Øystein Pålsønn Lønvik er en kunstner som gjerne arbeider med trematerial som ellers ville blitt kastet eller bare lagt til å råtne i skogen. Der treindustrien ser skakke og ubrukelige emner, finner han interessante former som han går ut fra når han lager sine verk. For ett par år siden flyttet han til gården etter besteforeldrene på Ytterøy, innerst i Trondheimsfjorden. 19 kilometer unna gården, på Nord Universitet i Levanger, har han nå sitt første oppdrag med offentlig kunst. 

Det er ferietider i juli og stille på Nord Universitet i Levanger, men i den helt nye delen – Kreativt bygg – er Lønvik i full sving med å montere skulpturene Hengende pøbel, De tre usikre og Relieff. Skulpturene gir rommene en trengende dose natur, der de møter strake former i glass, metall og betong i trapperom og korridor utenfor de store øvingslokalene som fra høsten av skal romme skuespillerstudenter.  

Selv har kunstneren blant annet studert ved Kunsthøgskolen i Oslo, der han avsluttet en bachelorgrad i Medium- og materialbasert kunst i 2021. Før det har han tatt svennebrev i treskjæring under Boni Wiik ved Treskjærerverkstedet as. Han har også gått i lære hos billedhugger Helmut Kubitschek i Freiburg (Tyskland) og gått på Handverksskolen på Dovre. Kunsten hans har blant annet blitt vist på Høstutstillingen, Nils Aas Kunstverksted og Sverresborg folkemuseum, og verkene hans er kjøpt inn av Trondheim kommune. For tiden har han treårig arbeidsstipend fra Kunsthåndverkernes fond. 

Vi tar en prat om prosjektet over en kopp automatkaffe i kantina. 

Materialet snakker

Fortell om materialet du har brukt, det er ulike tresorter? 

– Emnene til De tre usikre kommer fra et almetre og en bjørk som ble hugget ned for å gi plass til et større beite på Ytterøy. Hvis jeg ikke hadde tatt hånd om det ville det blitt til flis. Seljetreet som ble til Relieff var egentlig kastet, tippet ut over en kant og skulle bare få ligge der og råtne, også den fra Ytterøy. Hengende pøbel er lagd av en gran som falt i en storm i Lofoten. Jeg liker å se verdien i materialet vi har rundt oss, men som vi ikke benytter oss av. De siste årene har jeg prøvd å jobbe med materialer som generelt ikke anses å være så gode, fordi de er så mye mer spennende enn forutsigbart og homogent tre. De kan være krokete for eksempel, og akkurat det kan jo være en god kvalitet. Jeg får inspirasjon av treet, og opplever at jeg bare fortsetter på noe som allerede har startet. 

I forslaget til KORO har du skrevet: 

«Da hvert emne har individuelle kvaliteter som ikke synes før de åpnes, forandres uttrykket kontinuerlig i prosessen og det er sinnets møte med materialets egenart som bestemmer hvilken retning skulpturene tar.» Det høres ut som en litt uforutsigbar prosess? 

– Når man åpner et tre så kommer en historie fram. Det kan være både fine overraskelser, eller så er det frustrerende hvis det stopper en idé man hadde. Man kan se hvor fort eller sakte treet har vokst, og kanskje det er blitt angrepet av sykdom som påvirket strukturen. Det hender at jeg finner en grein som er sagd av inne i treet, for kanskje 70 år siden, og så har treet fortsatt å vokse og innlemmet greinstumpen lenger og lenger inn i stammen. Jeg kan oppleve at materialet snakker med meg, helt enkelt. 

Her på universiteter har du nå altså laget kunst til lokaler for skuespillerutdanning. Finnes det noen paralleller mellom teater og din kunst? 

– Ja, det finnes helt klart fellestrekk ved hvordan både de og jeg jobber med prosess. Det handler om utprøving, om å være åpen for uventede oppdagelser, og om relasjoner som oppstår i møtet mellom både mennesker og rom. Det er deilig å slippe å være så streng på akkurat hvor en skal, også i forhold til hvis en gjør en feil selv óg. Det kan åpne opp for flere muligheter. 

Det har vært en lærerik balansegang å lage verket i møtet med materialet samtidig som kunstutvalget forventer seg en skisse, så det var en utfordring i hvor vag jeg kunne være i skissen. Spesielt da jeg skulle få det godkjent av brannrådgiveren og jeg ikke helt visste hvordan verket skulle bli helt til slutt. 

Naturens krefter bidrar

I tillegg til tre arbeider du også med andre naturlige materialer som stein og leire. De er alle enkelte bestanddeler tatt fra et større landskap. Hvordan forholder du deg til landskapet som sådan? 

– Jeg liker å være ute i landskapet for å bli helt omslutt av det. Ute på vidda eller på et åpent hav føler jeg en ro i å være liten og ubetydelig i det store og hele. 

Tar du med deg slike opplevelser inn i atelieret? 

– Ja, på flere måter. Relieff lå på gulvet mens jeg jobbet med den, og så den egentlig for første gang vertikalt på veggen da jeg monterte den her i trapperommet. Da den lå på gulvet i verkstedet var den mer som en energi eller fiskestim som gikk bortover, men da den kom opp på veggen ble den mer overveldende, litt som naturopplevelser kan være. Og mens jeg jobber kan jeg av og til få en følelse av havet, eller kanskje noe som er under havet, der nede i dypet. Hvis jeg skal bruke farge så bruker jeg gjerne en mørk blå, som minner enten om overskyet himmel når det er på vei til å bli storm eller når en er et stykke ned i vannet. 

