Den danske kunstneren Grethe Sørensen har i flere år jobbet med å utvikle gamle vevteknikker i et nåtidig formspråk. Hennes to store billedfriser «Havet» og «Dyreriket» er basert på fotografier fra NMBU’s Den danske kunstneren Grethe Sørensen har i flere år jobbet med å utvikle gamle vevteknikker i et nåtidig formspråk. Hennes to store billedfriser Havet og Dyreriket er basert på fotografier fra NMBU’s fotoarkiv og viser historiske og nåtidige motiver fra flere av universitetets fagområder. I hver frise er et emne bearbeidet gjennom en sammenstilling av motsetninger – fra mikrokosmos til makrokosmos, fra det indre til det ytre, fra dødt til levende og fra helhet til detaljer.
En QR kode vevd inn i bildene kan aktiveres med en app som mange har i sine mobiltelefoner. Koden har også en tydelig visuell referanse til ornamentene som pryder de gamle luftekanalene i rommet. I Havet viser koden til en nettside der man kan høre hvalsang hentet fra et forskningsprosjekt ved Århus Universitet samt til en artikkel av Roger S. Payne og Scott McVay, noen av de første som forsket på sang til en av havets mange truete dyrearter, pukkelhvalen. I Dyreriket fører koden til en lydfil der den kjente danske poeten Inger Christensen leser første og siste sonet fra sitt dikt «Sommerfugldalen». En annen fil linkes til fotoserier teppet henter sine motiver fra. Jaquardvev har lange tradisjoner i europeisk vevhistorie og er kjent som en tidkrevende og kostbar arbeidsform. Dagens teknologi med digitale vevstoler gir kunstnere mulighet for å videreutvikle og fornye teknikk og tradisjon. Grete Sørensen bruker vevens kryssende tråder og bindingspunkter til å skape et billedspråk der dataskjermens flytende piksler i grønt, rødt og blått er vevd sammen tråd for tråd til tepper som knytter seg til gobelintradisjonens figurative billedspråk.
