Og allikevel – nettopp gjennom kontrasten mellom det trivielle hverdagsobjektet og det ærverdige nyklassisistiske parkanlegget, mellom den industrielle blåturkise plastikkfargen og de vakre naturomgivelsene i grønt og brunt, oppstår det en spenning som kaller på vår nysgjerrighet. Hva gjør den her, har noen glemt den, eller…? For selv om en kjølebag for så vidt kan sies å høre naturlig hjemme i en park, som et element knyttet til en hyggelig og sosial handling mennesker imellom, så befinner vi oss her ikke i en vanlig brukspark.
Parken på Ås er en stor offentlig prydpark, et botanisk engelskinspirert hageanlegg av de sjeldne i Norge – som langt i fra er ment å danne ramme rundt eller invitere til piknik, der kjølebagen naturlig hører hjemme. Men, så er kjølebagen heller ikke det den umiddelbart gir seg ut for å være, men noe helt annet, nemlig et kunstobjekt i edelt metall. Et tilsynelatende uanselig blått punkt, visuelt vakkert, som med sitt illusjonsskapende uttrykk og sin plassering tilføres en kommuniserende kraft som evner å aktivere det omkringliggende rom. Den fremstår med sitt flertydige innholdsnivå som et overraskende moment og som en igangsettende kritisk kommentar til parkkonteksten.
I spennet mellom vår forventning om at vi har oppdaget en situasjon med et velkjent innhold og den etterfølgende overraskelsen når det viser seg at situasjonen ikke har funnet sted og at innholdet er et annet, ligger en emosjonell og intellektuell kompleksitet. Dette gjør at installasjonen kan beholde sin aktualitet over tid og være en stadig kilde til undring. At kjølebagen også kan tenkes å inneholde landbruksvarer taler også for dens stedsindentitet.
