Kunst som pusterom og veiviser

Kunsten er sterkt til stede på nye Stavanger universitetssjukehus (SUS). Håpet er at den kan være en positiv distraksjon og et nyttig navigasjonsverktøy for pasienter, ansatte og besøkende.

– Kunsten er en viktig del av det nye sykehuset. Den gjør det lett å finne frem på området, og så håper vi jo at folk skal bli friskere litt fortere når de kan vandre rundt og se på kunst etter hvert som de kommer seg på beina.

Kari Gro Johanson, prosjektdirektør for byggetrinn 1

Kari Gro Johanson var prosjektdirektør for byggetrinn 1 av nye Stavanger universitetssjukehus (SUS) på Ullandhaug. Da vi møtes i foajeen til C-bygget en vindfull desemberdag har sykehuset vært i drift i to uker – fødeavdelingen tok imot sin første baby kun timer etter innflyttingen 16. november 2025.

I atriet bak prosjektdirektøren skimtes Herman Mbambas (f. 1980) 15 meter lange veggmaleri – en vital miks av former og farger, synlig fra alle vindusflatene som omkranser uteområdet oppover i bygget. Ved resepsjonen er hvite former montert i buet rytme nedover en betongvegg, en del av Cory Arcangels (f. 1978) verk.

– Jeg fikk en melding, som jeg nesten bare må få lov til å lese, sier Kari Gro.

Hun lirker frem mobiltelefonen og siterer en tidligere kollega, som skriver om sin gamle, kunstinteresserte far. Etter et kort opphold på sykehuset ville han nesten ikke dra derfra, det var så mye fin kunst å se på.

– Sånne meldinger er kjekke å få. Som sykehus er vi ikke forpliktet til å bruke KORO, slik nye, statlige bygg er. Men vi tok kontakt og ble enige om et samarbeid. Vi var nok litt skeptiske da Ingrid Lønningdal ville male alle søylene og hele himlingen på torget, men etter en intern dialog i Arbeidsutvalget for kunsten på SUS valgte vi å stole på KORO. Det er vi så glade for, det har blitt så fint!

Monumentalt og imøtekommende

Ingrid Lønningdals (f. 1981) store, integrerte verker er noe av det første man ser når man ankommer det nye sykehuset i Stavanger. Inspirert av L-formen som Nordic Office of Architecture har brukt i arkitekturen, har hun laget et monumentalt takmaleri på himlingen og søylene til den svevende gangbroen som omkranser det sentrale torget. Formen er også utgangspunktet for fem utendørs skulpturer i gjennompigmentert og malt betong, tenkt som møteplasser og steder for lek og hvile.

Rotasjoner er et av Stavangers største kunstverk. Kunstneren har selv stått i stilas og malt den 1200 kvadratmeter store himlingen for hånd. Går man tett på ser man penselstrøkene, som gir det enorme verket en nær og menneskelig dimensjon. Nyanser av rødt, blått og gult er møysommelig blandet på stedet for å speile temperaturen på lyset som treffer bygningen gjennom døgnet.

De færreste vil på et sykehus, men de fleste ønsker å få hjelpen de trenger. Og kanskje kan Rotasjoner gjøre møtet med nye SUS mindre klinisk og mer sympatisk – estetisk, men også fordi det gir hjelp til å finne frem. Inngangen til C-bygget er også der ved de røde søylene.

Ingrid Lønningdal er én av elleve kunstnere som har laget stedsspesifikke verk til sykehuset på Ullandhaug. I tillegg er det kjøpt inn en rekke nye samtidskunstverk, og om lag 250 arbeider fra sykehusets eksisterende samling er tatt med videre til det nye bygget.

– Da vi monterte kunsten var det helt tomt her i korridorene. Med en gang vi hang noe opp ble det til et rom, et sted. Det tror jeg bevisst eller ubevisst at de som bruker sykehuset merker, enten de liker kunsten eller ei, sier kurator og produsent Sofie B. Ringstad.

Med nøkkelkort i hånden leder hun vei gjennom de ulike avdelingene og etasjene på nye SUS. Vi er her for å se på kunsten, og den målrettede gangen vitner om at hun er godt kjent i korridorene. Sofie bor i Stavanger, og har vært KOROs representant i feltet siden 2023. I tillegg til administrativt arbeid har hun hatt en stødig hånd på monteringen og plasseringen av nyinnkjøp og verk fra samlingen.

