Forsvaret var alltid var tett på og synlig, både i Harstad, der Toril Johannessen vokste opp, og i Vesterålen, der slekten hennes kommer fra. Samtidig opplevde hun det militære nærværet som fjernt fra eget liv og egne erfaringer. Denne selvrefleksjonen over avstanden mellom militær tilstedeværelse og sivilt liv står sentral for hennes arbeid med Tilstedeværelse.

Du innledet arbeidet med kunstprosjektet for KORO sommeren 2021. Hvordan gikk du frem når du startet opp ?

– Jeg reiste først på besøk til 333 skvadron på Andøya flystasjon. Skvadronen flyr maritime patruljefly og driver med anti-ubåtoperasjoner, og var en av avdelingene som ble flyttet til Evenes flystasjon i 2023. Jeg reiste dit for å lære mer om arbeidet de gjør, og ville se nærmere på fotografier fra maritime overvåkingsoppdrag. Jeg var motivert av å få et glimt av innsiden, i den grad man kan få det som sivil. Utover at det var lærerikt i seg selv å besøke flystasjonen, ble det også klart for meg at jeg ønsket å jobbe videre med det sivile «utside-blikket».

Hvordan gikk du videre i din kunstneriske utforskning av det «utside-blikket» som du her beskriver?

– Tilnærmingen min ble å ta i bruk metoder og formspråk som er knyttet til det å observere, systematisk samle informasjon og å kartlegge, som en pendant til arbeidet som er en del av 333 skvadron sin kjernevirksomhet. Jeg ville dra veksel på forhold som har med Forsvarets tilstedeværelse i Nord-Norge å gjøre, men også rette oppmerksomheten mot kultur, språk og liv som utfolder seg i det samme landskapet.

-Befolkningen i nord merker Forsvarets nærvær og nærheten til grenseområdene, særlig til Russland. Denne tilstedeværelsen er delvis synlig i landskapet, for eksempel i form av Forsvarets treningsområder og militære installasjoner bygd gjennom NATO sitt infrastrukturprogram, og innskriver seg i sivilbefolkningens bevissthet både som reelle erfaringer og fortolkninger.

Nordområdet som begrep og kunnskapsområde er sentralt i Johannessens prosjekt. Mens det på den ene siden er politisk skapt og har en abstrakt dimensjon, viser det på den andre siden til spesifikke geografiske områder. Hva som forstås som en del av nordområdene endrer seg over tid og er avhengig av hvilket perspektiv som anvendes.

Hva gjorde at du endte opp med idéen om å utforske nordområdet som begrep?

– Det at jeg setter søkelys på nordområdebegrepet handlet i første omgang om at jeg lurte på hvor disse «nordområdene» egentlig var. Da jeg begynte å lage skisser til kartene, lurte jeg på hvordan jeg skulle avgrense dem geografisk, og lagde en liste over måter å benevne områder «i nord». Barentsregionen, Nord-Norge, Sápmi, Arktis, Nordkalotten, Storkalotten, Nordområdene … Alle disse områdene overlapper hverandre delvis geografisk, og felles for flere er at de ikke har entydige geografiske definisjoner.

Kan du si noe mer om hvordan det politiske aspektet ved nordområdebegrepet kommer til uttrykk?

– Mer enn et sted, er nordområdene et begrep i norsk utenrikspolitikk som handler om Norges forhold til andre land knyttet til Barentshavet, på Svalbard og grenseområdene mot Russland. Likefullt virker denne politikken inn på lokalt plan i Nord-Norge, for eksempel når det gjelder bosetting, næringsvirksomhet og kulturliv. Både det som nordområdebegrepet eksplisitt handler om – politiske relasjoner – og den geografiske uklarheten til begrepet i selv, syntes jeg var en passende og diffus avgrensing.

Måten Johannessen har arbeidet på i dette prosjektet, og som kjennetegner kunstnerskapet hennes mer generelt, er den undersøkelsesbaserte tilnærmingen. Gjennom kartlegging av ulike former for informasjon eller data opparbeider hun seg kunnskap om en tematikk. Til Evenes samlet hun inn stedsnavn som knytter seg til militær aktivitet. Etter å ha samlet inn denne informasjonen blir den presentert visuelt. I Tilstedeværelse har hun benyttet kartformen, laget ved hjelp av silketrykk og som i ettertid er bearbeidet med akvarell, håndskrift og spesiallagede stempler. På denne måten utforsker Johannessen også kartet som konsept eller kunnskapsbilde.

