Hvem er betrakteren som ser og hvem er eksemplaret som blir betraktet? Vi forestiller oss gjerne at det er vi mennesker som aktivt betrakter de passive objektene som omgir oss. Under arbeidet med skulpturene til museet begynte jeg å tvile stadig mer på dette. I utgangspunktet hadde jeg initiativet; treet valgte ikke selv å bli felt, tørket og slept inn i mitt verksted. Men så snart jeg ble alene med det, ble rollene byttet: Treets størrelse og vekt fylte hele mitt rom med en monumental selvfølgelighet. Å tvinge treet til noe det ikke ville, var en umulighet. Jeg måtte underkaste meg dets struktur, de uventede hulrommene, de harde kvistene og de forvridde fibrene. For hver dag ble treet noe lettere og rommet mer støvete. Langsomt kom jeg inn i treets indre, samtidig som treet krøp inn i meg. Jeg ble tre, og treet ble meg.
