Ti år, ti performancer
Kunstner Marthe Ramm Fortun er over halvveis i sin performance-syklus til Universitetsmuseet i Bergen, et verk som har åpnet nye dører for både publikum og ansatte.
Fredag 22. mars holder Marthe Ramm Fortun sin sjette av i alt ti performancer ved Universitetsmuseet i Bergen. I performance-verketVi skal ikke lage lærebøker vender kunstneren tilbake til bygget og dets naturhistoriske samlinger én gang i året, fra 2019 til 2028.
Verket er en samtale mellom fortid og nåtid, en dialog mellom kunstneren og den rike historien som fyller museet. For hver performance overrekkes et foto og en tilhørende tekst til samlingen.
– Å vende tilbake som kunstner i ti år gir muligheten til å bruke repetisjon opp mot løpende hendelser. På den måten håper jeg å bevege meg i skjæringspunktet mellom fiksjon, virkelighet og historiefortelling, sier Ramm Fortun.
– Rammene rundt prosjektet gir et tilfeldig utsnitt av ti år i verden, og museet er en plass å møtes et øyeblikk i et bygg som taler evighetens språk. Hvordan kan myke kropper tale det bestandige midt imot? Prosjektet viser samtidig frem min aldrende kropp, heller enn en idealisert og allvitende Minerva.
Minerva har bevitnet Bergen fra hovedinngangen til Universitetsmuseet siden bygget stod ferdig i 1865. Den romerske gudinnen for visdom har også gitt navnet til kunstprosjektet som Ramm Fortuns verk er en del av: Minervas stemme er kuratert av Marit Paasche for KORO i forbindelse med restaureringen av museet, og rommer i tillegg to skulpturer av Mattias Härenstam.
Kvinnekropp og kunstnerisk kanon
Til hver performance har Ramm Fortun hittil hatt med seg dagens avis og sitater fra forfattere som Tove Ditlevsen, Ágota Kristóf og Svetlana Aleksijevitsj, og skapt kollasjer i sanntid sammen med egenskrevet tekst.
– Dèt er Minerva for meg: døde og levende stemmer som klinger sammen, der noe blir ubetydelig og annet får ny betydning, lest opp mot en halvgammel damekropp; ny krig der barn dør, og utstoppede, utryddede dyr. «Si at det betyr noe!» sa jeg sist. Ved repetisjon skrives kanskje skulpturelle og litterære spor, der også fortellingen om hendelsene fra gang til gang blir en måte å bevare publikumsmøtene på, sier Ramm Fortun.
Verkets varighet er viktig av mange årsaker, påpeker hun – ikke minst ut ifra et feministisk og kunsthistorisk perspektiv.
– Oppdraget sikrer meg arbeid i ti avgjørende år i en kunstners karriere. Fra oppstart fremføres verket av en såkalt ung og lovende kunstner, til ei som gjennomgikk en sykdomspreget graviditet og barseltid, inn i menopause og forhåpentligvis middelalder. Hvis jeg ikke dør først. Jeg har lagt opp til å vise frem disse stadiene som et av prosjektets virkemidler; for slik museet gjør et utvalg i samlingen og kategoriserer arter, er kunstnerisk kanon også styrt av den til enhver tid rådende konsensus.
«Bier forsvinner i Bergen by! Fuglearter og mennesker i nød endrer sine trekkruter. Diende pattedyr synger i havet og skylles så på land, magen fylt av plast. Museets utstillinger skal skifte i takt med ny kunnskap. Hva vet jeg? Tannhvalen trekker fjerne tider nært. Selv strakk jeg armen opp mot hvalens skjelett for å måle min kropp og kunnskap mot hennes, porøse bein tunge av tid en skjør kropp ikke kan bære for alltid. Her inne har hun vaket over utdaterte vitenskapelige perspektiv. Hører du henne?
Hører du henne? Porøst skjelett suger til seg stemmene til dagens årvåkne barn. Motsetter seg arters forsvinning! I ti år skal jeg se det de ser. Være der du er. I ti år skal vi møtes og vandre opp til tårnsalen sammen, fylle tomrom med åpne spørsmål så stemmene våre bærer ut i Bergen by. Våre kropper er grensesnitt mellom alt vi har mistet, og det som er i tilblivelse. Du er historien i bevegelse, strekk armene ut! Vi er trekkfugler som vender tilbake.»