Kan du si noe om hvordan du har arbeidet med å omsette informasjonen du har samlet inn i kartene?

– Serien er eklektisk når det kommer til metode. Jeg har brukt forskjellige kilder og tilnærminger til hvordan «data» blir visualisert i hvert av verkene. Til stedsnavnkartet samlet jeg inn mer informasjon enn det som er gjengitt i verket, men valgte å utelate historikk om navnene for å ikke overlesse bildet med informasjon. Som tittelen forteller, er kartet basert på en samling med stedsnavn fra folkemunne som knyttes til militær aktivitet.

Har du selv laget kartene som ligger til grunn for trykkene?

– Selve kartgrunnlagene, altså de geografiske kartene, er hovedsakelig fra Kartverket, som har mye tilgjengelige kartdata for Norge, og fra Open Street Map, Natural Earth og andre åpent tilgjengelige kilder. For å kunne ta dataene i bruk måtte jeg lære grunnleggende kartprogramvare. I arbeidsprosessen var det for min egen del interessant å se hvordan kartdata ser ut i «rå» form, med tabeller, tilfeldige fargekoder og tallrike informasjonslag. Det å lese kart, og informasjonsgrafikk generelt, er noe som ikke er gitt, men som læres. Formspråkene til slike «kunnskapsbilder» er fullt av konvensjoner for lesbarhet, for eksempel hvordan man bruker farger og tegnforklaringer. Visualiseringen legger føringer for hvordan informasjonen forstås.

Silketrykkene er bearbeidet med håndskrift, stempler og akvarell. Kan du si noe om hvorfor du har valgt å gjøre det?

– I stedsnavnkartet ville jeg lage et kart som kunne minne om slike som brukes til turgåing og orientering. Jeg valgte å bruke visuelle koder fra Kartverket som at havet er blått, skogen er grønn, og myrområder er markert som blå og hvit-skraverte felt. Samtidig har jeg fremmedgjort denne referansen ved å utelate byer, veier og annen infrastruktur, og ved å sette av hvite felt i kartet der jeg kunne skrive inn de innsamlede stedsnavnene for hånd.

-Jeg forbinder notater på kart med turkart og andre brukskart, der det som påføres har en personlig betydning. Jeg ville framheve det hjemmelagde med denne formen for stedsnavn, og også det hjemmelagde og ufullstendige med min egen metode innsamling.

-Når det gjelder trykkemetoden, er ikke silketrykk spesielt egnet til å lage geografiske kart. Tvert imot er det vanskelig å oppnå den presisjonen man vanligvis vil ha. Jeg synes den fysiske lag-på-lag-teknikken med dekkende og transparente farger ovenpå hverandre likevel var passende for å få fram at kartbilder har flere nivåer av informasjon.

To av verkene er mer abstrakte enn de andre i serien. I disse arbeidene opplever jeg at du tematiserer menneskets begrensinger ved å sette søkelys på forholdet mellom det vi ser, og det som er usynlig for oss. Kan du fortelle litt mer om ett av disse arbeidene?

– Sensorforbudsområder & artsobservasjoner består av to lag med offentlig tilgjengelig stedfestet informasjon fra området rundt Evenes flystasjon, men jeg har utelatt de geografiske referansene. Det ene laget er hentet fra Nasjonal sikkerhetsmyndighets kart over sensorforbudsområder, som viser områder i Norge der det ikke er lov til å fly droner, filme, fotografere eller bruke andre sensorer fra lufta. Området rundt Evenes flystasjon er et slikt sensorforbudsområde, og kan sees i bildet som tre geometriske felt. Det andre laget er datapunkter fra Artsdatabankens kart over registrerte artsobservasjoner. Hvert punkt i bildet representerer en observasjon av dyr, planter, sopp m.m. som er registrert i deres database. Alle observasjonene blir til en sverm av punkter, som løselig danner et bilde av selve flyplassen, rett og slett fordi det er veldig mange observasjoner som har blitt gjort og registrert akkurat der. Jeg har latt bildet være abstrakt og ikke direkte lesbart som informasjon.

– Tanken min var å lage et indirekte bilde av stedet, og å løfte fram andre former for tilstedeværelse enn den menneskelige. Kildegrunnlaget i Synsfelt & menneskeskapte skyer er på den andre siden fullstendig subjektivt. Bildet er en grafisk gjengivelse av yttergrensene til mitt eget synsfelt. Ovenpå bildet har jeg tegnet observasjoner jeg har gjort av kondensstriper fra fly på himmelen over Evenes og Tjeldsund-området. En av de som arbeider på flystasjonen kommenterte bildet: Du ser ikke oss, men du ser sporene etter oss. I grunnen var det der prosjektet startet, med å se etter spor og grensesnitt mellom sivilt liv og militær aktivitet som er mer eller mindre synlig, mer eller mindre på avstand.

