I fotografiene ser vi både mennesker som håndterer plater som speiler dem selv eller omgivelsene, og avbildninger av bygningen. Gjennomgående i bildene er gjenskinn fra landskapet utenfor sett gjennom vinduer i bygget. Verket skaper med sine ulike lag av representasjon en sterk tilknytning til bygningen og landskapet utenfor. Tittelen kan henvise til hvordan den greske filosofen Protagoras beskrev mennesket som alle tings målestokk – mennesket vurderer verden omkring seg ut fra seg selv. I Domus Medica blir det naturlig å se menneskene som «parametre» for den forskningen som bedrives der på to nivåer; menneskene som forsker og menneskene som forskes på. Dermed finnes det en form for «speileffekt» i selve forskningen; mennesket som forsker på seg selv. Verket stiller spørsmål rundt menneskets relasjon til det arkitektoniske bygget og til den virksomheten bygget inneholder. Mennesket – i dette tilfellet studenter og lærere – formes av omgivelsene og er med på å forme omgivelsene i en kompleks vekselvirkning.