Det er ikke tilfeldig at Annalise Convads (1917–2011) maleri av en kvinnekropp henger i fødeavdelingen. Heller ikke at Aurora Solbergs (f. 1987) akvareller av abstrakte undervannsmotiver befinner seg nettopp under jordskorpen, i kjelleren ved strålerommene i B-bygget. I A-bygget er Beate Bredal (ukjent) og Morten Henriksens (1922–2001) malerier av vannliljer plassert sammen med Harald Stokkelands (1916–2000) abstrakte verk i samme, grønne fargetoner – alle hentet fra veggene på gamle Våland sykehus. Aage Storsteins (1900–1983) motiv av en kvinne som setter blomster i vase er sidestilt med et knippe blomsterakvareller av Elisabeth Harr (1945–2025).

Kombinasjonen av figurative og abstrakte verk, nye innkjøp og eldre arbeider, er et gjennomgående grep i sykehuskorridorene. Fellesnevnere i farger og motiver skaper sammenheng og gir pasienter, ansatte og besøkende en ramme – og kanskje en ny inngang – til kunsten.

– Verkene fra sykehussamlingen har vært på en reise. De er først blitt valgt, deretter funnet – eller ikke, det er flere verk vi ikke klarte å spore opp. Deretter har en del vært innom konservator, fått ny ramme, blitt registrert og plassert ved siden av noe nytt, som kontekstualiserer verkene på helt nye måter. Å sette gamle og nye verk sammen gir dessuten en tidløshet til kunsten på sykehuset, sier Sofie.

– Skal vi gå til gangbroen?

– I kunstplanene, som ble utformet før jeg kom inn i prosjektet, legges det vekt på at de forskjellige hjørnene skal sette tonen for området du skal inn i. Det er et veldig fint grep, mener Sofie.

En kunstvandring

Gangbroen i andre etasje binder de fire sykehusbyggene sammen. Her kan man gå tørrskodd fra bygg til bygg, og på veien oppleve fire ulike kunstnerskap – ett for hvert hjørne. Grepet skal motivere pasienter til å gå en liten runde og kanskje føle seg bedre raskere, slik prosjektdirektør Kari Gro var opptatt av. Verkene inviterer også til fordypning for de som ønsker det – kanskje ser man noe nytt for hver runde? Kunstnernes vidt forskjellige uttrykk bidrar dessuten til enkel orientering.

Sofie leder vei mot hjørnet ved A-bygget hvor Inger Bruuns (f. 1943) geometriske arbeider befinner seg – en blanding av malerier og verk montert direkte på vegg. Det ene trekantformede relieffet oppleves nærmest som en variasjon over den store A-en på motsatt siden av korridoren, som forteller oss hvor på sykehuset vi er. En tilfeldighet, eller et bevisst, humoristisk grep fra kunstneren selv? Slik vandrer tanken idet vi beveger oss videre til B-bygget og Per Dybvigs (f. 1964) karakteristiske tegninger av fantasifigurer og naturmotiver. Strekene bukter seg både innenfor og utenfor de fysiske rammene, som henger tilsynelatende tilfeldig plassert på veggen. Eller henger de egentlig sammen?

I D-bygget finner vi Maiken Stenes (f. 1983) fargerike og utradisjonelle landskapsmalerier, store i både uttrykk og format. Torbjørn Rødland (f. 1970) roer gemyttene med sine lune, dempede og underfundige fotografier av mennesker og dyr idet vi nærmer oss akutten i C-bygget.

– I kunstplanene, som ble utformet før jeg kom inn i prosjektet, legges det vekt på at de forskjellige hjørnene skal sette tonen for området du skal inn i. Det er et veldig fint grep, sier Sofie. – Hvis du får vite at et familiemedlem har vært i en trafikkulykke og du blir sendt denne vei, så er det kanskje greit at du ikke skal inn i noe fargesterkt og travelt, men at du får senke pulsen litt. Jo mer intensiv aktivitet på sykehuset, jo mer nedpå kan kunsten være.

– Vi var opptatt av at kunsten skulle være kontekst-sensitivt, men samtidig være kunst på egne premisser.

Kurator Marte Danielsen Jølbo

Hva er sykehuskunst?

