Charles Blanch og Tristan Surtees fra kunstnerduoen Sans façon.
– Det finnes mange suksessfaktorer, men bare tre man ikke kommer utenom: Tid, sammensatte fagteam og lokal forankring. Man trenger tid for å lese konteksten og for slik å komme opp med gode ideer, man trenger input fra sammensatte faggrupper for å erverve seg ny kunnskap, og sist, men ikke minst, er det viktig å bli kjent med lokalbefolkningen og sette seg inn i deres hverdag. Hvilke drømmer har de? Hvilke saker angår dem, hva blir de berørt av, hva lengter de etter? Et offentlig kunstprosjekt kan ikke vokse og gro i sin egen boble, den må ha relevans for menneskene som bor der. I bunn og grunn handler det om å bygge tillit til folk rundt deg – og være nysgjerrig og interessert. Og bygge videre på det som allerede viser seg å fungere på stedet.
Charles
– Mitt første minne var nok at jeg likte å klatre på en Henry Moore-skulptur hjemme i Yorkshire. Men mitt kanskje sterkeste minne har jeg fra Janet Cardiffs lydverk The Missing Voice (Case Study B) i London. Hvorfor det gjorde så inntrykk, tror jeg handler om måten fiksjon ble blandet med fakta og hvordan verket fikk meg til å se på kjente steder med et nytt blikk. Jeg likte hvordan kunstneren holdt fast på sin konseptuelle tilnærming hele veien. Verket gjorde stort inntrykk på meg, på en måte jeg har erfart at bare offentlige kunstprosjekter kan.
Tristan
– Hver gang jeg reiser med buss eller tog gjennom Scotland fra Glasgow til Edinburgh, tenker jeg på verket Niddrie Woman av John Latham. Hans innsats for bevare og rette oppmerksomheten på den stolte industriarven i området, sier så mye om hvilken kraft kunst i offentlig rom kan være. Som en del av Artist Placement Group, et program som koblet kunstnere med næringsliv og offentlige institusjoner, ble John Latham plassert i Scottish Development Agency som «artist in residence» i 1975. Et av forslagene hans handlet om 19 karakteristiske industriavfallsfjell utenfor Edinburgh. Lenge før man hadde begynt å verne industriarv, rekontekstualiserte Latham fire av disse som prosesskulpturer – altså som kunst – og ga dem navnet Niddrie Woman.
Industriavfallsfjellene som Tristan forteller om, er et resultat av det man kan kalle «Skottlands første oljealder». Fra rundt 1850 og hundre år frem ble det utvinnet parafin fra skifer i bakken, og som et resultat ble landskapet etter hvert preget av disse øde og mars-aktige fjellformasjonene som langsomt var blitt skapt av hundrevis av tilhengerlass brent og oksydert avfallsmateriale. De opptil hundre meter høye haugene ble sett på som estetisk onde da gruvevirksomheten ble avviklet, men er i dag både friområder og monumenter over områdets rike industrihistorie. I tillegg bidrar de til å sikre biodiversiteten i det som har blitt et stadig mer ensporet landbruk i området rundt. I løpet av de snart femti årene som har gått har Lathams konseptualisering rukket å sikre dette landskapet fra å bli bokstavelig talt jevnet med jorden flere ganger – først på grunn av estetiske hensyn, senere for å utnytte de etter hvert verdifulle fyllmassene som bygningsmateriale eller for å benytte området til landbruk eller boligformål. (Red. Anm.)