Arkitektstudioet Vuogas, med Joar Nango og Eystein Talleraas, fikk i 2023 oppdrag fra KORO om å utvikle et kunstprosjekt. Stedet kunstverket befinner seg er yttergrensen av det som oppfattes som et offentlig rom – nemlig en strengt bevoktet luftegård i Ila fengsel. Resultatet ble det arkitetoniske kunstverket Flukthus /Báhtarangoahti. Grunnstrukturen er en samisk gamme, men gamma er mer enn bare det – den er også et samlingssted og et sosialt rom.

Da arbeidet med Flukthus nærmet seg slutten i oktober 2024, snakket Nango og Talleraas og to av de innsatte med skribent Line Ulekleiv om premissene for kunstprosjektet, og resultatet som en levende prosess.

Samisk overbygning og fengselets materialhistorier

Joar, dere har bygget denne gamma som dere kaller Flukthus, Báhtarangoahti på nordsamisk, inne på Ila fengsel, sammen med innsatte i fengslet. Den er laget av trær fra skogen rett ved, og av restmaterialer, hvor dere blander tradisjon med eksperiment. Hvor viktig er samisk kultur og kunnskap i dette prosjektet?

– For meg er det helt vesentlig at gamma, som kan kalles en goathi selv om den ikke har jordvegger, torv og never, er bygget etter samiske prinsipper og samisk filosofi. Primærkonstruksjonen er bygget på tradisjonelt vis, mens vegger og kledning er improvisert frem av funnet materiale i og rundt fengselet. Ved å bruke lokalt tilvirket og funnet virke blir arkitekturen i hvert tilfelle et unikt produkt av materialressurser som finnes på stedet. I sørsamiske områder finnes for eksempel store granskoger, noe som gjør konstruksjonen mer rett og konisk i sin form, geometrisk presis. Til sammenligning er bjørketrærne i mine områder på vidda nord for Máze små og krokete, noe som gjør at gammene blir mindre og ofte mer kompliserte i konstruksjonens sammenføyninger. 

– Gulvet i Flukthus/Báhtarangoahti er bygget med referanser til en samisk tradisjonell måte å inndele sirkulært på. Denne måten å gjøre det på brukes fortsatt av samer i lávvu og goahti. Det er en praktisk måte å organisere bruken av dette kompakte arealet på. Samtidig har det fra gammelt av vært knyttet religiøse betydninger til noen av områdene. De tre samiske gudinnene Sáráhkká, Uksáhkká og Juksáhkká hadde for eksempel tilholdssted i ulike deler av dette rommet, sentrert rundt ildstedet.

– At byggematerialet er hentet og funnet lokalt, blir ganske spesielt i en fengselssammenheng. Det var viktig for oss i utviklingen av materialpaletten, og vi var flere ganger på fengselets område for å lete etter brukbare og interessante byggematerialer. Disse materialhistoriene gjør det hele til en form for skulptur. Vi ønsket at sammensetningene av materialer skulle fortelle ulike historier fra stedet. I takkonstruksjonen har vi blant annet lyktestolper fra fangeleiren på Grini under andre verdenskrig. På den kan man se noen oransje signalfarger som ofte ble brukt i nazistenes leiranlegninger. Et gammelt cellegitter er brukt som vindu over boaššu, den innerste delen i en gamme, et hellig område. I gamle gammer kan man finne egne innganger for de døde akkurat her. Vi har også fått sydd en liten vimpel av avlagte plagg fra driften, som et blått forkle fra kjøkkenet og en bukse i rødt tekstil. Den type bukse benytter de innsatte når de er i jobb på dagtid.

– Det er jo ganske spesielt at alt trevirke er hentet rett utenfor vinduene til fengselscellene. Det er trær de innsatte har sittet og sett på i lang tid allerede.

Joar Nango

En sosial byggeprosess

Eystein Talleraas utdypet videre hvordan prosjektet har artet seg med tanke på innsamling av materialer og bruken av dem, kontakten med fengselets innsatte og ansatte, og ideen om bålets samlende og meditative potensial: Gamma som fluktrom.

– Som Joar har forklart ligger det i den samiske tradisjonen en idé om å bruke ressursene man har rundt seg. Her er vi jo ikke på vidda eller i bjørkeskogen, og vi bruker det vi finner her. Det vi har bygget med er enten hugd i skogen eller funnet som restmateriale fra det gamle gartneriet og etter oppussing av fengselet. Denne måten å bygge på blir en forlengelse av en kultur, og uttrykket forholder seg ganske dogmatisk til ideen om gjenbruk. Betydning oppstår utfra hvor vi står og hvilke premisser som ligger til grunn for å bygge akkurat her.

