Myke virkemidler, skarpt budskap

–Det er noe spesielt med all den omsorgen og tidsbruken som ligger i tekstilkunsten, sier kunstner Hilde Skancke Pedersen. Hennes monumentale tekstilverk Bassi várri, giđđadálvi – Hellig fjell, vårvinter henger i det nye regjeringskvartalet i Oslo. Hun forteller om naturopplevelser som har inspirert henne og hvorfor slitte gjenbrukstekstiler er så viktig for verket som nå former omgivelsene i Statsrådssalen.

– For meg ligger det et håp i både tittelen og verket. En bevegelse mot en lysere tilstand.

Hilde Skancke Pedersen snakker om tekstilverket sitt Bassi várri, giđđadálvi – Hellig fjell, vårvinter (2025) som har er blitt en del av kunstsamlingen i det nye regjeringskvartalet. Det seks meter brede verket består av store mengder gjenbrukstekstiler i sort, hvitt og grått, som er klippet i biter og satt sammen til et landskapsmotiv, basert på et fotografi av et faktisk fjell i Berlevåg/Bearalváhki og Tana/Deatnu. Vi starter samtalen her, om dette fjellet i Finnmark og den betydning det har for Pedersen som så langt har laget tre versjoner av Bassi várri.

Et fjell med et budskap

Selv om dette fjellet som Pedersen gang på gang kommer tilbake til i kunsten helt klart betyr mye for henne, beskriver hun det selv som «ikke spesielt inntagende» ved første blikk. Hun henter frem et barndomsminne fra da hun og foreldrene var på vei til Berlevåg, der Pedersens mor kom fra.

–  Vi kom fra Tanadalen, opp mot dette fjellpartiet, og jeg tenkte «åh nei så fargeløst, så stygt, og så trist etter all frodigheten nede i Tanadalen». Men opp gjennom årene har det vokst på meg.

Pedersen forteller at hun i dag ser hvordan dette trauste fjellet står i kontrast til menneskeskapte miljøer og at det dermed også bærer på et viktig budskap om tiden vi lever i:

– Det er uberørt: det er ikke veier, ikke skytefelt, ikke vindmøller og det er ikke gruver. Det fjellet står for meg som et symbol på alle fjell, all natur, noe som ikke må berøres og ødelegges. Idémessig er det også en kontrast til alt som allerede er invadert av slike ødeleggende faktorer.

For Pedersen handler det med andre ord om samspillet mellom mennesker og natur. For å understreke hvor viktig varsomhet er i samspillet, har hun valgt å legge til hellig fjell i verkstittelen.

– Bassi várri er ikke et fjell som, så vidt jeg vet, anses som hellig. Men jeg kaller det hellig fordi vi må forstå at all natur er en forlengelse av våre fysiske hjem, der vi bor. Og at vi må behandle den med varsomhet.

Med Sápmi som utsiktspunkt

Den nå 72 år gamle kunstneren er oppvokst i Hammerfest by, og har tidligere bodd og studert i Oslo og Tromsø. I dag bor og arbeider hun i Kautokeino/Guovdageaidnu. Kommunen strekker seg over et enormt areal på Finnmarksvidda, men har under 3000 innbyggere.

Med Sápmi som utsiktspunkt blir man kanskje ekstra vár på hvordan ulike natursyn preger samfunnsaktuelle diskusjoner omkring ressursforvaltning, klimapolitikk og samiske rettigheter. Det synes i alle fall å ha preget Pedersen, som uttrykker sterk skepsis til menneskelige inngrep – både lokalt og globalt – som truer naturmangfoldet.

– Hele tiden spiser vi mennesker oss inn i de uberørte områdene, med alt fra veier, til bruer og til hyttebygging. Mer og mer og mer. Det er en farlig vei å gå. Det finnes jo muligheter for å fortette byer og ikke ødelegge våtmarker som frigjør co2 når de blir berørt, sier Pedersen og legger til: – det er bevissthet og det motsatte av grådighet som må gjelde.

