Kunstverket er montert utenfor Elise Ottesen Jensens Hus og består av to lange sittebenker som hver har en stor rullestein balanserende i enden. Formen på skulpturene er inspirert av grunnleggende elementer i kommunikasjon, en strek og et punkt.
Elise Ottesen-Jensen var en som flyttet på punktum, hun brøt loven da hun reiste rundt og ga folk kunnskap om bruk av prevensjonsmidler. Målet med å gi opplysning og tilgang til prevensjon var at hvert barn som ble født skulle være ønsket. Familier kunne kontrollere barneantallet og med det komme seg ut av fattigdom og sosial nød. Hun skrev i en av bøkene sine at loven som forbød opplysning og offentlig salg av prevensjonsmidler var som en anstøtstein. Loven var en snublestein, et punktum, en stopper som hun trosset og flyttet på.
Elise Ottesen-Jensen brukte kunnskap og opplysning i kampen for likeverd og like rettigheter. Det var en tøff kamp, hun måtte flytte fra Norge etter å ha foreslått behandling av pedofile og ble utvist fra Danmark for revolusjonære gjerninger. I tillegg til sexualopplysnigsarbeidet arbeidet hun med fagforeninger, hun hjalp jødiske flyktninger under 2. verdenskrig og kjempet for de homofiles sak. Hun bosatte seg i Sverige der hun arbeidet resten av livet og hun ble en internasjonalt kjent ekspert i befolkningsspørsmål.
Hennes hjelp til selvhjelp har hatt stor betydning for likestilling og for hvordan arbeiderklassen kom seg ut av fattigdom. Arbeidet henes er direkte relevant for forskning og undervisning ved SV-fakultetet som helse, journalistikk, kjønnsforskning, samfunnssikkerhet, sosialt arbeid, barnevern, statsvitenskap, sosiologi og økonomi.
I 1972 nominerte 48 medlemmer av Sveriges riksdag henne til Nobels Fredspris. Den norske Nobelkomitéen avgjorde at det ikke skulle deles ut noen fredspris i 1972. 4. september 1973 døde Elise. Elise Ottesen-Jensen ble født 2. Januar 1886 i Høyland i Sandnes Kommunne.
Det å arbeide med kunnskap og forskning kan være som å flytte på steiner, litt og litt, så en åpner opp en vei og et perspektiv. I kunstnerens tanker bak verket er den runde steinen som balanserer på enden av benken et punktum. Et punktum som i en avslutning eller en konstatering. I forskning er det viktig å ha et mål, et mål om å kunne konstatere noe, om å kunne si at slik er det, om å kunne sette punktum.
Men forskning handler ikke bare om å sette et punktum, det handler også om å tørre å flytte på punktum. Å flytte et punktum kan i overført betydning være å revurdere, flytte på en sannhet, utfordre det kjente, utforske det ukjente. I skulpturinstallasjonen står punktumet, steinen, og balanserer på enden av linjen. Den kan hypotetisk vippes utenfor slik at linjen åpnes. For kunstneren er dette et bilde på vitenskapelig arbeid, dynamikken mellom å sette punktum og å flytte på punktum.