Dere har lang erfaring med samarbeid og flate strukturer, nå med deg og Joar i Vuogas, tidligere i Fellesskapsprosjektet å fortette byen (FFB). Kan du utdype litt hvordan samarbeidet deres startet og har utviklet seg?

– Joar og jeg møttes da vi begynte å studere arkitektur ved NTNU i 2002, og vi dannet FFB sammen med Håvard Arnhoff i 2010. I 2022 opprettet Joar og jeg Vuogas, som er et arkitektstudio i grenselandet mot kunst. Selve ordet vuogas kan oversettes som behagelig, høvelig og vakkert, og er et anvendelig og mye brukt begrep i nordsamisk. Vuogas-konseptet er knyttet til et nomadisk levesett hvor enkle og vakre designløsninger ofte har vært sammenfallende.

Sett i lys av deres frie samarbeid, er jeg interessert i å vite hvorfor dere sa ja til forespørselen fra KORO, hvor fengselets strenge restriksjoner er et klart premiss?

– Vi har hele tiden jobbet med utenforskap eller uenighetsrom, som vi har kalt det. Tidligere har vi gjennom en rekke romlige installasjoner i offentlige rom tematisert minoriteter og folk som vanligvis ikke kommer til uttrykk i disse rommene. Dette er noe vi har jobbet med i mange år, og en stor del av prosessen er å bli kjent med folk og la dem bli delaktige i vår kreative prosess. Det er mye av det samme vi håpet skulle skje også i dette prosjektet, og vi kom inn i en fin setting hvor vi ble kjent med innsatte som har bidratt mye. Vi etablerte en felles arbeidsgjeng hvor alle skjønte hvor vi skulle.

– Luftegården vi har jobbet i er en avdeling for dem som sliter psykisk, og ikke kan sitte i fengselet sammen med de andre. Dette måtte vi ta hensyn til i utformingen av prosjektet. Konstruksjonen måtte være ganske åpen, det skulle være lett å komme inn og ut, og vi kunne ikke ha noen løse gjenstander. Dette er en kontekst som vi egentlig setter pris på, føringene speiler at gamma står i den konteksten den faktisk gjør. Som alltid forsøker vi å gjøre noe positivt utfra de begrensningene vi har.

I dette prosjektet har samarbeidet med innsatte spilt en stor rolle. Kan du utdype hvordan det har vært og hvordan det ble gjennomført i praksis?

– Sammensetningen ble bestemt av de ansatte på Ila, ut fra sikkerhetsklarering, men først og fremst med tanke på hvem som egner seg og hadde interesse av å være med. Rud videregående skole har en avdeling på fengselet hvor innsatte tar byggfag og kurses mens de sitter inne. De har også vært veldig delaktige her, som del av en utdanning. Vi hadde de første møtene høsten 2023, hvor vi presenterte konseptet. Seks – sju innsatte var med ut i skogen for å hugge trær i våres, og to eller tre av dem ble med videre til byggingen.

– Dagen vi skulle felle trær ble det rigget til med traktorer og tilhengere, motorsager og økser. Den ferdige konstruksjonen er jo bygget som en samisk gamme med fire bealljit (krokvokste bjørketrær) som grunnlag. Vi trengte fire av dem, og det er jo ikke så ofte man finner sånne trær i skogen. Flere gikk rundt og lette, særlig rundt bekkefar hvor de ofte vokser. I tillegg ble det markert ut mer vanlig materiale, trestammer som siden ble barket og behandlet. Vi var i skogen hele dagen, og det ble en veldig fin dag.

Etterpå ga vi byggeteamet tegninger av en tradisjonell lávvu og gammeplan, hvor vi ba dem lage en mosaikk av de ulike steinmateriale basert på de tradisjonelle inndelingene: loaidi (sittegrupper på sidene), uksa (gangområde og inngangsparti), boaššu (det opphøyde og hellige området bak ildstedet) og árran (ildstedet i midten). Innsatte la gulvet med steiner fra det gamle gartneriet, og de har gjort en kjempejobb.  Vi har hele tiden hatt en dialog, blant annet rundt hvordan vi skulle støpe det, slik at de som går her på videregående skulle lære seg det skikkelig. Jeg kom tilbake før sommeren, og vi satte opp grunnkonstruksjonen. Akkurat nå i oktober er vi i en intens monteringsuke hvor vi jobber vi med å kle inn gammen og tilpasse de ulike elementene.

Kunst til det mest lukkede rom

La oss pendle over på ulike offentligheter hvor kunst kan inngå. En åpenbar kontrast er jo Joars torvgamme på taket av Nasjonalmuseet i Oslo, hvor folk fritt kan strømme til. Dette prosjektet derimot, er det få som kommer til å oppleve. Det befinner seg i et per definisjon begrenset rom, i randsonen av hva man oppfatter som et offentlig rom. Hva tenker du rundt det?

