Vinden griper hardt rundt hovedbygningen til Norges Handelshøyskole (NHH), som ruver ytterst i Sandviken. Arkitektene Nicolai Brøndmo og Paul Lambach døpte bygget Uglereiret, en treffende tittel på det særegne bygget som hilser nasjonale og internasjonale skip, biler og mennesker velkommen når de ankommer Bergen. Til og med tomten til NHHs nye bygg skulle understreke at de som gikk i gangene og diskuterte i kollokvierommene der, ikke var isolert fra omverdenen, men en del av den.

NHH var den første høyere utdanningsinstitusjonen innen handel og økonomi i Norge. Den begynte som Bergens Handelsgymnasium i 1904, holdt til i ulike eldre hus på Sydneshaugen i Bergen i 1918–20 grunnet nedgangstider, før Uglereiret stod ferdig i 1963, samtidig som Gerhardsen-regjeringen proklamerte suverenitet over den norske kontinentalsokkelen. 

I forbindelse med Statsbyggs rehabilitering av Uglereiret har Jenny Kinge organisert og kuratert et nytt kunstprosjekt for bygget. Prosjektets tittel Sammenvevinger på tvers av tid viser til en vev, der bygget og byggets historie er renningen, mens kunsten, studentene og skolens samtid er innslaget som gjør teppet helt.

I kuratoroppdraget fokuserte du ikke kun på nyinnkjøp, men også på å inkorporere og  rehabilitere NHHs eksisterende samling. 

– Ja, og jeg synes det var en veldig givende måte å gå frem på. Handelshøyskolens hovedbygning har kulturhistorisk verdi, og arkitektene har jobbet med å forene den originale brutalistiske arkitekturen fra 1960-tallet med nye, moderne løsninger og materialer. Jeg har tatt denne tankegangen med meg inn i kunstprosjektet og sett på hvordan vi kan løfte frem og rehabilitere samlingen, samtidig som vi utvider den med nye verk av prominente samtidskunstnere.  

Hvordan kommuniserer samlingen og de nye verkene med hverandre og bygningen?  

– Det er flere formale, materielle, tematiske og kunsthistoriske koblinger mellom kunstverkene. Mange av dem speiler også Handelshøyskolens historie, hvem som har gitt verkene i gave, og til hvilken anledning. Denne informasjonen finnes på skiltene som følger hvert verk, og understreker dialogen med bygget og rommene de befinner seg i.  

– Spesielt Tiril Hasselknippes verk går i direkte dialog med bygget. I hennes skulptur Bykjernens soldans (Bergen) reflekteres den brutalistiske arkitekturen som omgir den. Den ruvende høyblokka med sin karakteristiske silhuett plukkes opp i Hasselknippes former støpt i bronse. Hennes ellipseformede bykjerne løftes opp fra skiferen på solterrassen av en skiferkledd sokkel som man kan sitte på, og den patinerte bronsen får gjenklang av den grønne kobbergesimsen som løper langs taket over terrassen.  

Jeg tenker også på det ukontrollerbare i Hasselknippes verk – patinaen på bronsen og at formen er et slags solur som viser til tid. 

– I verket hennes er tiden noe gjentagende og ellipseformet, og i de krappe svingene i ellipsen – det er der hun mener vi befinner oss nå – finner vi de utfordrende og vanskelige tidene. Hun har formulert dette veldig fint selv:  

«Byen er et solur, og skyggespillet fra gateformasjonene gir indikasjon på tid. Tid er også den grunnleggende tematikken, da byen slett ikke har det gjenkjennelige kvadratiske rutenettet forbundet med lineær tid, men derimot baserer seg på urgamle idéer om tid som en gjentakelse, som en sirkulær form. Historisk sett støter vi på de samme samfunnsproblemene igjen og igjen, mer som et ekko fra fortiden enn en oppadgående linje der alt blir bedre og bedre.»  

– Det er interessant å se Hasselknippes visualisering av tid på Handelshøyskolen, hvor de økonomiske syklusene, med sine gjentagende opp- og nedturer, er på timeplanen.  