Det er nettopp slike verdier hun håper kunstverket hennes kan bringe med seg når det nå er med på å forme omgivelsene i det nye regjeringskvartalet.

Pedersens samisk-norske tilhørighet er tydelig forankret i kunstnerskapet. I første rekke kommer det til uttrykk gjennom verkstitler, men også tematisk der samiske interesser og et miljøvernperspektiv preget av et holistisk natursyn gjerne ligger til grunn. Når arbeidet nå er blitt en del av den nyetablerte Departementenes kunstsamling, er det i selskap med rundt 300 kunstverk av 150 kunstnere. En annen kunstner som sikrer sterk samisk representasjon i regjeringskvartalet er Outi Pieski, fra finsk side av Sápmi. På spørsmål hva Pedersen tenker om at de to kunstnerne har denne rollen, svarer hun kort og kontant:

– Det skulle jo bare mangle at ikke også de samiske stemmene kommer frem gjennom kunsten i regjeringskvartalet!

Fra Sametinget til Regjeringskvartalet
Rommet som Bassi várri, giđđadálvi – Hellig fjell, vårvinter henger i, er ikke hvilket som helst rom: det er den nye Statsrådssalen der regjeringen samles, ved Statsministerens kontor. Det er imidlertid ikke første gang Pedersen har laget kunst til offentlige bygg, tidligere har hun gjort arbeider til sykehus og skoler. Hun jobber gjerne i store formater, noe hun selv mener kommer av at hun har jobbet mye med scenografi, blant annet for Beaivváš Sámi Nášunálateáhter i Kautokeino, Stellaris DansTeater i Hammerfest, og produksjoner for TV. I tillegg er hun også kostymedesigner og dramatiker.

Et av hennes mest kjente kunstverk er Luottat – Spor (2000). Vegginstallasjonen, eller materialmaleriet, har en svært sentral plassering i Plenumsalen, den viktigste salen på Sámediggi/Sametinget i Karasjok.^[1] Den som står på talerstolen i Plenumssalen har alltid kunstverket i ryggen, og verket er dermed alltid synlig på bilder herfra.
 
At Pedersen i det hele tatt søkte på oppdraget å få gjøre nok et verk til et offentlig rom av et slikt kaliber som det nye regjeringskvartalet, kommer delvis av at hun liker å arbeide i store formater. Men en utløsende faktor var også selve utfordringen som ligger i å ta et slikt oppdrag:
 
– Det er viktig for alle mennesker, også kunstnere, å tørre å ta utfordringer, og regjeringskvartalet er et viktig sted for kunst, politikk og liv i Norge. Men jeg føler jo også at det er en slags sirkel. For 25 år siden var det Sametinget, og nå har jeg også et viktig i verk til regjeringskvartalet.
 
I likhet med det nye regjeringskvartalet i Oslo representerer Sametinget makt:
 
– I Sametinget er verket montert der debattene og avstemninger skjer. I regjeringskvartalet er det også i et rom der vedtak fattes, eller i alle fall diskuteres. Forskjellen er likevel at Plenumssalen har en annen funksjon, og der blir Luottat veldig synlig. Verket er både inni salen, og strekker seg til foajeen utenfor.

I regjeringskvartalet befinner Bassi varrí seg helt i grenseland av hva som kan kalles offentlig kunst, når offentligheten ikke har tilgang til Statsrådssalen. Helt uten tilskuere blir det selvsagt ikke, og Pedersen selv synes det er spennende at verket får et unikt og begrenset publikum:
 
– De som får se verket her er viktige politikere, og vil jo bli oppfattet ulikt ut ifra hvilket ståsted politikerne har. Så det får virkelig et annet publikum, et spesialpublikum.