– Det er noe jeg har tenkt ganske mye på. Igjen har vi tenkt utfra konteksten: på Nasjonalmuseet har vi også brukt materialer fra bygget. Det fysiske rammeverket gjenspeiles i hvor gamma er bygd, og funksjonen er på en måte den samme uansett, at man kan komme inn og ta seg en pause fra alt det rette og streite. Det er et organisk brudd med hele bygget, her er fokuset å komme inn rommet med bålet. En gamme er en gamme, og det er ikke så mange mennesker om gangen der inne uansett.

De i fengselet som skal bruke den kommer til å føle seg skjermet i et rom, rundt ildstedet. Vi kommer kanskje ikke til å se Flukthus/Báhtarangoahti igjen, så derfor verdsetter jeg ekstra å være her nå, siden kan vi jo ikke bare dra å besøke det. Veldig få mennesker kommer til å oppleve dette verket.

Ønsket vårt er at selve opplevelsen innvendig i gamma skal være lik for alle, uansett om det er her i fengselet eller på Nasjonalmuseet.

Eystein Talleraas

Samling rundt ildstedet

Med tanke på det sosiale rommet, det å samles rundt bålet: Hvordan ønsker dere at Flukthus/Báhtarangoahti skal brukes?

– Hvis man skal ha et skjermet sted, er det jo naturlig å bygge en struktur rundt bålet slik at man kan sitte i et rom. Vi elsker å bygge gammer, og har gjort det noen ganger nå. Det er noe med hele estetikken og formspråket, å jobbe med tømmer og tillate at ting er litt skjeve, som er en fin prosess å involvere folk i. Det er en intuitiv måte å bygge på som er veldig inkluderende og åpner for en sosial byggeprosess. Det synes de også var spennende her på fengselet, selv om vi ikke hadde alle planene klare, og kom inn med en åpenhet i prosessen.

– Det er ikke så mange på akkurat denne avdelingen, men vi håper at Flukthus/Báhtarangoahti kan bli et sted hvor de har lyst til å sitte litt og at det kan være et fellesskap i bålet, også for de ansatte. Hovedideen bak å lage en bålplass, var at man kunne flykte litt i tankene og la seg flyte med. Det begynte med tanken på bålet og flammen som meditativ og transcendental. Jeg ser for meg at det er mye tankekjør som går når man sitter her og ikke har frihet. Det å kunne koble av fra det og tre inn i noe annet og flyktig, var grunnideen som ble dyrket fram.

Skulle det mye overtaling til for å få lov til å bruke åpne flammer, med tanke på sikkerheten?

– Da vi foreslo det, var svaret med en gang at det skal vi få til. Så heller ikke det har egentlig vært noe stort tema, uten at vi vet hvor mye som har vært diskutert på bakrommet. Bålet var jo veldig viktig, og hvis det ikke hadde gått, hadde vi jo vært nødt til å endre mye av ideen. Vi har opplevd en stor tillit, og har merket at flere innsatte og ansatte har tatt eierskap til byggeprosessen. Det at folk har vært med på å lage gamma er også en fordel for den videre ivaretagelsen, som skal foregå internt.

– I tilblivelsen av Flukthus har tillit stått helt sentralt. Siden Eirin Støen, kurator for dette prosjektet, tidligere hadde gjort et kunstprosjekt på Ila som kunstner (En forestilling om frihet, 2019, red.anm.), hadde hun etablert en kontakt inn i fengselet som gjorde det mye lettere å etablere en nødvendig tillit til prosjektet. Denne kvaliteten var også avgjørende mellom oss og de innsatte, og tilliten mellom oss vokste seg til gjennom arbeidet og felleskapet som kan oppstå i en fysisk og kreativ byggeprosess. Grunnidéen kom jo fra Joar og meg, og vi var med på noen intense byggeperioder. Men til sist tok to innsatte over byggingen inn mot ferdigstillingen. Dette var veldig fint å se. Vi kunne gi litt slipp og stole på deres kreative byggeprosess i innspurten, siden det hadde etablert seg en felles forståelse gjennom prosjektet.

Arkitektur er jo ditt fag, og Joar er også utdannet arkitekt. I prosjektene deres oppstår nødvendigvis overganger mellom kunst og arkitektur. Hvordan rommer arkitekturen det dere ønsker å si?

– Som arkitekt handler det mye om verdiskapning i forhold til kapital, en utbygger eller kunde ønsker å få løst et problem. I Vuogas føler jeg kunsten ligger mye i initiativet og måten vi jobber frem prosessene våre på. Det er fundert i noe annet, noe friere med en annen form for mening og verdi. Jeg tenker det er med dette utgangspunktet arkitekturen kan frigjøre seg og bli kunst.