Tekst Mona Gjessing Foto: Marianne Bjørnmyr, Nadia Norskott og KORO

Med et eksemplar av Hasenboschs dagbok, som beskriver de seks siste månedene av hans liv, og sine egne kameraer i bagasjen, la Bjørnmyr ut på en to ukers vandring i hans spor.

– Det var først etter at jeg skjønte at Hasenboschs dagbok opp gjennom årene var blitt publisert en rekke ganger under forskjellige titler, deriblant An Authentic Relation, at ideen til mitt fotoprosjekt vokste frem. Jeg begynte å tenke nærmere gjennom hva det er som gjør at en historie betraktes som sann eller falsk. Jeg kom blant annet over en bok av en historiker som hadde forsket på historien om Hasenbosch.

Forskeren konkluderte med at historien kunne være sann i og med at det fantes flere krysningspunkter mellom hendelser som blir beskrevet i dagboken og det som er loggført av forbipasserende båter i det aktuelle tidsrommet.

– Det dreier seg for eksempel om at Hasenbosch ifølge dagboken en dag setter opp et flagg, kanskje i håp om at en forbipasserende båt skal se ham og komme inn og ta ham med seg. På samme tid er det loggført at det er registrert et flagg på øya. En annen ting som vekket min nysgjerrighet er at den originale dagboken har gått tapt. Jeg har grublet en del over hvilken av de tre eksisterende versjonene av dagboken som er nærmest den opprinnelige teksten. Dette er ett av flere spørsmål som det er nærmest umulig å finne svar på, sier Bjørnmyr.

Til en mørkegrå, ti meter lang vegg i en av MH2 sine kollokviesoner ønsket KOROs kunstkonsulenter en utstilling med noe av det fremste innen kamerabasert samtidskunst. Tanken var å velge noe ungt og utfordrende. Valget falt på kunstprosjektet An Authentic Relation. Det var i utgangspunktet publisert som et fotobokprosjekt, men har i etterkant også blitt presentert i utstillingssammenheng.

– Til MH2 skal det til sammen 16 innrammede bilder, hvorav tre utgjøres av tekst fra dagboken og 13 er fotografier. Bildene er tradisjonelt innrammet, men jeg jobber mot en asymmetrisk montering som ikke legger til rette for en linjær lesning. Det skal være et nett av dokumentasjon. Bildene er på ingen måte tenkt som illustrasjoner til tekstutdragene fra Hasenboschs dagbok, men mer som selvstendige konstruksjoner. Noe av det overraskende med arbeidet er at selv om det er to år siden det ble ferdigstilt, så fikk jeg i vår en rekke henvendelser knyttet til prosjektet. På grunn av denne interessen har jeg spisset enkelte problemstillinger og jobbet videre med dem. Jeg har også inkludert et foto av en stein jeg fant på øya i serien. Etter å ha funnet denne steinen, husker jeg at jeg sto lenge og funderte på om Hasenbosch kanskje også hadde rørt ved den samme steinen, sier Bjørnmyr og smiler.

Mange mennesker er i dag innforstått med at fotografi ikke evner å gjengi virkeligheten 1:1. For Bjørnmyr knytter det seg imidlertid en del spørsmål til avskrivingen av fotografiets dokumenterende evne.

– Kanskje åpner jeg via mine prosjekter egentlig opp for at det finnes en mulighet til å gripe noe 1:1 likevel …? Foto viser jo alltid spor av en virkelighet som er der, samtidig som det aldri er helt upartisk. Vi trenger ikke å betvile at et fotografi er knyttet til den virkelige verden; det er ekte lys reflektert på et ekte objekt eller landskap, en overføring av et bilde der ingen detaljer overses. Konflikten er snarere den vi finner mellom fotografiske regler og spørsmål om realisme; det er dette stedet mellom det vi ser og hva vi vet, og hva det egentlig er, og hvor ekte dette noe er. Om man ser overfladisk på et fotografi, er det ikke noe annet enn en modell av verden – det fotografiske “beviset” har et nedslående forhold til virkeligheten; det har en en visuell og indeksikalsk likhet med det fotograferte landskapet. Da blir kanskje den fotografiske handlingen i stedet en slags performativ gest som peker på denne bestemte begivenheten. En begivenhet der virkeligheten ligger i fotografens makt til å skape, fortelle og vise.

Bjørnmyr vendte hjem til Norge, nærmere bestemt Bodø, for to år siden etter flere års studier i London. I løpet av denne tiden har Bjørnmyr og samboeren hennes, Dan Mariner, som også er kunstner, bygget opp det kunstnerdrevne atelieret NŌUA i Bodø. Atelier NŌUA er et produksjonssted som består av research-rom/kontor, mørkerom og rammeverksted, og i tillegg er det et faglig og sosialt møtested for kunstnere.

– Min kunstneriske utvikling skjer fra prosjekt til prosjekt, både teknisk og konseptuelt, og for tiden er jeg inne i en produksjonsfase hvor jeg fordyper meg i persepsjonspsykologi og hva det vil si å oppfatte noe overhodet. Jeg er også opptatt av de flyktige aspektene ved kunnskap; det at kunnskap er noe som endrer seg over tid. Jeg tenker mye på hvilke av dagens sannheter som en dag kommer til å byttes ut med nye sannheter, sier Marianne Bjørnmyr.