Den 11. juni 2025 markeres et historisk øyeblikk på Eidsvolls plass: Avdukingen av et minnesmerke over Anna Rogstad, Norges første kvinnelige stortingsrepresentant. Statuen, utformet av Christine Aspelund, blir det første permanente minnesmerket over en navngitt kvinne på Eidsvolls plass – en av Norges mest symboltunge demokratiske arenaer.

Dette markerer et viktig vendepunkt. At det i 2025 – tolv år etter hundreårsjubileet for allmenn stemmerett i 2013 – fortsatt er behov for å påpeke hvor sjeldent det er med kvinner på sokkel i sentrale offentlige rom i Norge.

Jubileumsåret som fremhevet menn

2013 – 100-årsjubileet for kvinners ubegrensede stemmerett på Stortinget – ble, ironisk nok, et år hvor det offentlige først og fremst prioriterte å hedre menn. I kunstfeltet var det 150-årsjubileet for fødselen til kunstneren Edvard Munch som ble feiret nasjonalt og internasjonalt, samtidig som mye fokus allerede ble rettet mot Grunnlovsjubileet som skulle markeres året etter. I Oslo ble det både planlagt nye og avduket flere monumenter – av kong Christian Frederik, Edvard Munch, kong Olav og skøyteløperen Knut «Kupper’n» Johannesen. Ingen kvinner ble løftet fram i Oslo.

Det skal likevel nevnes at det i stemmerettsjubileet ble avduket fire kvinnemonumenter utenfor hovedstaden: Aaslaug Aasland i Sandnes, Astrid Storhaug i Mo i Rana, Margit Johnsen i Ålesund, og Katti Anker Møller i Hamar. I forhold til omfanget av mennenes plasseringer, fremstod dette som symbolsk snarere enn strukturelt.

Samtidig forfattet Rita Løvseth Sandnes og Magnhild Folkvord et debattinnlegg i Aftenposten der de etterlyste et stemmerettsmonument for Gina Krog og Fredrikke Marie Qvam – to avgjørende skikkelser i norsk kvinnekamp. Krog var ideologen, Qvam organisatoren. I innlegget spør de: Hvorfor finnes det ikke monumenter av disse kvinnene i våre mest sentrale offentlige rom?

Fast plass – norske kvinner på sokkel

Fast Plass – norske kvinner på sokkel ble initiert i 2012 av undertegnede og Nora Ceciliedatter Nerdrum, i forkant av 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i 2013. I 2017 ble arbeidet publisert i bokform, etter en omfattende kartlegging av minnesmerker dedikert til navngitte, historiske kvinner i hele Norge.

Prosjektet ble igangsatt i en tid hvor kvinnens plass i kunsten ble flittig diskutert – ikke minst i lys av Christian Ringnes’ «kvinnepark» på Ekeberg i Oslo, den omstridte skulpturparken som hadde kvinnen som bærende tematikk. Diskusjonen belyste en velkjent problematikk i kunsthistorien, hvor det har vært rikelig plass for kvinnen som estetisk objekt, mens kvinnene som faktisk har bidratt til samfunnsutviklingen, sjelden har blitt hedret i form av minnesmerker eller monumenter.

I arbeidet med boken stilte vi noen grunnleggende spørsmål: Hvor er de kvinnelige subjektene? Hvor er kvinnene som var pionerer, ledere, forkjempere og endringsagenter?

Demokrati og representasjon

Et viktig funn i prosjektet var at flertallet av minnesmerkene over kvinner ikke var initiert av det offentlige, men av frivillige og private foreninger. Vi fant kun ett minnesmerke – kronprinsesse Märtha foran Slottet i Oslo – som ble bestilt av Stortinget som en gave til daværende Kong Olav. Det reiser spørsmål om definisjonsmakt: Hvem har rett til å bestemme hvem som er verdige en plass i det offentlige rom?

Mens mange statuer av menn er reist av staten, kommuner eller institusjoner, har prosjekter som hedrer kvinner i stor grad kjempet seg frem gjennom privat innsats og lokale ildsjeler. Resultatet vi har kartlagt er at kvinnestatuer ofte plasseres perifert, ikke på steder som Eidsvolls plass, Rådhusplassen eller andre «ærefulle» eller strategisk viktige plasser.

Vi som jobbet med prosjektet Fast plass ventet derfor forventningsfullt på kunngjøringen om at det ville komme en statue for å hedre en kvinne foran Stortinget i 2013. Det skjedde altså ikke. Først i 2021, i forbindelse med 100-årsmarkeringen for den første kvinnen som fikk fast plass på Stortinget, ble konkurransen om å lage en statue av Anna Rogstad utlyst.

Hvem er kvinnene som faktisk har fått en fast plass?

