En helt på kunstjakt

Tekst: Mona Gjessing
Foto: Øystein Klakegg og CappelenDamm
Illustrasjoner: Øyvind Torseter

Kunsten å finne perler er den første av i alt fire bøker som skal inngå i kunstprosjektet som gjennomføres for det nye barne- og ungdomssjukehuset ved Haukeland universitetssjukehus i Bergen. Det 29 000 kvm store sykehuset, som blant annet rommer en svømmehall, en idrettshall og frodige uteområder med Ulriken i bakgrunnen, tilbyr barn og unge utredning, behandling, skolegang og aktivitetstilbud på ett og samme sted. Kunstprosjektet ved det allerede prisbelønte senteret rommer både ny, stedsspesifikk kunst, eldre kunst og ikke minst Øyvind Torseters nylig ferdigstilte bok.

Kunsten å finne perler handler om en energisk liten helt på jakt etter kunstskatter, og Torseter har stått for både idé, illustrasjoner og design. Selv om boken langt på vei er å betrakte som et autonomt kunstverk, lå det i oppdraget fra KORO å gjøre pasientene på barne- og ungdomssenteret oppmerksomme på kunsten de er omgitt av. I Torseters bok blir både ny og eldre kunst på senteret vist frem.

– Kan du si noe om tittelen på boken?
– Ja, det er jo det som går igjen i fortellingen: at hovedpersonen sanker inn perler. Tittelen henspiller på Mari Røysamb og Ole Roséns verk Perler, tre kunstobjekter i høypolert stål med ulike mønstre som ligger strødd omkring i forskjellige hager i senterets uteområder. Hvert område har sitt tema inspirert av norsk natur – fjell, myr og skog – og utplasseringen av perlene er gjort med nennsom hånd. Det er som om de skinnende stålperlene binder stedet sammen. Perlene er inspirert av ulike plastperler de to kunstnerne fant frem til i arbeidsprosessen, og speiler bygningene og de glasskledde lamellene omkring. Av alle arbeidene jeg forholdt meg til på stedet, var det nok disse tre perlene jeg likte best.

– Hvorfor akkurat en klaffebok?
– I utgangspunktet så jeg for meg en trekkspillbok, men fant ut at formatet kunne bli for uhåndterlig for en som ligger i sengen. Ved bruk av klaff eller utbrett får tegningene et preg av animasjon, og formen bidrar til den narrative fremdriften. Bildene forandrer seg når du bretter dem ut, og blir mer enn bare enkeltbilder. Det er også mulig å legge inn noen overraskelser.

– Det går en strek gjennom alle boksidene og deler illustrasjonene i et «over» og et «under». Hvorfor har du designet boken på denne måten?
– Hovedpersonen beveger seg gjennom sykehusbygget og støter på nye karakterer og situasjoner underveis. Streken markerer gulvet. Den er også litt inspirert av den italienske animasjonsserien La linea (Streken). Streken gjør det dessuten mulig å lage en fortelling under linjen – nede i svømmebassenget og under bakken. Hovedpersonen beveger seg hele tiden i leseretningen, fra venstre mot høyre, noe som gir fremdrift i en ordløs bok.

– Boken har ikke en veldig komplisert dramaturgi, og det er få skumle elementer. Dette er kanskje bevisst?
– Haha, ja, haien med de skarpe tennene er nok det nifseste elementet i fortellingen, og den blir jo umiddelbart fanget i et bur. Jeg liker for øvrig godt å jobbe med ordløse bøker, hvor historien kun er fortalt gjennom bilder. Det har jeg alltid gjort. Slike bøker krever kanskje mer av leserne enn de er vant til, og er i den forstand ikke bare enkle. Samtidig åpner rene bildefortellinger for et vidt spekter av tolkninger.

– Kan du si noe om fargevalget?
– Til å begynne med vurderte jeg å ta utgangspunkt i paletten som er brukt i eksteriøret og interiøret på senteret, men falt til slutt ned på at jeg ville bruke min egen palett. I tillegg til den svarte streken er det tre hovedfarger i boken – gult, rosa og blått – og en fjerde når to av fargene er lagt oppå hverandre. Fargeleggingen er minimal og har som oftest en funksjon: å markere viktige elementer eller være med på å fortelle. Papiret er matt og minner om tegnepapir med en svak gultone. Jeg ville ha et papir som var godt å ta i og som binder fargene sammen.

– Ifølge KORO dreier kunstprosjektet ved det nye barne- og ungdomssenteret seg om «fargerike verk som inviterer til lek og utforsking». Hvordan vil du si at ditt bidrag passer inn i en slik beskrivelse?
– Jeg håper selvsagt at Kunsten å finne perler trigger både fantasien og en interesse for kunsten på stedet. Det ble ikke lagt noen bestemte føringer for hvordan jeg skulle løse oppgaven. Jeg har hatt full frihet til å holde på med mitt. Men måten jeg jobber på er ofte ganske leken og utforskende.

Opprinnelig ble jeg spurt av Harald Fenn og Jørgen Blitzner, begge kunstkonsulenter i KORO, om jeg var interessert i å lage en katalog som kunne minne om en barnebok. Denne skulle knyttes til kunstverkene på barne- og ungdomssenteret ved Haukeland. Jeg fikk se skissemateriale og foto av verkene og arkitekttegninger av bygget, og syntes det var en interessant utfordring.

