AAhkA – naturens vokter

Alle som passerer i Akersgata forbi regjeringskvartalet i Oslo vil kunne få et glimt av kunstverket AAhkA fra utsiden, gjennom de store vinduene på A-blokka. De som får komme inn i bygget vil bli møtt av samisk historie, tradisjonsrik duodji og et av Norges største permanente kunstverk i skikkelsen til en samisk vokter.

Loga sámegilli

Ved bredden av Deatnu, Tanaelven, på den finske siden, bor og arbeider den samiske kunstneren Outi Pieski (f.1973). Hun har hatt det svært travelt de siste årene med utstillinger i inn- og utland, i tillegg til oppdraget med å lage kunst på den 51 meter høye veggen i Pyramiderommet i A-blokka i det nye Regjeringskvartalet i Oslo. Her har hun skapt AAhkA, hvis navn kan ha mange betydninger, avhengig av hvor i Sápmi du befinner deg. Sett fra sørsamisk perspektiv kan det bety kone (hustru), formor eller kvinnelig åndelig vokter av jorden. På nordsamisk betyr det lignende ordet áhkku bestemor, eller eldre kvinne.

Outi vil ikke kalle åndevesener fra den gamle samiske verdensbildet for guddommer eller gudinner, siden disse ordene stammer fra en kristen tradisjon. De tre store A-ene i navnet symboliserer urmoderen, Máttaráhkká og hennes tre døtre Sáráhkká, Uksáhkká og Juoksáhkká. Alle er svært sentrale i samisk kultur, knyttet til en kvinnelig sfære som ofte gjengis både i duodji og annen samisk kunst.

AAhkA er et stilisert kvinneportrett i halvprofil. Portrettet er så er stort at du må forlate bygningen og stå på utsiden for å kunne se henne ordentlig. På hodet bærer hun en tradisjonell hornlue, en ládjogáhpir. Luen var på 17- og 1800-tallet et vanlig hodeplagg for kvinner i nordsamiske områder, særlig i Finnmark og i nærliggende områder i Sverige og til og med Enare på finsk side. Den er så vakker at den nesten kan betraktes som en krone. Luen gikk ut av bruk i siste halvdel av 1800-tallet, dels på grunn av sterkt religiøst press fra pietistiske, læstadianske misjonærer, og fordi mange, både kristne nordmenn og enkelte samer selv trodde at djevelen bodde i hornet. I over 150 år kunne man bare se dem på gamle fotografier, eller betrakte noen ytterst få bevarte eksemplarer på etnografiske museer, utstilt som kuriosa. Så begynte luen å dukke opp i samisk samtidskunst som et feministisk og aktivistisk symbol på eldre tider, og som en hyllest til en holistisk, sirkulær og spirituell tankegang og levemåte. [1]

Når Outi Pieski og jeg møtes online for en samtale en mandags ettermiddag i oktober, blir det tidlig mørkt, men praten går lett, selv om vi må ty til engelsk som fellesspråk. I Norge har vi siden midten av 1800-tallet og frem til slutten av 1960-tallet hatt en målrettet fornorskningspolitikk, hvor urfolk og nasjonale minoriteters språk og kultur har blitt motarbeidet og erstattet av den norske majoritetens språk og kultur. Det var en lignende politikk i Finland, noe som i dag har resultert i at vi ikke forstår hverandres morsmål. Unge finske mennesker er ikke lenger opptatt av å lære seg svensk, som de var tvunget til tidligere. Og jeg startet dessverre for sent å lære samisk, som Outi nå behersker utmerket. Jeg har møtt Outi mange ganger siden tidlig 2000-tall, og det er derfor naturlig for meg å bruke hennes finske fornavn når vi snakker sammen. Hennes samiske navn er Čiske-Jovsset Biret Hánsa Outi, en navneskikk og tradisjon som viser til hvem hun er nær etterkommer av.