Selv om dette kunstprosjektet er produsert av KORO, er Evenes flystasjon ikke like offentlig som mange andre av KOROs prosjekter. Publikums tilgang til kunsten er altså begrenset. Hvordan har du tenkt omkring dette underveis?

-Jeg utviklet prosjektet med tanke på at det skal bli sett av et bestemt publikum – de som arbeider på flystasjonen. Jeg ville at kunstverkene skulle være såpass komplekse at de ikke avslørte seg selv umiddelbart, men at de kunne være interessante å dekode over tid.

-Allerede i en tidlig fase ville jeg lage noe som var også kunne være relevant å vise utenfor flystasjonen. En årsak var det å forflytte noe fra den avgrensede offentligheten som det militære området er, og gjøre det tilgjengelig for en annen offentlighet. En annen grunn var at jeg visste at prosjektet kom til å engasjere meg, og ville gi det mulighet til å bli med meg videre.

Kunstprosjektet kan knyttes til kritisk kartografi, som viser til en retning innenfor både samfunnsvitenskapelig forskning og kunst, der man legger vekt på å synliggjøre maktaspektet ved kartlegging og karttegning gjennom å artikulere alternative bilder av verden.

–Hva og hvem har du latt deg inspirere av i dette arbeidet?

–Jeg har latt meg inspirere av både tradisjonell og kritisk kartografi, andre former for informasjonsgrafikk, og av kunstnere som arbeider med tematikker som handler om grenseområder. Til tross for det som tilsynelatende kan virke som et objektivt oversiktsbilde, vil kartrepresentasjoner alltid være uttrykk for verdier og interesser. Kart er maktverktøy, og det er derfor kunstnere som Keviselie/Elle-Hánsa/Hans Ragnar Mathisen nettopp bruker kart for å ta tilbake makten over historieskriving. Hans kart over Sápmi var en viktig inspirasjonskilde for meg.

– Jeg kom i tanke om kartene hans da jeg var på befaring på Evenes første gang, fordi jeg visste at flystasjonen ligger i markasamisk område, og jeg tenkte på hvordan ulike historier og virkeligheter finner sted på ett og samme geografiske sted. Kart er både bilder og bruksobjekter på samme tid. De er abstraksjoner og verktøy for å forestille seg sammenhenger i en uoversiktlig verden.

-Keviselies arbeid med å kartlegge samiske stedsnavn har bidratt til å synliggjøre Sápmi, og kartene hans er blant de mest virkningsfulle kritiske kartprosjektene jeg kan komme på. Tre av hans kart ble også kjøpt inn av KORO og henger et annet sted på flystasjonen.

-En annen kunstner som inspirerte meg, er tekstilkunstner Hilde Hauan Johnsen. Hennes tekstiler farget med vekster fra grenseneområdet mellom Norge og Russland, og Israel og Palestina, visualiserer grenselandskapet i farger på en poetisk og vakker måte. Underveis i arbeidet så jeg også på Rebecca Solnits atlas med nærstudier av amerikanske storbyer. Ett kart som jeg stadig vekk vender tilbake til, er et amerikansk, militært navigasjonskart fra 1970-tallet over Sør-Varanger og deler av Inari og Petsjenga. Språket er engelsk med oversettelse til nynorsk, og med en ordliste på delvis samisk, finsk og russisk. Kartet angir om den geografiske informasjonen er til å stole på, som et slags metakart over områder som ikke er kartlagt. I motsetning til mange sivile kart avslører kartet sin begrensning i å framstille verden som sammenhengende.

Avslutningsvis vil jeg gjerne høre om hvor prosjektet fører deg videre. Nylig åpnet du en utstilling på OSL Contemporary i Oslo der dette prosjektet er omdreiningspunkt, men der du også videreutvikler ett av trykkene i serien.  

– Det stemmer, til utstillingen på OSL ga jeg verket Stedfesting av Nordområdene en ny form, ganske enkelt for å gi tematikken mer plass i serien. Akkurat nå jobber jeg fram mot Festspillutstillingen som åpner på Bergen Kunsthall i mai 2024. Utover at jeg planlegger å vise bilder fra Tilstedeværelse og lage noen flere kart, skal jeg bygge videre på temaer og ideer fra prosjektet, men i form av en romlig og taktil installasjon.