De kvinnene som faktisk er blitt hedret, har ofte vært pionerer – såkalte «førstebølgefeminister» som kjempet for stemmerett og formelle rettigheter. Andre har vært kunstnere eller sosialarbeidere, som har gjort en innsats uten nødvendigvis å være en del av den politiske offentligheten. Eksempler:

• Camilla Collett (1813–1895), – forfatter og kvinnesaksforkjemper, hedret med flere statuer, bl.a. i Oslo i 1911. Kunstner: Gustav Vigeland.
• Søstrene Backer – Harriet (maler) 1845–1932 og Agathe (Backer Grøndal) (pianist/komponist) 1847–1907, hedret i Holmestrand 1982. Kunstner: Ada Margrethe Madssen.
• Ólafía Johannesdottir (1863, Island–1924, Norge), – kjent for sitt arbeid med vanskeligstilte i Oslo og for kvinnekampen på Island. Olafiaklinikken, Senter for rådgiving, undersøkelser og behandling av seksuelt overførbare infeksjoner ved Oslo universitetssykehus, bærer hennes navn. Hedret i Oslo 1930. Kunstner: Kristinn Pjetursson.
• Amanda fra Haugesund – (Amanda Sofie Stangeland, 1890–1924) arbeiderkvinne og myteomspunnet figur, hedret som symbol for filmfestivalen i Haugesund. Hedret i Haugesund 1985. Kunstner: Kristian Kvakland.
• Svarta Bjørn – (Anna Rebekka Hofstad, 1878–1900) anleggskokke og symbol på kvinnelig innsats under jernbanebygging i nord. Hedret i Narvik 1986. Kunstner: Tom Berre.
• Elsa Laula Renberg – (1877–1931) aktivist og politiker som samlet samene til politisk kamp, ofte kalt «kvinnen som samlet samefolket».  Hedret i Mosjøen i 2023 på Samenes nasjonaldag, 6. februar. Kunstner: Ellen Jacobsen.
• Marit Emstad – (1841– 1929) – «Selbuvottens mor», hedret med skulpturen Morsarven. Hedret i Selbu i 2004. Kunstner: Sivert Dunali.
• Kim Friele – (1935–2021) pionér for homofiles rettigheter, hedret med Benkene til Kim, et monument i Bergen i 2021. Kunstner: Lina Viste Grønli.

Disse kvinnene representerer et lite utvalg av kvinner som har blitt hedret med et minnesmerke, og utgjør en mangfoldig del av Norges historie og historiefortelling.

Fornyet relevans, monumentdebatt og nye former

Historiefaget har i flere tiår arbeidet for å inkludere kvinner i de nasjonale narrativene. Men dette har ikke smittet over på minnekulturen i samme grad.

Foruten debatten som kom i kjølvannet av Ekebergparken, har minnekultur igjen blitt politisk brennbart de siste årene. Under og etter Black Lives Matter-protestene i 2020–2021 oppsto en ny bevissthet rundt hvem som blir hedret – og hvorfor. Flere statuer ble fjernet eller flyttet. Dette har aktualisert spørsmål om hvordan vi i dag skal forholde oss til tradisjonelle minnesmerker.

Kritikere av momumenttradisjonen hevder at portrettliknende, figurative statuer er utdaterte. Kanskje bør vi i fremtiden tenke nytt – med kunstformer som problematiserer, ikke bare feirer. Skal vi kvotere inn kvinner, eller bør vi utfordre hele konseptet om individfokuserte minnesmerker?

Eksempelet med Kim Frieles benk i Bergen – formet som hennes fornavn KIM – viser at nye kunstformer- og uttrykk er mulig, og peker fremover mot en potensiell ny måte å presentere minnekultur på.

Synlighet som demokratisk forpliktelse

Ingen kommer fra et sted uten kvinner. Likevel kan det offentlige rom, når vi betrakter det gjennom monumenter, statuer og navn på gater og plasser, gi et inntrykk av at kvinner har vært fraværende i samfunnsutviklingen. Det er selvsagt feil. Kvinner har vært avgjørende bidragsytere – som samfunnsbyggere, omsorgspersoner, kunstnere, forskere, rettighetsforkjempere og ulike typer pionerer.

Problemet er ikke mangelen på kvinnelige forbilder – det er fraværet av fysisk manifestasjon av disse i våre offentlige rom. Når kvinner i liten grad er representert i minnesmerker og statuer, kan de lett forsvinne fra vår kollektive hukommelse. Minnesmerker handler ikke bare om historie – de handler om verdsetting og synlighet, og om hvem vi tillater å være en del av den offentlige fortellingen om fellesskapet vårt.

Når Anna Rogstad får sin statue på Eidsvolls plass, er det mer enn en symbolsk gest. Det er et steg mot et mer representativt offentlig rom, hvor flere stemmer – ikke bare menn i maktposisjoner – får en fysisk og historisk tilstedeværelse.

Representasjon handler ikke om pynt. Det handler om anerkjennelse. Om hvem vi minnes, hvem vi løfter fram, og hvilke fortellinger vi lar leve videre. Hvis demokratiet skal være levende, må også monumentene speile hele folket.