Da SUS inngikk avtale med KORO i 2018 var det Marte Danielsen Jølbo og Elisabeth Byre som var kuratorer for prosjektet, begge i åremålsstillinger i KORO. Bo Krister Wallström var med som kurator det første halvåret før Jenny Kinge etter hvert overtok.

Andre prosjekter og nye jobber gjorde at Marte, Elisabeth og Jenny gikk ut av prosjektet før de rakk å se planene sine realisert. Når vi møtes i Oslo, i lokalene til Oslo Kunstforening hvor Elisabeth i dag er kunstnerisk- og daglig leder, er de begeistret for sluttresultatet.

– Da vi jobbet med dette satt vi nesten bare med plantegninger og renderinger. Det er fantastisk å se de store stedsspesifikke prosjektene på plass, og at de kommer skikkelig til sin rett. Med tanke på all kunsten som skulle henges på vegg har Sofies rolle i den siste perioden vært viktig – å faktisk gå rundt på sykehuset, forstå rommene og til slutt fastslå hvor verkene skal monteres, sier Marte.

Ingen av kuratorene hadde tidligere erfaring med kunst til sykehus, og startet oppdraget med en grundig researchfase. Marte og Elisabeth dro på studietur til København, der Rigshospitalet og barneuniversitetssykehuset Børneriget var viktige referanseprosjekter. De lot seg inspirere av helhetstanken til Poul og Aase Seidler Gernes, som på 70-tallet planla hele interiøret og fargebruken i danske Herlev Hospital som et kunstnerisk prosjekt.

Ved å se mye kunst på andre sykehus ble de også bevisst på hva som fungerte og ikke. De diskuterte hvordan ting som i utgangspunktet ikke handler om kropp, blod og sykdom gjerne blir tolket slik i en sykehuskontekst. Interaktive verk ble uaktuelt på grunn av smittevern. Kunsten skulle heller ikke gi ekstraarbeid til det allerede overarbeidede personalet, og måtte dermed være fri for vedlikehold, støv og bakterier. Tekstilverk kunne til nøds plasseres i biblioteket.

– Vi var opptatt av at kunsten skulle være kontekst-sensitivt, men samtidig være kunst på egne premisser. Det skulle ikke være tannløst, men på et sykehus skal du slippe å bli konfrontert. Du har ikke valgt å oppsøke kunsten, så du skal også få velge å ikke se den. Å finne den balansen ble viktig, sier Marte, og fortsetter:

– Det var også viktig at kunsten skulle være tilgjengelig for flest mulig. De store, stedsspesifikke verkene er plassert hvor det er størst ansamling av mennesker. Sykehuset er heller ikke bare for de som er inne i bygget, men for hele byen og regionens befolkning. Det går buss gjennom torget hvert annet minutt og vi ønsket at de som reiser kollektivt også kan se noe av kunsten.

– Vi snakket også mye om hva et sykehus er, og hva det kan gjøre, sier Elisabeth.

– Vi kom frem til at det skal være en trygg havn, en metafor vi brukte med tanke på Stavanger som kystby. Det er også mye venting på et sykehus. Noen får dialyse, mange unge er der over flere år. Som pårørende sitter du mye og venter. Vi var opptatt av at kunsten kunne være distraksjoner uten å være påtrengende.

Lokalt fokus

Kuratorene definerte fire overordnede mål for arbeidet med kunstprosjektet til nye SUS: Kunsten skulle forholde seg til det humanistiske aspektet og til sykehuskonteksten, og fungere som en selvstendig ytring. Den skulle samtidig være en positiv distraksjon, vekke nysgjerrighet og være en mulig samtaleåpner.

Arbeidet med kunstprosjektene ble koordinert i et arbeidsutvalg bestående av representanter fra SUS, arkitektene i Nordic Office of Architecture og KORO. Utvalget var viktig for å avklare forventninger og forstå regionen, forklarer kuratorene. Blant annet var SUS tydelige på at de ønsket seg lokal kunst. Ønsket var i tråd med selve byggingen av sykehuset: I stedet for å bruke en totalentreprenør, har SUS operert med delte entrepriser, som innebærer at rundt 80 prosent av kontraktene er lokale.

