Tvetydig monumentalkunst
For Haga Kristensen inviterer både teknikken og plasseringen av verket en rolle også i å tenke omkring dette samfunnets signalbygg. Et samfunnsornament er et verk som i tidligere tider, og med et annet blikk på arkitekturens betydning, ville pryde fondveggen i et viktig bygg som Domus Juridica. En fondvegg er, ifølge Store norske leksikon, «et avsluttende vegg-/arkitekturelement for enden av en akse […] gjerne rikt arkitektonisk utstyrt». Den skal fremstå som en kontrast til de andre veggene i et rom, og gjerne fremheve dette byggets betydning i en større sammenheng. Til tross for at enkelte arkitekturhistorikere mener at vi befinner oss i en slags nymodernisme med en særlig interesse for signalbygg, er den offentlige byggeskikken i stor grad preget av pragmatisme og innsparing. Monumentalbygg er ment å stå i tiår, ikke hundreår slik tanken var i eldre tider. Freskomaleri er i denne sammenhengen et fremmedelement, og Haga Kristensens vegg ser eldre ut enn bygget den er del av. Tankene går snarere til mellomkrigstidens monumentalkunst, til de såkalte «freskobrødrenes» utsmykninger av rådhuset i Oslo, eller Munchs store sol i Universitetets aula, men også til propaganda- og plakatkunstens soldathorder og mer totalistiske uttrykk fra samme tidsrom.
I sammenligning med disse har Haga Kristensen nærmet seg oppgaven mer tvetydig og antydende. Fargebruken i jord- og pastelltoner i abstrakte flater er ment å mildne de bastante, og til tider militante, assosiasjonene som også ligger til muralverkets historie. Det svært tidkrevende ved teknikken kommer av at pigmentet må preges inn i murveggen, gjennom å påføres den fuktige pussen før den tørker. Denne omstendelige prosessen ble i stor grad forkastet da kunstnere oppdaget linolje som bindemiddel for pigmentet, med mulighet til å påføre fargen direkte på et underlag av tre eller lerret. Det man derimot mistet, er en varighet i materialet og lysekthet i fargen som kan strekke seg over desennier. Det ble ikke minst tydelig etter restaureringen av Michelangelos fresker i Det sixtinske kapellet i Vatikanet, der de over 500 år gamle vegg- og takmaleriene nå står fram som en eksplosjon i klare og sterke farger.
De unike kvalitetene ved freskomaleriet åpner for muligheten til å vise et poeng på en litt annen måte enn hva andre teknikker gjør, sier Haga Kristensen. Ornamentet forholder seg ikke malerisk til flaten, og man kan tenke seg at figurrekken i prinsippet kunne strukket seg uendelig i begge retninger – den har ingen egentlig begynnelse eller slutt. Motivet unndrar seg en litterær fortelling, og er snarere ment å gi «sensoriske beskjeder til kroppen», ifølge kunstneren.
Det ikke-tidsriktige ved både teknikk og motiv er for Haga Kristensen tenkt som et kritisk innspill i diskusjonen om den moderne arkitekturens kortsiktighet, der det verken er plass for eller tid til fondveggens monumentalmaleri og dets potensielle fortelling. Plasseringen av Et samfunnsornament langs den store hovedtrappen opp fra ankomsthallen blir et kompromiss som løfter fram sideveggen som et blikkfang, og understreker auditoriet og heisen som byggets nervesenter og blodomløp. Fresken er synlig både for forbipasserende på utsiden, og umiddelbart idet man ankommer byggets hovedinngang og beveger seg opp trappen. Både i størrelse og utforming er den nær umulig å overse, og blir dermed likevel en «frontalbeskjed» også i mer klassisk betydning, som et utsagn om kunstens rolle og betydning i den offentlige samtalen.
Les mer om alle kunstprosjektene ved Domus Juridica her