende og ta mer plass!

I praksis skulle det bety at lavbiten hun hadde plukket med seg, måtte forstørres 150 ganger. Veien fra et skjørt stykke mikroskopisk natur til en robust skulptur med en omkrets på fem meter, krevde fersk teknologi og stor tålmodighet.

Hun sendte laven til et laboratorium for CT-skanning, og bearbeidet deretter modellen i et 3D-modelleringsprogram. Underveis i prosessen måtte det omfattende ingeniørberegninger til for å sikre konstruksjonens holdbarhet. Den ferdige filen ble så overført til 3D-printing. Femten printere holdt det gående dag og natt i fem måneder for å produsere de mer enn de 400 delene som siden skulle monteres til en fullskalamodell.

– Jeg tror neppe noen ville ha tatt utfordringen med en så kompleks struktur for fem år siden, sier Kathrin.

Mens arbeidet med å lage modellen i hovedsak er drevet av digitale metoder, er produksjonen av selve skulpturen i sin helhet gjort for hånd. Denne delen av prosessen krevde mer enn tusen timer manuelt arbeid, og varte i et halvt år. Det ble bygget et stålskjelett og laget negative former for den flytende bronsen. Etter støpningen ble alle bitene sveiset sammen til den endelige skulpturen.

–Hva var din største bekymring under prosessen?

– At det ikke skulle være mulig å lage skulpturen slik jeg hadde sett den for meg. Det som gjør skulpturen unik er den komplekse strukturen, som tilsynelatende trosser tyngdeloven. Men Rolf Kayser og ekspertteamet rundt støperiet hans gjør umulige kunstverk mulige.

I slutten av juni 2020 ble verket fraktet fra Kunstgiesserei Kayser i Düsseldorf til anleggsområdet på Ås, der en spesiallaget betongsokkel som er en del av verket stod klar.

Resten er opp til anleggsgartnerne. Verket skal bli en integrert del av parkanlegget på campus, og da må landskapet gro seg til. Den kunstige forhøyningen skal fremstå som en naturlig bakketopp, og helst lokke folk og et nysgjerrig publikum til seg.

– Kanskje blir våren og sommeren den mest inviterende tiden. Vi har utformet den kunstige bakken på en måte som gjør at studentene kan bruke den som et sosialt samlingspunkt, og et område for avslapning der de kan nyte sola.

– Hva slags oppdagelser håper du folk gjør når de nærmer seg kunstverket?

– Jeg håper at folk vil se at skulpturen forestiller et stykke lav og ikke et tre, plukket fra barken av Tuntreet, og at verket på den måten forbinder det gamle og det nye – eller står et sted mellom disse. Jeg håper også at folk vil få øynene opp for at noe så lite og tilsynelatende ubetydelig, faktisk kan være vakkert og veldig viktig. Verket er åpent for et bredt spenn av tolkninger, hvilket gjør det konseptuelt rikt.

– Hvilke reaksjoner håper du skulpturen vil fremkalle?

– Jeg vil at verket stimulerer folk til å følge NMBUs formål, som er å bidra til vårt planets velvære. Jeg håper det vil gjøre folk nysgjerrige, og stimulere dem til å stille flere spørsmål, gjøre mer research og revurdere eksisterende kunnskap og strukturer. Kanskje håper jeg at det vil skape mer årvåkenhet overfor de miljørelaterte konsekvensene av menneskelig atferd, at folk vil være mer oppmerksomme på de detaljene som virkelig betyr noe, og gi alt levende den samme respekten.

Selv om Schlegels skulptur i seg selv ikke forestiller et tre, gir hun selv noen føringer gjennom valget av tittelen Feeding from the Tree of Knowledge.

– Verket referer ikke bare til NMBUs tuntre, men også til historien om Kunnskapens tre.

Kathrin Schlegel

– Verket refererer ikke bare til NMBUs tuntre, men også til historien om Kunnskapens tre. Fordrivelsen fra Paradis benyttes ofte som allegori for jordbruksrevolusjonen, og treet kan også referere til Yggdrasil i norrøn mytologi. Ettersom lav dessuten er ekstremt følsom for forurensning og klimaendringer, knytter verket seg i tillegg til en bredere diskusjon om langtidskonsekvensene av jordbruksrevolusjonen.

For å skape noe som både er stedsspesifikt og gir tilstrekkelig tolkningsrom, pleier Kathrin å fordype seg i et sted, dets natur, kultur og historie. Øyeblikket borte ved Tuntreets stamme ble en del av en langvarig prosess.

– Jeg begynner hver konseptualisering med en fase der jeg fordyper meg i stedet der verket skal stå. I denne begynnende utforskningsfasen, forsøker jeg å få tak i hva som karakteriser stedet, og hvordan dette erfares. Deretter analyserer jeg og isolerer de stedstypiske fenomenene og oversetter dem til et kunstverk. Ved å jobbe på denne måten vil ikke verkene fremstå som fremmede – Fremdkörper – i sitt miljø, men heller smelte inn i sine omgivelser og tillate publikum å forholde seg til lokale trekk på en ny måte.

I dette tilfellet: et lite stykke lav fra treet som har stått der lenger enn noen kan huske.

Spent på hvordan monteringen av skulpturen foregikk? Se her.