Innenfor den rehabiliterte utgaven av hovedbygningen forenes nye oppdragsverk av Tiril Hasselknippe (f. 1984) og Kasper Bosmans (f. 1990) og et innkjøpt arbeid av Eline McGeorge (f. 1970) med NHHs allerede eksisterende kunstsamling av Gerhard Munthe (1849–1929), Frida Hansen (1855–1931), Alf-Jørgen Aas (1915–1981), Palle Pernevi (1917–1997), Arne Vinje Gunnerud (1930–2007), Inger Sitter (1929–2015), Ida Ekblad (f. 1980), Anne Sæland (f. 1944) og Sissel Blystad (f. 1944).  

Du går inn i hvert enkelt verk, materialiteten, historien og kunstneren, og bruker  informasjonen til å knytte verkene sammen. Du viser også til NHH som en utdanningsinstitusjon og til større historiske hendelser i blant annet Bergen. 

– Med de store historiske linjene i Bergen kommer vi inn på Kasper Bosmans’ verk, et fondveggarbeid i emalje. Det tar oss med tilbake i tid, nærmere bestemt til middelalderen, som også var utgangspunktet for Gerhard Munthes særegne ornamentale stil. Munthes glassmalerier, billedtepper og akvareller, som pryder skolens representasjonslokale Stupet, formidler fortellinger om Sigurd Jorsalfar, Olav den hellige og Knut den mektige.

– Men selv om Stupet brukes ukentlig til lukkede arrangementer, er det kun et lite utvalg av skolens studenter som faktisk får oppleve dette ærverdige rommet, så det var interessant å se hvordan man kunne trekke kunsthistoriske referanser fra Stupet ut i de offentlige arealene. Dette var utgangspunktet for å invitere Bosmans, som interesserer seg for folkekunst og lokalhistorie, inn i prosjektet. Bosmans arbeid springer ut fra den samme historiske perioden som Munthe, men der Munthe gjengir fortellinger om norske konger, retter Bosmans fokus mot middelalderkvinners kunstneriske arbeid.  

– Hele idégrunnlaget for Bosmans kunstverk bygger på et besøk hos Universitetsmuseet i Bergen, hvor han ble oppmerksom på mønstrene og motivene i gamle altertavler. De malte tretavlene viste seg å være menns etterligninger av kvinners, ofte personlige, tekstilarbeider fra tidlig middelalder. Disse tekstilarbeidene hadde blitt importert fra England av de rikeste kirkene på Vestlandet. Bosmans har tatt utgangspunkt i tekstilarbeidene og valgt å løfte frem deres historie.

Emaljeverket til Bosmans blir en vei ikke bare inn til Munthes arbeider i Stupet, men også til historien bak de malte altertavlene? 

– Ja, og det er viktig å trekke frem denne kunnskapen, som også er interessant i forhold til de kvinnelige kunstnerne som er representert i Handelshøyskolens samling. Tekstilkunstnerne Sissel Blystad og Anne Sæland begynte å eksperimentere med vevens formale muligheter i verkstedet de delte på Bryggen i Bergen på 1970-tallet. Lenge før den tid, på 1890-tallet, etablerte billedvever Frida Hansen en selvstendig kunstnerisk praksis og ble en foregangskvinne innen kvinnekamp. Bosmans’ verk viser at de historiske linjene strekker seg enda lenger tilbake i tid.  

På NHH består studentmassen av 60 % menn og 40 % kvinner, og det jobbes bevisst med å rekruttere kvinner blant både studenter og akademisk ansatte. Mange av verkene som er med i kunstprosjektet, er laget av kvinner som har tatt sin plass og jobbet seg frem, som for eksempel Inger Sitter, som i 1981 ble utnevnt til landets første kvinnelige professor ved Statens kunstakademi.  

Samtidig er det en balanse i prosjektet og idérommene du skaper mellom verkene, for eksempel mellom Alf-Jørgen Aas’ maleri og Eline McGeorges arbeid på papir.  