Inspirert av sin stolte formor

Outi bor i Dálvadas, som nå tilhører Finland. Da hennes formor Golle Gáddjá, (døpt Kadja Boine) ble født i 1817, var imidlertid grensene mellom dagens Finland og Norge åpne, og alle unntatt embetsverket snakket samisk. Hun bar sin ládjogáhpir med stolthet og drev med rein på begge sider av grensene, som stengte i 1852. Hun hadde sin egen reinflokk, og tilhørte den siste generasjonen som fritt utøvde den tradisjonelle samiske religionen.

Outi forteller at Golle Gáddjá har vært til stor inspirasjon for henne i hele skapelsesprosessen av AAhkA, med den kvinnelige styrken som gjorde henne til en matriark som fremdeles er husket i området. Det føles nesten som om hun fremdeles er med oss, når Outi forteller at hun er den eldre som følger dette prosjektet. Hennes levemåte var preget av, og fulgte, den samiske tradisjonelle verdensanskuelsen, hvor alt man gjorde og alle steder i naturen var fylt av spiritualitet. Naturen ble derfor respektert og beskyttet. Samfunnet var mindre hierarkisk, og alle, både dyr, fugler, landskap og mennesker, var gjensidig avhengige av hverandre, noe som kan ha sammenheng med det barske klimaet i Sápmi hvor alle er viktige for overlevelse.

– Mye av denne spiritualiteten forsvant, sier Outi, med kristendommen, læstadianismen som tok den holistiske livsanskuelsen ut av hverdagslivet og knyttet gudstro til utvalgte steder, noe allerede hennes formors barn måtte forholde seg til. Dermed forsvant mye kunnskap, fortrengt av den nye religionen og nye skikker, og forsterket av en streng assimileringspolitikk og stengte grenser, trodde man samisk kultur ville forsvinne. Men samisk kultur og tradisjonskunnskap ble bevart og dyrket i skjul, og overført som stille kunnskap generasjonene imellom.

Å vokte over landområdene

Outi er opptatt av at vi må lære kunnskapen om landområdene på nytt:

– Vi må finne tilbake til de gamle historiene og hemmelighetene som i dag er skjult, og vi trenger noen som kan vokte over vårt land, med respekt og styrke. Dette er AAhkA et symbol på, sier hun.

AAhkA kan også bety hellige fjell på sørsamisk. Outi Pieski er svært politisk engasjert, og mener naturen i Sápmi trenger å bli representert som en egen juridisk person, lovlig forsvart gjennom de slektene som har bebodd og bevart områdene i hundrevis av år. Dette har vært gjennomført i flere landområder der urfolk bor, blant annet på New Zealand, i Mellom-Amerika og Canada. [2] Bare slik kan man unngå menneskerettighetsbrudd som i Fosen, og de planlagte inngrepene i Finnmark.

– Fremover vil det komme nye protester mot utsletting av natur og bygging av vindturbiner, mener Outi, som håper AAhkA kan gi forståelse, kraft og beskyttelse. Hun frykter den planlagte vindturbinparken ved Rásttigáisá, som er det viktigste fjellet i hennes område i Deanu leahki, Tanadalen. Fjellet er svært viktig for reindriftsutøvere, både nå og på den tiden da Golle Gáddjá hadde sine reinsdyr der. Gáisá (et høyt fjell) og Gáddjá betyr også det samme. Outi forteller at hun ønsker Rásttigáisá kunne vært en juridisk enhet, som lokalsamfunnet kunne vært med å representere i retten.

Duodji og håndverk

Kunstverket i Regjeringskvartalet består av ulike former av duodji og håndverk, både som dekorasjon, ornament, gjenstander og symbol. Outi har engasjert duojárer (samiske kunsthåndverkere) og andre dyktige faghåndverkere til å utføre tradisjonsrike og tidkrevende håndverksteknikker som legging av resirkulert bladgull, utført av firmaet Kultaus Oy Snellman fra Helsingfors, og messingarbeid utført av Menes Metal Works i Vestfold.