Du kan også si at jeg jobber med emner hvor naturens krefter har bidratt. Hengende pøbel er et eksempel på det, det er en sitkagran som vokste i Lofoten. Jeg fant den liggende der i skogen, knekt i en storm. Jeg synes det blir et spennende møte mellom bruddet fra fallet, som viser treet som det egentlig ser ut, og de flatene som jeg har skapt med mine verktøy. Motsetningene mellom mitt kontrollerte arbeid og det ville og naturlige. 

Hengende pøbel er en tittel som peker på at sitkagranen som ble plantet dominerer floraen der hvor den vokser, og at de som plantet den nå angrer på det. Du får sikkert et godt innblikk i skogbruk når du er ute og henter dine materialer? 

– Ja, den kommer fra Canadas vestkyst, hvor de har et annet klima som gjør at den vokser sakte og blir veldig gammel, mens her så vokser den veldig raskt og sprer seg for fort. Det blir en tett skog hvor det er veldig lite annet liv og den dytter unna lokale tresorter, andre planter og dyrearter. Man begynte plante dem på 80-tallet, og har etter det brukt store ressurser på å fjerne dem. 

Men for noen år siden gikk trevareprisene veldig mye opp, og da var det plutselig mange som ville begynne å plante sitkagran igjen! Det var opp til seriøs vurdering å tillate det igjen, men det ble heldigvis stoppet. Det var altså kun en liten svingning i økonomien som gjorde at vi revurderte det. Så sårbart er altså naturvernet!  

Det er lett å lese inn et samfunnskritisk budskap i en slik tittel? 

– Det er ingen tvil om at jeg har sterke meninger om skogbruk, men jeg har ingen bevisst tanke om å spre et budskap, nei. Men kanskje noens nysgjerrighet vekkes av tittelen og de begynner å sjekke det? Sitkagran kalles ofte pøbelgran, men tittelen kommer mer fra tanken på at det som ingen vil ha ofte har sine kvaliteter. Sitkagran er faktisk veldig god å jobbe med, fordi den er så lett å bære rundt på når den er tørket. 

Verdien av håndverkskunnskap

I ditt forslag skriver du: «Treet har fulgt meg hele livet?» 

– Ja, så lenge jeg kan huske har jeg holdt på med tre i verkstedet til morfar, på gården der hvor jeg bor nå. Som barn spikket for eksempel små enkle båter, og så har det bare fortsatt. I min egen pøbeltid, da jeg var tenåring, kunne husarresten hjemme på Inderøy utvides til Ytterøy og snekkerverkstedet hos morfar. Så veien til kunst gikk derfra via byggfag, lafting og deretter utdanning i treskjæring. 

Med din solide bakgrunn i håndverket, hva syns du om at kunstutdanning ikke lenger har like omfattende teknikk- og håndverksfokus? 

– Jeg synes det er synd. Man snakker mye om å bryte reglene du har lært, men hvordan skal du bryte dem hvis du ikke kan de? Men jeg tror deler av kunstfeltet har begynt å snu, så får vi se om utdanningsinstitusjonene klarer å få det med seg etter hvert. 

Du har lang erfaring av for eksempel restaurering av kirkekunst? 

– Det stemmer. Sammen med resten av gjengen i Treskjærerverkstedet, med Boni Wiik i spissen, har jeg vært med å restaurere eller rekonstruert en rekke objekter fra eldre kirker. Ofte rekonstruerer vi objekt som har havnet på museer, for eksempel madonnafigurer eller ornamenterte stolper og dører, så kan kirken få tilbake en autentisk kopi av det som nå står på museum. Og så har jeg fått i oppdrag å lage ett par nye prosesjonskors. 

Ordløs dialog

I kirker er det jo mye symbolikk. Er det noe du har tatt med deg i dine egne arbeider, selv om de er mye mer abstrakte og åpne? 

– Hvis man leter etter mening så finner man jo det. Relasjoner og møter er viktige for meg, og selv om jeg vil at skulpturene skal være åpne for betrakteren så leter jeg ofte etter noe menneskelig i materialene mens jeg jobber med dem. For eksempel i en av De tre usikre som er laget av almetre, er det en tydelig forskjell mellom vår- og høstårringene. Når du hugger forskyvelser, eller vinkler på almetre så får du et veldig fint spill i overflaten, og avhengig av lys og hvilken vinkel du ser de fra, så fremstår de så ulikt. Det kan minne meg om hvor forskjellige sider vi har til ulike mennesker, og hvordan vi ser hverandre avhengig av hvor i livet vi er. Med akkurat disse verkene håper jeg at hver enkelt som møter dem, en første gang eller gjentatte ganger, kan danne sin individuelle følelse av hva det er eller kan være, og med det åpne for en ordløs dialog. 

Apropos møter og relasjoner; fortell om valget å bo på Ytterøy, en øy uten bro med ca 500 innbyggere, langt fra kunstinstitusjoner og kunstnerfellesskap. 

– Det er jo pluss og minus. Jeg har bodd der i ett par år nå, har bygd meg stort atelier og har god plass til både maskiner og materialer. Jeg har en veldig stor frihet der, og opplever at de andre som bor der er veldig positive til min virksomhet. Folk ringer ofte og spør om jeg har bruk for forskjellige typer tre som de har hogd ned, for eksempel og jeg får god hjelp til å løfte tunge emner når det trengs mer enn ren muskelkraft. Men det mangler kollegaer, så jeg reiser ganske mye. Om sommeren funker det bra, da er det folk som kommer til meg og det er lettere å bevege seg. Akkurat nå er det kjempekjekt, men jeg gruer meg til vinteren. Forhåpentligvis kan jeg kurere vinterdepresjonen med mye godt arbeid i verkstedet! 

Les mer om prosjektet her