Det er mange som kommer med innspill om at man ikke må støte noen, men som kunstner tenker jeg jo ikke sånn. Jeg har lyst til å gi dem noe ekstra, noe som gjør det finere enn det var uten, sier hun. Foto: Roberto Di Trani
Aktuelt

Håndsydd oppdrag

Etter at Elise Storsveen forsto hvorfor hun sjelden syntes offentlige kunstprosjekter er gode, ville hun egentlig ikke gjøre flere. Heldigvis er hun ikke konsekvent.

Tekst Annicken Vargel Foto Roberto Di Trani

Elise Storsveen kaller det et tilbud man ikke kan si nei til.
Hun får arbeide med det hun holder på med akkurat nå.
Hun får bruke svart.
Hun får bestemme selv.

– Det er morsomt og sjeldent at jeg får jobbe med svart i utsmykningssammenheng, og da jeg fikk henvendelsen tenkte jeg «dette er helt fantastisk!». Jeg hadde håpet at noen skulle ringe og spørre om jeg ville gjøre en tekstilutsmykning.

Elise Storsveens atelier i Møllergata i Oslo. Det ene arbeidet til AHO, Lag det selv ligger på gulvet til venstre. Foto: Roberto Di Trani

Storsveens prosjekt på AHO Arkitektur- og designhøgskolen startet med en oppringing fra kurator Nora C. Nerdrum. Nerdrum har fulgt Storsveens kunstnerskap gjennom mange år, og hadde fanget opp at hun var i gang med utprøving av nye teknikker. Storsveen fikk i oppdrag å lage to monumentale tekstilarbeider til AHO – en videreutvikling av skissene hun hadde jobbet med den siste tiden.
– Veldig ofte, så skjer det at noen har sett noe du jobbet med for sju år siden, og så spør de: Kan du gjøre noe slikt? De aller fleste kunstnerne har jo beveget seg på den tiden, og da visner kunsten, fordi man må forsøke å gjenskape en gammel idé som man kanskje føler seg ferdig med, sier Storsveen.

– En utsmykning har ofte et evighetsperspektiv. Det skal helst være både kunst og pynt, og det er vanskelig. Det er så mye dårlig utsmykning, som ikke er pynt engang. Jeg har helt sikkert laget noe av det selv også, og jeg begynner å forstå hvorfor, sier Elise Storsveen. Foto: Roberto Di Trani

Hun sitter i atelieret sitt i Møllergata i Oslo. Langs veggen henger et av de store arbeidene som om kort tid skal monteres på AHO, men for øyeblikket blir det nennsomt sydd sammen av to assistenter.

Det har bare gått et par minutter, men vi kan ikke snakke om dette oppdraget før vi først snakker generelt om alle offentlige kunstprosjekter. Eller utsmykninger, som Storsveen konsekvent kaller det.
– Dette prosjektet har vært lettere fordi det ikke er et kunstutvalg involvert. Det kan sikkert kritiseres om alle prosjekter ble gjort på denne måten, med en direkte henvendelse til en kunstner, men det gjør jo prosessen enklere. Jeg synes det er veldig bra med kunst utenfor galleriene, men når det legges premisser som gjør at det blir litt vissent, så er det vanskelig å lage kunst. Når det må tilpasses for holdbarhet, brannvern, kunne vaskes, ikke støte noen – og noen mener at rødt ikke er så bra. Da blir det fort veldig vanskelig å skape noe. Dekor går bra, men ikke kunst, sier hun og utdyper:
– Når man lager kunst til en utstilling tar man alle avgjørelser selv, men en utstilling varer i tre uker. En utsmykning har ofte et evighetsperspektiv. Det skal helst være både kunst og pynt, og det er vanskelig. Det er så mye dårlig utsmykning, som ikke er pynt engang. Jeg har helt sikkert laget noe av det selv også, og jeg begynner å forstå hvorfor. Det er så mange kompromisser, alle skal være litt enige og ingenting skal være støtende. Det blir ikke noe bra kunst av det. Jeg skjønner jo at kunstverket må litt opp fra gulvet fordi noen skal vaske der hver dag, og det synes jeg egentlig er helt ok å forholde seg til. Noen fysiske premisser. Og det er mer interessant med et litt vanskelig rom enn et vakkert rom.