Da jeg besøkte sykehuset for første gang i fjor vår, var de aller fleste verkene oppe, og jeg hadde en hel dag hvor jeg gikk rundt og lagde skisser og tok bilder. Da jeg skulle i gang med arbeidet, kikket jeg rett og slett på skissene mine og plukket ut noen karakterer som jeg så for meg at jeg kunne jobbe videre med: en ape, en bjørn, noen hester, ryttere, perler, en mor-og-barn-skulptur. Deretter så jeg på tegningene av møbler, arkitektur, områder og annet som kunne integreres i fortellingens «scenografi». Denne fremgangsmåten bruker jeg ofte ellers også. Først deler jeg det som skal bli en fortelling opp i kategorier: Her er skuespillerne, her er rekvisittene og interiørene. Så bestemmer jeg meg for hvem og hva som skal være med videre i leken.

– Oppmerksomme lesere vil kanskje se at hovedpersonen i Kunsten å finne perler er inspirert av en barnefigur i rosa hette med ører i Anne Knutsdatter Willes verk Barn som helter – helter som barn. Hennes blyanttegninger er forstørret og overført til glassvinduer ved hovedinngangen og mot svømmehallen i barne- og ungdomssenteret, og er inspirert av drømmer, fantasier og folkeeventyr. Selv har du gitt ut en rekke bøker hvor både voksne og barn er fascinert av heltekostymer. Hva er det med helteskikkelsen som fascinerer deg?

– Det er litt rart. Jeg har egentlig aldri vært spesielt opptatt av superhelter i film eller tegneserier. Men jeg har alltid syntes det er interessant å finne opp og tegne egne superhelter. Man må kanskje gjøre dem til sine egne ved å tegne dem. Noen ting kan være forløsende å tegne, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Jeg ønsker ikke å bli for bevisst på hva jeg gjør og hvorfor. Jeg er redd det kan stoppe tegningen. Men andre står jo selvsagt fritt til å psykoanalysere mine foretrukne rekvisitter, haha.

Når det gjelder den litt hemmelighetsfulle barnefiguren i Knutsdatter Willes arbeid, så var det noe jeg kjente igjen der, noe som kanskje strekker seg helt tilbake til min første bok, Mister Random fra 2002. Også i den har hovedpersonen kappe og maske. Den er dessuten også en ordløs fortelling.

– Ingen av figurene i boken har sko på føttene. Hvorfor ikke?
– Jeg tror det har å gjøre med at atmosfæren ikke er definert, og at fortellingen utspiller seg et sted mellom drøm og virkelighet. Uttrykket blir mykere når alle er barbeint. Og så liker jeg å tegne tær. Mange av karakterene er jo dessuten dyr.

– I boken dukker det opp en hest som spiser med kniv og gaffel, og en ponni som er DJ på noe som minner om en fargesprakende Waikiki-fest. I tre påfølgende bildesekvenser er alt bare fryd og gammen, og en magisk variant av det digitale, lysbaserte kunstverket Colour Clouds av Miriam Sleeman (UK) og Thomas Sloan (AU) forsyner en gjeng lykkelige dyr og mennesker med iskuler og saft. I samme sekvens sitter en tegnet versjon av Skule Waksviks Pelikan oppe i en svevende sky og drikker saft fra et glass med en liten parasoll. Senere flyr pelikanen av sted, før den sammen med fortellingens øvrige karakterer sovner i en atmosfære der tyngdekraften har opphørt. Kan du fortelle litt om arbeidene som inspirerte deg til å utforme de lykkeligste sekvensene i boken?

– Pasientene ved barne- og ungdomssenteret, som jo er bokens primære målgruppe, vil assosiere hesten med Frans Widerbergs keramiske veggrelieff Ryttergruppe (1968). Verket er montert på den ene fondveggen i den spaliknende svømmehallen og er utrolig flott. Veldig annerledes enn alt annet jeg har sett av Widerberg. Jeg har imidlertid tegnet mine hester uten å skjele for mye til Widerbergs, og stoler på at leseren selv drar linken mellom hestene i boken og hestene på veggen i svømmehallen.

Ponnien som opptrer som DJ, har sitt utgangspunkt i Petter Hepsøs skulpturgruppe Invers XI, Invers XII og Invers XIII, som består av tre ponnier i ulike størrelser, utført i bronse. Colour Clouds er to prismeaktige ledlystavler som pulserer sakte i abstrakte fargemønstre. Dette verket overrasket meg stort. Etter å ha sett på skisser av arbeidet hadde jeg dannet meg en forestilling om at det blinket hissig. Der tok jeg feil, for arbeidet fremstår nesten litt akvarellaktig. Fargene skifter behagelig og rolig fra rødt til gult til lilla. Jeg har brukt skyene flere steder i boken. På et av oppslagene kommer det gul og rød saft ut av dem. Waksviks pelikan i bronse får lov til å fly gjennom boken før den sovner på en sky.

– Hvordan har det vært å skulle integrere andres kunst i din egen?
– Det har vært spennende. Tidlig i prosessen hadde jeg en tanke om å kombinere strektegning med foto av kunsten. Det slo jeg fra meg. Ved å tegne kunsten får jeg et eierskap til prosjektet. Jeg tar kunstobjektene inn i min verden og min måte å jobbe på. Det ligner på hvordan jeg jobber ellers. Jeg tar biter av ting rundt meg og setter dem inn i en ny sammenheng i tegningene.

– Er det noe mer du ønsker å tilføye om prosjektet?
– Ja, før jeg begynte, stilte jeg meg spørsmålet: Hva er bra når du ligger på sykehus som barn? Og da tenkte jeg: saft, pannekaker, å få et Donald-blad, en overraskelse. «I kveld er det fest i bassengområdet». Slike ting. Så det er med i boken.

Les mer om kunsten på barne- og ungdomssenteret på Haukeland universitetssykehus.