Du holder håndblåst glass fra attensekstiseks i totusenognitten! Din kropps fineste proteinvæsker smitter svanefjær og salamandertunger når rammene rundt oss brister. Alt det nye fikk vitrineskapene til å svulme og sprekke da museet ble restaurert. Du tåler såpass? Den museale presentasjonen avslører ikke hvordan det å reprodusere bringer blåhvalsang nær. Redselen for at noe skal gå galt med barnet klipper hull i tilværelsen, lager et personlig skyggearkiv på utsiden av det ordinære arkivet. Hvem får være kvinne av sin tid? Artsfrender dier og dør ut.
Margot
Måler året mellom tomme rammer i katten Margot fra Øystese som ble drept for tre uker siden på vei over Ringveien i Oslo, minutter hjemmefra, tvunget til å streife langt av gatas kattehierarki, en kastrert og sint jentekatt, jeg pleide å løpe ut i gaten midt på natten for å redde henne fra brandene når hun skulle beskytte vårt territorium, hørte henne ule. Kan aldri ta tilbake at jeg var streng og skulle disiplinere, avvenne henne med å bringe muselik inn og med å vaske kjønnsorganene i sofaen. Begrense henne fordi jeg ikke holdt ut min egen villskap? Tilgi meg!
Begravet henne under epletreet i hagen fylt av sommerfuglsvermer fra kontinentet. Forklarte døden til min datter ved straks å gi henne to nye kattunger, som om de kunne fylle det uforklarlige tomrommet. Sommerfuglhjerter letter fra Margots brystkasse når hun krysser passene fra liv til åtsel til død! For alltid finnes ikke.
Måler året i alle mislykkede forsøk på å få et barn til, å presse kroppen til ytterpunktet av etiske og vitenskapelige grenser, overprøvet med en enkelt utenlandsreise. Egg og epler. Hvor langt bærer håp, drøm, lengsel og irrasjonell galskap i veikrysset mellom utprøving og empiri? Minerva rommer alle stemmene. I sinne. I barndom. Før seksualisering. I sykdom. I årets klimatoppmøte sa Greta Tunberg: we are in the beginning of a mass extinction and all you can talk about is money and fairy tales of eternal economic growth. How dare you.
For alltid finnes ikke!
Et av mine første minner er lyden av en geigerteller på vidda i Finnmark, dagsrevyen fortalte oss at Chernobyl-ulykken forgiftet reinbeite gjennom surt regn. Journalist Svetlana Alexievich måtte vente tyve år på å få publisere usensurerte vitnemål samlet inn etter ulykken i atomkraftverkets reaktor fordi historien ikke stemte overens med den offisielle versjonen av ulykkens konsekvenser. I bokens samklang av stemmer heter det:
“How can we preserve our planet on which little girls are supposed to sleep in their beds, and not lie dead on the road with unplaited pigtails? And so that childhood would never again be called war-time childhood.”
“We all live through it by ourselves, we don’t know what else to do. I can’t understand it with my mind. My mother especially has felt confused. She teaches Russian literature, and she always taught me to live with books. But there are no books about this. She became confused. She doesn’t know how to do without books. Without Chekhov and Tolstoy.”
“Pretty soon, I’ll be decomposing into phosphorous, calcium, and so on. Who else will you find to tell you the truth? All that’s left are the archives. Pieces of paper. And the truth is… I worked at an archive myself, I can tell you first hand: paper lies even more than people do.”
“I hear about death so often that I don’t even notice anymore. Have you ever heard kids talk about death? My seventh-graders argue about it: is it scary or not? Kids used to ask: where do we come from? How are babies made? Now they’re worried about what’ll happen after the nuclear war.”