I samisk tenkning oppfattes skapelsesbegrepet som en helhetlig prosess. Den omfatter utvelgelse av materialer, selve formgivingen og også bruken. Duodji viser dermed ikke bare til gjenstanden i seg selv:

– For meg er duodji vår forbindelse til hverandre, til tidligere og fremtidige generasjoner, og til andre levende vesener, forteller Outi.  – Duodji innehar både kreftene og energien i materialene selv, og fra duojáren, utøveren.

AAhkA har mange fortolkningslag, og jo dypere kjennskap man har til samisk kultur, jo flere betydninger kan man legge til verket. Bladgull, som både er vakkert og dekorativt, kan for eksempel vise til solen, som er den viktigste åndelige kraften i det gamle samiske verdensbildet. Det kan også knyttes til formorens navn Golle, som betyr gull. Små trekanter som er spredt utover store deler av veggen, kan leses som hemmelige skrifttegn. Outi er opptatt av duojár og forsker Maja Dunfjelds doktorgradsarbeid om denne ornamentikken, som viser et tegnspråk som enda er bevart hos noen av sørsamene, men som ikke mange behersker i nord. [2]

Den gigantiske vandrestaven som AAhkA holder stødig i hånden har en oval utforming laget for kvinner, som er annerledes enn den for menn. Stavens øverste del er formet som en spade, som er praktisk når man driver med rein på vinteren, og for eksempel skal sjekke beiteforhold under snøen. Den kan også brukes som en styrestav om man kjører med rein i pulk. Staven regnes som en like personlig eiendel som din egen joik.  

-Vandrestaven venter på sin renessanse, mener Outi, – når vi mennesker igjen må ta frem ferdighetene til det å gå i naturen, forårsaket av alle de klimaforandringene vi allerede opplever.

Selv om kvinneportrettet i AAkhA er en stilisert fremstilling, kan hun også ligne den kjente artisten og joikeren Mari Boine, noe som ikke er en tilfeldighet. Hun er en av mange etterkommere av Golle Gáddjá, og Outi forteller at det i Sápmi sies at Mari har fått stemmen til formødrene. En av hennes mest kjente låter heter også Gula Gula (hear the Voices of the Foremothers), på albumet med samme navn fra 1989.  

Et landskap gjemt i detaljene

Outi påpeker at AAhkA ikke er ment som en dekorasjon, men at hun er gjemt i detaljene som en del av A-blokka, fordi hun er integrert i veggen. Verket består hovedsakelig av trespiler i bjørk, som arkitektene har tegnet inn som en del av rommets arkitektur. Disse har Outi omrokert og dermed skapt et tydelig samspill mellom kunst og arkitektur. Den organiske bjørka vil kunne forandre seg etter hvert som tiden går. Selve veggen er formet som en gigantisk A, som har gitt navnet på bygget.

Utforming og detaljer i verket viser til kraft og nærvær, som et slags mektig kart over Sápmi. Det er et kunnskapssystem som viser til hvordan man skal leve med og vokte over landskapet. Outi trekker siidastrukturen frem som særlig verdifull. Det er en særegen organisasjonsform for reindriftssamene: et fellesskap av slektninger og hjelpere som er knyttet til hverandre, og utøver reindrift på spesielle områder over hele Sápmi.

Øverst, i et symbolsk nord, er siidaene representert ved AAhkAs ládjogahpir. Videre nedover er toppen av vandrestaven på høyde med kinnet, som kan representere et midtsamisk område, og der hånden holder staven henger 10 gigantiske messingringer, i det symbolske sørsamiske området. Noen av ringene er festet i et rombeformet symbol, som man tidligere fant i midten av de hellige samiske trommene. Messing regnes av samene som et hellig materiale, som ifølge gammel tro gir beskyttelse mot onde ånder. Outi anser den sørsamiske kulturen som spesielt utsatt, og at den kan trenge en ekstra beskyttelse i våre dager.