– Ja, deres kunstverk er montert overfor hverandre. Du har det idylliske landskapsmaleriet til Alf-Jørgen Aas, mest sannsynlig fra 1930-tallet og allerede i NHHs samling, der det eneste som antyder en form for menneskelig nærvær, er et lite rødt hus.  På motstående vegg har du det nyinnkjøpte verket til Eline McGeorge fra 2015, der en hånd med noen mystiske frø på gir assosiasjoner til et urbant landskap.

– Tittelen på verket, When Species Meet, Biomatic Hand and Seeds, er hentet fra Donna Haraways bok When Species Meet, som handler om en form for motstand mot menneskelig eksepsjonalitet, og om at samspillet mellom ulike arter, liv og mennesker er likestilt.

– Ved NHH har de en egen fagretning som heter Energi, naturressurser og miljø, og jeg tenker at arbeidene til både McGeorge og Aas fletter seg fint inn i de energipolitiske utfordringene vi står overfor i dag. Det er også en interessant kobling mellom arbeidene til McGeorge og Hasselknippe; begge er interessert i science fiction. 

Det blir veldig klart at sammenvevingene virkelig skjer på tvers av tid. Grunnleggende ideer og spørsmål blir dratt med fra fortiden og inn i nåtiden. Men samtidig finnes det verk her som går mot det mystiske, som Frida Hansens «Havfruer» og Arne Vinje Gunneruds «Pan med tryllefløyten».  

– Det blir jo til at man lager sine egne møter mellom verkene og skaper sine egne fortellinger. Når du ankommer NHH, blir du tatt imot av Palle Pernevis monumentale utendørsskulptur i stål. Inne i hovedbygningen møter du arbeidene til McGeorge og Aas, før du går opp en etasje og ser Inger Sitters fargerike veggmaleri utfolde seg. Snur du deg, ser du rett ut på landskapet Sitter brukte som inspirasjon til maleriet. 

– I den samme korridoren møter du de mytologiske, halvmenneskelige vesenene til Gunnerud og Hansen: Pan, naturguden som lusker i skogen og representerer begjæret, og havfruene som svømmer forlokkende mot lyset, opp til havoverflaten. Det er opp til hver enkelt å spinne videre på disse skikkelsenes symbolkraft i vår tid. 

 

– Frida Hansen er også kunstneren bak de lange, transparente blomstergardinene som henger i nærheten av Munthes verk i Stupet. Blomstene i Hansens gardiner plukkes opp i maleriet Irske kniplinger av Ida Ekblad, som kom til NHH gjennom KOROs LES-ordning i 2019. Ekblad har tatt utgangspunkt i gamle kniplingsarbeider i sitt abstrakte og koloristiske verk. 

Nok en sammenveving på tvers av tid.  

– Ja, det handler mye om hvordan de ulike verkene berører hverandre når det gjelder materialitet, kvinnestyrke, landskap og det faktum at de er nasjonalskatter.

– Samtlige verk fra samlingen er gjennomgått av lokale konservatorer, og Frida Hansens vev har fått ny ramme.  Vi har også skapt plass rundt arbeidene, fjernet forstyrrende elementer og funnet bedre plasseringer der det har vært behov for det. I tillegg har vi brukt tid på å lete frem manglende verksinfo. Det har vært en del e-poster og telefonsamtaler til museer og slektninger av avdøde kunstnere – en liten detektivprosess.

– Først og fremst har det vært viktig å synliggjøre kunstnerne bak verkene og informere om hvilken teknikk de jobbet med, og når verket ble laget. Vi har droppet supplerende formidlingstekster og heller laget nye, solide messingskilter som plukker opp detaljer fra 60-tallsinteriøret. Skiltene understreker verkenes felles tilhørighet til hverandre og bygget.  

Kunstprosjektet har altså handlet om å løfte frem samlingen og sette de historiske verkene i dialog med de nye arbeidene til McGeorge, Hasselknippe og Bosmans. Ja, veve de ulike tidene og uttrykkene som kunsten representerer inn i både arkitektur og interiør.