På lag med materialene

Preget papir
Da Fredrik åpnet eskene verkene hadde vært lagret i, ble det kjapt klart at det var flere ting som måtte gjøres noe med. Det ene verket er satt sammen av ni papirark, det andre av elleve, og delene hadde begynt å løsne fra hverandre. Verkene var jevnt over veldig gulnet, sannsynligvis fordi bakplatene på rammene de en gang hadde var syreholdige.

– Vi var ikke overrasket over at papiret var så gult og syreholdig. Det vi var mer spent på var om papiret overhodet kunne behandles, sier papirkonservator Caroline Søgaard.

Begge verkene var også preget av å ha vært utsatt for vannskader. Sannsynligvis var det derfor man hadde bestemt seg for å kondemnere dem. Flere steder var det tydelige render i kantene.

– På konservatorspråket kaller vi dette «tide lines» – mørke render der vannet først har trukket med seg skitt oppover i papiret før det har tørket og bare skitten ligger igjen, forteller Caroline.

Testing, testing
Caroline begynner alltid med å utføre en test på en liten del av verket, noe som beroliget alle involverte. Det viste seg at det gule i papiret slapp bare hun penslet forsiktig med vann.

– Syren hadde ikke rukket å trekke helt inn. Da begynner den å ødelegge selve papirfibrene. Papiret var faktisk i ganske god stand, og vaskeprosessen trengte ikke bli så omfattende. Det var en lettelse!

Det var tydelig at Bjørlo hadde valgt kvalitetsmaterialer da han opprinnelig lagde disse verkene. Han hadde festet mange ark sammen med rislim for å lage ett stort ark, men limet viste seg å være vannoppløselig og lot seg fjerne med bare litt fukt. Trykksverten viste seg derimot å være oljebasert – heldigvis, og derfor ville denne også tåle et forsiktig bad.

Til verket
Japanpapir, som papiret i Ritt og En kunstners reise kalles, er veldig vanskelig å kontrollere. Den største risikoen var at papirbitene ville ekspandere når de kom i vannet, for deretter å krympe når de tørket.

– Vi kunne ikke være helt sikre på at det ville være mulig å matche skjøtene slik at motivet ble det samme. Opprinnelig ble nemlig arkene satt sammen før de ble trykket på, forteller Fredrik.

Konservatorene merket alle deler og skjøter nitid med numre og piler slik at de ikke skulle være i den minste tvil om hvordan det hadde vært når det hele skulle settes sammen igjen.

– Som testen min hadde antydet, slapp det gule fort, og vi slapp unna med to korte vask. Det minimerte naturlig nok risikoen, og siden selve motivet er så stort, attpåtil trykket med et tykt lag trykksverte, så fikk ikke fibrene beveget seg spesielt mye, forteller Caroline mens hun med begge hendene gestikulerer papirfibre som forgjeves forsøker å bryte seg løs fra hverandre.

Da alt var tørt viste det seg at arkene omtrent ikke hadde endret seg i størrelse, og arkene ble så satt sammen med det eksakt samme rislimet Bjørlo hadde benyttet da han første gang satt dem sammen på 80-tallet.

Etiske overveielser
Slik eksperimentering er selvfølgelig ikke noe KORO driver med på generell basis. Fagetisk sett skulle ikke Caroline og Fredrik tillat seg å sjanse med Bjørlos verk på denne måten. Men når alternativet er kondemnering eller et evig liv på lager, har de her – i dialog med kunstneren selv – tatt sjansen.

I offentlige rom må man rett og slett også leve med en annen risiko enn når verk vises i godt bevoktede og klimaregulerte museumsrom, sier Caroline.

Fredrik forklarer at dette ikke betyr at man er helt komfortabel med den risikoen.

– Vi måtte virkelig puste med magen! Det lærer man ikke på konservatorutdannelsen.

Se linoleumssnittene vel på plass i Campus Ringerike her.