Med Hannah Ryggen som kollega
Selv om regjeringskvartalet i Oslo er gjenoppbygget og Høyblokka er tilbakeført til slik den opprinnelig var, bærer det med seg mye historie. Latent i veggene ligger terrorhendelsen 22. juli 2011. Det har fått Pedersen til å tenke på hva tekstil som materiale bringer med seg: 
 
–Tekstil er ganske sårbart materiale, sier Pedersen og trekker frem Hannah Ryggens tekstilverk Vi lever på en stjerne (1958) som fikk synlige skader under eksplosjonen 22. juli.
 
Billedveven ble laget spesielt til Høyblokka, på oppdrag fra Erling Viksjø. Vi lever på en stjerne er konservert, og ble i løpet av våren 2026 tilbakeført til regjeringskvartalet etter 15 år. Det henger nå i VIP-inngangen i den helt nye D-blokka. Tekstilpionerens andre arbeid for regjeringskvartalet, Picassoteppet/Trojansk hest (1949/1956), som tidligere hang i den gamle Statsrådssalen i Høyblokka, er montert i samme rom som Bassi várri. Det er stort for Pedersen, som uttrykker dyp respekt for Ryggen:
 
– Det føles helt uvirkelig! Det er veldig stort at mitt verk skal henge i samme rom som Picassoteppet/Trojansk hest. Selv om hun ikke lever lenger har jeg likevel alltid tenkt på Hannah Ryggen som en kollega.

At begge verkene bærer på en iboende protest er noe som rører Pedersen:
 
– Selv om den er myk i form av det tekstile uttrykket så er jo protesten veldig sterkt iboende i hennes verk og kunstnerskap. Jeg håper det skinner gjennom også i mitt kunstverk.
 
Blant de andre verkene som inngår i KOROs omfattende kuratoriske valg til regjeringskvartalet er det flere nye og eldre tekstilarbeider å finne^[2]. De siste 20 årene har vi sett et voldsomt oppsving for norsk tekstilkunst. Blant annet velger stadig flere yngre kunstnere denne uttrykksformen og det er et økende fokus på og interesse for plantefarging, veving og andre måter å arbeide med tekstil på. Pedersen reflekterer litt over denne oppsvingen som hun tror kan komme av at mye av tekstilkunsten representerer det mennesket kan fremstille med sine egne hender.
 
– Ikke til forkleinelse for annen kunst, skyter hun raskt inn og legger til: – men det er noe spesielt med all den omsorgen og tidsbruken som ligger i tekstilkunsten.

Mot lysere tider

Omsorg og tid er også viktige stikkord i Pedersens praksis, noe som for eksempel blir synlig i gjenbruksmaterialene som utgjør en helt essensiell del av både Bassi várri, giđđadálvi – Hellig fjell, vårvinter og andre av hennes verk. Bak Bassi várri ligger en tidkrevende prosess der store mengder tekstil har blitt samlet inn, forsiktig klippet opp i små bestanddeler og varsomt satt sammen – med hjelp av tre assistenter. Pedersen samlet lenge – i egne skap, på loppemarkeder og bruktbutikker – før hun kunne gå i gang.

– Det hvite kommer fra gamle laken. Det skal veldig mye ulike materialer til for å lage noe så stort. Jeg har anvendt t-skjorter, hettegensere og stretchlaken.

At hun valgte å samle inn materialer, heller enn å kjøpe inn metervare var viktig for det visuelle, eller rettere sagt det taktile, uttrykket. På nært hold kan man se hvordan de ulike og ustabile tekstilene – som de slitte stretchlaken – skaper en tredimensjonalitet.

– Dette er jo et slags sort-hvitt verk. Men på grunn av alle de ulike t-skjortene – der noen av dem også har ulik sjattering i seg – så blir det en mye mer levende overflate enn om jeg for eksempel hadde brukt vanlig bomullsstoff der flata er helt jevn og lik. Nå fikk jeg muligheten til å bruke enormt mange forskjellige toner og teksturer. Men selvfølgelig, mest av alt handler det om et miljøperspektiv.