Marthe Ramm Fortun,Vi skal ikke lage lærebøker (4)
Foto: Kristine Jakobsen
Nye innganger til museet
I tillegg til performance-syklusen består Vi skal ikke lage lærebøker av ti fotografier, som er installert i vitrineskapene i museets fredede andreetasje. Serien, fotografert av Kristine Jakobsen inne i museet før bygget var ferdigstilt, viser en naken Ramm Fortun i dialog med bygningskroppen og utstillingsarkitekturen.
– Det er noe som skjer når et ærverdig gammelt museum på snart 200 år, fylt med utstoppede dyr og avbildninger av levd liv, møter en så levende kunstner som Marthe. Fra de aller første øyeblikkene forsto vi at hun kom til å åpne nye dører i museumsbygget både for publikum og for oss ansatte, sier Eli Kristine Økland Hausken.
Som avdelingsleder for forskningskommunikasjon og formidling ved Universitetsmuseet har hun fulgt kunstprosjektet siden starten. Hun forteller at Ramm Fortuns verk bidrar til nye møter mellom museet og publikum.
– Dette verket har gitt oss en ny tidsforståelse. Å få oppleve en kunstner som har gitt ti år av sitt liv til et kunstverk, er en sjeldenhet som vi verdsetter. Marthes bilder bryter opp våre forskningsbaserte fortellinger. Verket kaller frem publikums følelser og røsker dem ut av den innlærte rollen som museumsbesøkende.
TittelenVi skal ikke lage lærebøker er hentet fra et av de første møtene Ramm Fortun hadde med nettopp Økland Hausken, ifølge kunstneren.
– Fra første stund opplevde jeg at hun og de nyansatte kunnskapsvertene hadde et oppriktig ønske om å romme publikum på deres egne premisser, og en åpenhet knyttet til hvordan museet kunne ønske velkommen uten å tre et sannhets-hevd over hodene på de besøkende. Eli sa, «vi skal ikke lage lærebøker», og det festet seg hos meg, sier Ramm Fortun.
En viktig motvekt
Kurator Marit Paasche berømmer samarbeidet med de ansatte og kunnskapsvertene ved museet, som har vært avgjørende for at prosjektet formidles godt.
En publikasjon om kunstprosjektet Minervas stemme utarbeides i løpet av 2024.
– Noe av det særegne ved Marthe Ramm Fortuns arbeidsform er at den gjør oss i stand til å ta del i grunnleggende eksistensielle erfaringer og helt tidsspesifikke hendelser, som samfunnets nedstengning under korona, Israels folkemord i Palestina og Russlands invasjon av Ukraina. Hun knytter ulike nivåer sammen, gir dem ord, kropp og gester, ja, en form som gjør at de kan deles og reflekteres over på en ny måte. Hun lager lommer av komprimert liv, sier Paasche.
– Når vårt samfunn er så fiksert på kunsten som et fysisk salgbart objekt, er det desto viktigere å være en motvekt: Å være en institusjon som kan bruke sin kapasitet til å hente inn kunstnere som kan komplisere, som kan fremme tenkning og som kan hindre eller motvirke hukommelsestap.
Les intervju med kurator Marit Paasche
En nødvendig utfordring
Vi skal ikke lage lærebøker utfordrer tradisjonell tankegang om hva kunst i offentlige rom kan være. Nettopp det gjør verket viktig, ifølge Nora Ceciliedatter Nerdrum, leder for kunstseksjonen i KORO.
– I utgangspunktet besitter all kunst sine egne formale prinsipper og sin egen tilnærming til temporalitet, og i dette tilfellet fikk Marthes praksis være førende for hvordan prosjektet ble løst. I mine øyne er dette et godt eksempel på den kuratoriske tilnærmingen vi tilstreber i prosjektene våre; KOROs metoder skal tilpasses et kunstfelt i endring, ikke motsatt, sier Nerdrum.
– Når det er sagt skal jeg ikke legge skjul på at prosjekter som Marthes utfordrer oss. Desto viktigere er det å gjennomføre dem; det er gjennom praksis vi får testet hva det faktiske mulighetsrommet vårt er!