– Vi ble utfordret på det, for vi tenkte først mer internasjonalt. Jeg er fra Stavanger og har ganske god oversikt over kunstfeltet i området, men de andre hadde ikke det. Da kom Elisabeth på ideen om speed-dates, sier Marte.

Våren 2019 rigget kuratorene seg til på Rogaland Kunstsenter og inviterte lokale kunstnere til å presentere arbeidene sine gjennom 15-minutters mappevisninger. Over 110 kunstnere møtte opp, og i dag er de fleste bestillingsverkene og nesten samtlige av innkjøpene til nye SUS fra kunstnere med tilknytning til regionen.

– Vi hadde også mange samtaler med ulike grupper på sykehuset for å treffe best mulig med kunstprosjektene. Arbeidsutvalget var veldig opptatt av at sykehuset tilhører pasientene og de la godt til rette for at vi skulle få innsikten vi trengte for å ta gode valg, forteller Marte, som etter hvert også gikk inn i rollen som prosjektleder.

Ungdommer på sykehuset fortalte blant annet at de følte seg litt glemt, og at mye av kunsten ofte ble veldig barnslig. De var heller ikke redde for å bli utfordret. Kuratorene tok innover seg tilbakemeldingene, og flere av verkene på nye SUS er rettet mot nettopp unge.  

Foajeen i C-byggen, som er tilknyttet forelesningssal og bibliotek, er tenkt som en naturlig oppholdsplass for både studenter og ungdommer. Her har Cory Arcangel laget vindusfolier med abstraherte mønstre inspirert av ulike typer sportstøy. Verket avgir fargerike skygger i takt med dagslyset og skaper nye, romlige opplevelser gjennom døgnet.

– Vi inviterte Cory inn i prosjektet fordi han har jobbet mye med ny teknologi og internettkultur, han skjønner målgruppen. Jeg er veldig fornøyd med hvordan resultatet er blitt, sier Elisabeth.

I bygg D, som i stor grad også er viet barn og unge, henger blant annet tegninger av Anette Gellein (f. 1995) og Marit Victoria Wulff Andreassen (f. 1971), samt et knippe akvareller av Bjørn Bjarre (f. 1966). Arbeidene er lekne i uttrykket, men samtidig komplekse, og passende for de ulike alderstrinnene som oppholder seg her.

Sykehuset var opptatt av at KORO også måtte gjøre noe for de rundt 3700 ansatte på Ullandhaug, og det ble tidlig bestemt at alle personalrommene skulle få kunst. Kunstnerduoen ALBUM – Elise Storsveen (f. 1969) og Eline Mugaas (f. 1969) – har i alt laget 19 kollasjer som viser humoristiske og tankevekkende kombinasjoner av utklipp fra blader og bøker, ment som positive distraksjoner i en travel arbeidshverdag. Verkene henger både enkeltvis på personalrommene og samlet i korridoren som kun er for ansatte.

– I starten tenkte vi at det også var viktig med kunst på pasientrommene. Men arkitekturen gjør at alle pasientrom har vindu ut mot uteområder og natur. Vi fant ut at det holdt, og valgte heller å konsentrere kunsten i ventesoner, gangforbindelser og møteplasser der mennesker oppholder seg mest, sier Elisabeth.

– Da vi monterte kunsten var det helt tomt her i korridorene. Med en gang vi hang noe opp ble det til et rom, et sted. Det tror jeg de som bruker sykehuset merker, enten de liker kunsten eller ei.

Kurator og produsent Sofie B. Ringstad

Et komplekst prosjekt

Kunsten på nye SUS er resultatet av lange prosesser, mange kompromisser og stor fleksibilitet i møte med arkitektur og funksjonalitet. Kuratorene beskriver arbeidet som en kontinuerlig forhandling, der kunstneriske ambisjoner ofte ble utfordret av praktiske behov som strømtilførsel og wayfinding. Samtidig har et bredt støtteapparat vært avgjørende for gjennomføringen. Særlig har produsent Harald Fenn vært viktig for det høye ambisjonsnivået i kunstprosjektene, konkluderer kuratorene.

– Å få med Harald var helt avgjørende for å kunne levere på planene våre. At Harald er en så rutinert produsent innbyr til tillit, noe som jeg tror gjorde at Arbeidsutvalget senket skuldrene og så mulighetsrommene, sier Marte.