Det håpet hun uttrykte innledningsvis om fjellet i Berlevåg kan også knyttes til fargevalget i Bassi várri.  Til regjeringskvartalets utgave har hun brukt mer hvitt enn i tidligere versjoner. De ulike sjatteringer av grått, sort og hvitt representerer vårvinteren. I samisk tradisjon baseres de ulike årstidene på reindrifta, der året er delt inn i åtte ulike årstider. Vårvinter, giđđadálvi, faller i februar-mars, når mørketida har sluppet taket. Pedersen forteller at hun opprinnelig søkte på KOROs Open call der hun presenterte to ulike skisseversjoner av Bassi várri. Den andre representerer sommeren og har mindre hvitt. Etter å først ha fått avslag ble hun litt senere tilbudt et direkte oppdrag for et verk i Statsrådssalen. Kuratorene ønsket seg da den lyse versjonen, noe Pedersen syntes var et godt valg.

– Her er det bevegelse mot det som er lysere. Det trenger vi så mye i vår tid. Verdenssituasjonen blir jo bare verre for hver dag.

Miljøperspektivet

Det å lage kunst i ulike materialer som ligger igjen etter oss mennesker og våre aktiviteter på er et gjennomgående trekk i Pedersens praksis. Tidligere har hun blant annet brukt fiskesluker eller rustede metallplater, sistnevnte i verket Levd Liv / Ellonjuvvon Eallin (2022) som hun lagde til en utstilling på Galleri SOFT i Oslo. Verket består av to rustne metallplater satt sammen med tradisjonelle, slitte Manndalsgrener.

– Det er mange ting som kan løftes opp og bli noe annet, og det har jeg utfordret meg selv på: hva kan jeg lage av noe som man vanligvis tenker ikke har noen verdi? Det er noe med levd liv enten det gjelder mennesker eller materialer. Det som ikke er perfekt. Materialer som er forkasta, men som kan bli noe nytt. Bli transformert inn i en ny tilværelse. Dette er noe som interesserer meg og som jeg arbeider med, sier hun og forklarer videre:

– Altså, jeg liker veldig godt tanken på at vi mennesker blir preget av våre liv, av årene som går, og av erfaring. All erfaring nedfeller seg i måten vi lever på.

Etter en runde gjennom en rekke andre kunstneriske arbeider Pedersen har utviklet gjennom årene, sirkler samtalen seg tilbake til Bassi várri, miljøperspektivet og til utfordringen med ressursforvaltning som ligger i den enorme mengden overflødige tekstiler:

– Vi har berg av klær i verden. Altfor mye, fast fashion og overproduksjon. Jorda har begrenset med ressurser, og jeg ville bruke de forkasta klærne til å skape noe som kan ha verdi.

Hun håper politikerne som skal ha sin hverdag sammen med hennes Bassi várri framover også ser budskapet knyttet til jordas begrensede ressurser og forvaltningen av disse: 

– Selv om politikere i Norge ikke bestemmer over hele fast fashion-industrien så kan de for eksempel fjerne moms på salg av brukte klær og gjenstander. Så å anvende brukte tekstiler er i hvert fall et pek mot hva denne kunstneren har meninger om, tenker på og bryr seg om, avslutter Pedersen.

^[1] I podkastepisoden kan du høre Hilde Skancke Pedersen i samtale med Kåre Magnus Bergh fortelle om Luottat – Spor, og hva plasseringen av verket betyr for henne: https://rss.com/podcasts/verksted/1094164/

^[2] Blant annet har samtidskunstnere som Elise Storsveen, Otobong Nkanga og Damian Ajavon på oppdrag laget nye tekstile arbeider. Disse får dessuten følge av eldre tekstilkunst der blant annet tidligere utførte verk av Synnøve Anker Aurdal, Carin Wessel og Bente Sætrang er representert.