Materialene hun bruker er enten funnet, fått eller kjøpt på loppemarked. Foto: Roberto Di Trani

Og da er vi over på arbeidet til AHO. Det er nemlig ikke et veldig enkelt rom. Altfor lyst. Og et arbeidsrom for studentene.
– Det skal henge i et rom jeg tenker det er litt upraktisk å ha kunst i. Og jeg vet ikke om det er en god idé å ha kunst inne på en skole hvor de jobber kreativt.
– Tar du noen hensyn?
– Jeg tenker at de fleste offentlige rom er noe du passerer eller et sted du er for en kort periode. Men det kan være andre kontekster, som en kantine på en arbeidsplass, som man besøker hver dag et helt arbeidsliv. Tenk på Freia og Edvard Munch, de ansatte der var jo heldige, tenker man – men det er ikke sikkert at alle som brukte rommene den gangen likte Munch … Det er to prosjekter jeg har gjort, til en barneskole og et fengsel, hvor jeg tenkte på at dette er steder hvor man er hver dag over mange år – og en form for hensyn skal en jo ta. Det er mange som kommer med innspill om at man ikke må støte noen, men som kunstner tenker jeg jo ikke sånn. Jeg har lyst til å gi dem noe ekstra, noe som gjør det finere enn det var uten. Det er kanskje heller ikke så interessant om det er kunst, så lenge man får utbytte av det. De kan like gjerne få utbytte, og minner fra, hvordan lyset faller i en trappeoppgang på skolen, hvordan materialet er på gulvet, et ubehagelig gelender … Og når man jobber slik, med barn eller innsatte i et fengsel, så kan man ikke ha så mange fordommer. Det er alle slags mennesker.

Men arkitektstudenter, derimot.
– Dem kan jeg jo ha mange fordommer om! De har kommet inn på en skole fordi de kan noe, og skal gå der i fem år og lære vanvittig mye mer. Jeg vet ikke om de har tid til å se seg rundt.

Sammen med to assistenter har Elise Storsveen stått i atelieret sitt og sydd tekstilarbeidene. Her sees Alt er mulig. Foto: Roberto Di Trani

Arbeidene hun har laget til Arkitekthøgskolen tar utgangspunkt i det å lage ting selv. På 30-tallet og i etterkrigstiden florerte det av bøker av typen «Lag det selv» og «Alt er mulig».
– Jeg liker den tanken. Jeg trenger et telt, og da lager jeg det selv. Jeg trenger en stol, se i denne boken – her forklares det hvordan man først snekrer skjelettet og etterpå polstrer. Det var jo ikke sånn at alle var handy i 1934, men det var et veldig stort utvalg av bøker hvor man ved å følge instruksjonen kunne lage omtrent hva som helst. Hvordan lager man en sommerhatt av spon? Det handler om en nødvendighet, det var ikke tilgang på stoler eller sommerhatter – så man måtte lage det. Jeg liker at man tenker tanken, at om man trenger en kjelke så googler man ikke bare hvor den kan kjøpes. Jeg lever i et hjem der vi ikke har noe fra butikken.

Storsveen tar ofte utgangspunkt i ting hun har tilgjengelig. Hun blir inspirert av å jobbe med noe som allerede finnes. Foto: Roberto Di Trani

Denne tanken videreføres også i arbeidsmetoden til Storsveen. Materialene hun bruker er enten funnet, fått eller kjøpt på loppemarked.
– Gjenbruk er viktig for meg og et utgangspunkt for meg som kunstner. Nå er ikke akkurat kunst den største miljøsynderen, men om man tenker at tekstilindustrien er den aller største verstingen, så behøver ikke jeg å bidra til mer produksjon. Dessuten liker jeg at ting bringer med seg en historie, man har ikke full kontroll, jeg må forholde meg til eksisterende kvaliteter. Hovedmaterialet i disse to arbeidene er bomullsduker, men også filler og metervare. Noe har vært veldig fine damaskduker. Så har jeg farget alt svart, men stoffene tar farge så ulikt og derfor blir resultatet ulike nyanser.

Arbeidene til lesesalene på AHO tar utgangspunkt i det å lage ting selv, og bøker av typen Lag det selv og Alt er mulig. Foto: Roberto Di Trani

Ofte oppstår ideene hennes fra materialene hun har tilgjengelig, en prosess hun også tenker er relevant for morgendagens arkitekter.
– De kommende arkitektene må i større grad forholde seg til eksisterende bygg, arbeide med det som allerede finnes der, og det synes jeg er inspirerende. At man forholder seg til noe som allerede eksisterer, og ikke begynner på null.

Se bilder av det ferdige resultatet montert på AHO her.