Harald har lang erfaring med kunst til sykehus, både som produsent og utøvende kunstner, og har særlig hatt ansvar for de stedsspesifikke kunstverkene på SUS.

– Som kunstner har du et stort ansvar når du jobber med et offentlig kunstprosjekt. Du er selv ansvarlig for budsjettet og for at prosjektet kommer i havn. Å ha en produsent som Harald, som er en stabil støttefunksjon, er viktig, sier Jenny.

Da Jenny gikk inn i prosjektet fikk hun særlig ansvar for rekurateringen av sykehusets eksisterende og omfattende samling på rundt 2000 kunstverk. Hun forteller at utvalget av de 250 arbeidene som er blitt med videre til Ullandhaug er gjort i tett samarbeid med Arbeidsutvalget og ulike avdelinger på SUS.

– Som kurator for KORO-prosjekter er det alltid viktig at man lytter til brukerne av bygget. Samtidig må man også utfordre dem litt, sier Jenny, som blant annet var kurator for KOROs kunstprosjekt til Norges Handelshøyskole i 2021. 

– Sykehuset hadde et kartotek, så det første jeg gjorde var å prøve å få en oversikt. Samlingen var ganske mannstung, så et viktig grep var å jevne ut kjønnsbalansen. Etter hvert kom jeg frem til noen temaer basert på gjennomgående motiver i flere av arbeidene, som blomster og landskap. Basert på dette gjorde jeg utvalg som kunne sammenstilles med nyinnkjøp for å lage mer spissede presentasjoner. Samlingen fortalte jo mye om sykehusets historie, det var viktig å ta med videre.

Sykehuset hadde blant annet flere verk av lokale kunstnere som Ellef Gryte (1923–1981) og Kjell Pahr-Iversen (f. 1937), som hang spredt rundt omkring på det gamle sykehuset på Våland. På nye SUS er arbeidene samlet i mer konsentrerte, helhetlige presentasjoner. 

– På den måten står verkene mer frem, de blir mer poengterte, sier Jenny.

Kunst for alle

Tilbake på Ullandhaug. På kunstrunden med Sofie på SUS møter vi en sykepleier som ikke har lagt merke til kunsten på sykehuset. I en annen avdeling blir vi stoppet av en sykepleier som lurer på om det er mulig å flytte to av verkene som henger på venterommet. De er veldig glade i kunsten, forsikrer hun, det er derfor hun spør – verkene henger i høyde med sykesengene som er naturlig å plassere inntil samme vegg, de vil ikke at kunsten skal bli skadet.

Et sted har formidlingsskiltet på veggen ved siden av verket falt av. Noen har, med gode intensjoner, satt det tilbake – direkte på glassflaten. Sofie trekker på skuldrene.

– Det er sånn som kan skje i møte med det offentlige rom, sier hun.

Med seg i vesken har hun monteringslim, teip, saks og diverse annet som kan fungere som problemløsere. Litt lirking og liming, og skiltet er tilbake på veggen igjen.

– I større grad enn andre KORO-prosjekter ser man at et sykehus virkelig er et tverrsnitt av befolkningen. Det er et bygg som alle har med å gjøre. Noen synes kunsten er stygg, noen synes den er fantastisk, begge deler må få lov til å eksistere. Samtidig skal kunsten opptre litt som en lege eller sykepleier – de skal alltid gi omsorg eller stille seg nøytral i møte med en pasient, samme hvilken bakgrunn vedkommende har, sier Sofie.

– Når de på Bryne har et stort veggmaleri av Erling Braut Haaland så er jo det gøy, det skaper glede. Men det sier ikke noe nytt. Det endrer ikke noe i de som bor der, det bare bekrefter noe. Mens Ingrid Lønningdal sitt verk her på SUS, for eksempel, blir en integrert del av livet. I den forstand kan det kanskje endre oss som omgås verket litt også. Det synes jeg er utrolig fint.

– I større grad enn andre KORO-prosjekter ser man at et sykehus virkelig er et tverrsnitt av befolkningen. Det er et bygg som alle har med å gjøre.

Kurator og produsent Sofie B. Ringstad

• Bla i boken "Kunst på Stavanger universitetsjukehus Ullandhaug" her (pdf)
• Les mer om kunstprosjektet her
• Les intervju med Bjørn Bjarre her