Under AAhkAs hånd, nederst mot gulvet, henger det 11 ekte vandrestaver, ni for kvinner og to for menn. Stavene er laget av tre duojárer valgt ut av Outi selv: sørsamiske Johannes Nilsson og nordsamiske Per-Stefan Idivuoma og Nils-Johan Labba, alle fra svensk Sápmi.

Et gammelt sagn

Samisk kultur er basert på en rik tradisjon der fortellinger, joiker og andre muntlige overleveringer har vært svært viktige. Outi Pieski har tatt med flere detaljer i AAhkA som peker tilbake til denne tradisjonen. Én av dem tilhører et gammelt samisk sagn: Hvis man ser godt etter oppdager man en edderkopp som kryper på AAhkAs store vandrestav, forteller Outi:

  – Ifølge en eldre berettelse måtte en gruppe samer rømme fra tsjudene, som er en betegnelse på fryktede røvere og plyndrere østfra. Samene gjemte seg i en grotte, hvor en edderkopp hurtig spant et nett foran inngangen. Da tsjudene kom fram til grotten, konkluderte de derfor med at det ikke kunne være folk der, og dro. Dette reddet samene, som siden har sett på edderkoppen som en verdifull hjelper.

Ikke offentlig tilgjengelig

Pyramiderommet i A-blokka vil ikke være åpent for offentligheten, så det er begrenset hvor mange som får komme helt nær kunstverket:

– Opplevelsen av AAhkA er helt annerledes fra innsiden enn fra utsiden, sier Outi.

Innenfra kan verket virke både overveldende og krevende. På grunn av størrelsen og at verket heller innover i rommet mot toppen vil det også være utfordrende å få et ordentlig overblikk. Hun trøster med at når man ser AAhkA utenfra har verket et helt annet, mykere uttrykk. Det vil bli anlagt en liten park med trær på yttersiden, som gir et bra utkikkspunkt til verket. Parken og A-blokka ligger nært Trefoldighetskirken, med sine runde, fine former, som Outi liker spesielt godt fordi den skiller seg ut fra resten av den firkantede, harde arkitekturen.

Hun setter pris på det hun kaller den dristige juryen, som har gitt henne sjansen til å lage nettopp dette kunstverket, med denne viktige beliggenheten. A-blokka ligger rett ved siden av de nåværende lokalene til Olje- og energidepartementet, hvor samiske ungdommer og naturvernere lenge har demonstrert for bevaring av natur og reinbeitedistrikter. Nå får de endelig en samisk representasjon i gigantisk utforming, som kan holde motet deres oppe, hvis de ikke blir hørt.

AAhkA vil gi en helt ny og enestående samisk tilstedeværelse i vår hovedstad. Byen som nesten ikke har hatt samisk kunst representert i kunstinstitusjoner tidligere, har nå fått et av Norges største permanente kunstverk i skikkelsen til en samisk vokter. Det er et urfolksmonument i en statlig bygning, plassert i hjertet av der hvor de viktigste avgjørelser blir tatt i landet vårt. Her står AAhkA nå, og minner de som bestemmer på at våre felles verdier er uerstattelige.

[1] Harlin, Eeva-Kristiina, Pieski, Outi: Ladjogáhpir, Mattaráhkku Gábbagáhpir, The Ládjogáhpir, The Foremothers’ Hat of Pride, Jan Erik Lundström (red), Latvia, Davvi Girji, 2020

[2] Den samiske juristen Ánde Somby svarte i en e-post 05.11.2025 om dette temaet: – Jeg skiller mellom «juridisk person»/«rettssubjekt» (som i New Zealand, Spania, Bangladesh, Canada) og «subjekt med rettigheter» (som i Colombia, Ecuador m.fl.).

[3] Dunfjeld, Maja. 2006. Tjaalehtjimmie: form og innhold i sørsamisk ornamentikk. Snåsa: Saemien sijte.