Det nasjonale minnestedet etter 22. juli åpner 19. juli

Arbeidet med det nasjonale minnestedet etter 22. juli nærmer seg slutten. Minnestedet En opprettholdelse, som er utformet av Matias Faldbakken, står nå på Johan Nygaardsvolds plass i full størrelse og rammer inn plassen foran 22. juli-senteret. Minnestedet vil få en egen markering 19. juli før det tas formelt i bruk i minneseremonier på 15-årsmarkeringen 22. juli.

I 2022 fikk KORO i oppdrag å gjennomføre en prosess med sikte på å etablere et permanent nasjonalt minnested i regjeringskvartalet. Etter en åpen utlysning og en konkurranse i to faser, valgte en tverrfaglig jury Matias Faldbakkens forslag En opprettholdelse.

Nå er minnestedet ferdig og vil stå klart til 15-årmarkeringen.

Den offisielle åpningen av minnestedet markeres søndag 19 juli. Ved 15-årsmarkeringen 22. juli tas minnestedet for første gang i bruk som sted for minneseremonier.

Det er KORO og Statsbygg som har bygget minnestedet på oppdrag fra Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet.

Monumentalt og omsorgsfullt

Det er Matias Faldbakken som har utformet det nasjonale minnestedet etter 22. juli i regjeringskvartalet.

Minnestedet, som har tittelen En opprettholdelse, består av en torgskulptur som rammer inn den åpne plassen foran 22. juli-senteret. Skulpturen består av en stålrigg som har utgangspunkt i den store flytterammen som ble bygget for å ta vare på og flytte Pablo Picasso-verket Fiskerne fra den revne Y-blokka til den nye A-blokka.

I Faldbakkens versjon er flytterammen fylt med en monumental mosaikk i stein. Motivet i mosaikken er hentet fra Utøya og Tyrifjorden, en tegning av en liten vadefugl og noen strå og kvister som speiler seg i vannet. Den andre siden av riggen viser mønsteret i avstivningsrammen og blir et skulpturelt, geometrisk relieff i dyp blå, dyp grønn og kraftig rød. Fargesettingen fremhever den særegne strukturen som holder mosaikken oppe. Sammen fungerer flytteramme og mosaikkbildet som en bro mellom regjeringskvartalet og Utøya, de to åstedene for terroren 22. juli 2011.

Som del av arbeidet med minnestedet, tok kunstneren initiativ til en kollektiv prosess for å ferdigstille mosaikkbildet. Sammen med 22. juli-senteret og KORO inviterte Faldbakken etterlatte, overlevende, berørte, ungdommer og andre fra hele landet til å legge de siste steinene til mosaikkbildet sammen med ham og italienske håndverkere. I løpet av tre uker våren 2026 var rundt 2000 personer med på å legge de siste 7000 steinene i et midlertidig mosaikkverksted på Johan Nygaardsvolds plass.

Blant de som bidro til minnestedet var overlevende, etterlatte, ungdom på Demokrativerksted, ansatte i regjeringskvartalet, kunststudenter, ungdomspolitikere og statsråder. Arbeidet ble avrundet 9. mai av en gruppe etterlatte og overlevende som la de siste steinene, under en samling i regi av den nasjonale støttegruppen etter 22. juli. Den siste steinen ble lagt av Merete Stamneshagen, leder av den nasjonale støttegruppen etter 22. juli. Stamneshagen mistet datteren sin Silje på Utøya og var til stede hver dag og møtte deltagere i den tre uker lange verkstedperioden.

Langs Høyblokkas klassiske vestre paviljong er det montert en ny benk i konglomerat fra Værlandet. Når du sitter på benken lener du ryggen mot ytterveggen av minnerommet i 22.juli-senteret, og når du ser på mosaikkbildet, ser du samtidig i retning Utøya. Sammen med skulpturen, Lindealleen og inngangen til 22. juli-senteret, er paviljongen og benken med på å ramme inn plassen som danner minnestedet.

En ny estetikk for minnesteder

Kurator og jurymedlem Trude Schjelderup Iversen mener at Faldbakkens minnested representerer en ny estetikk for minnesteder.

– De siste fire tiårene har minnestedsestetikken vært sterkt preget av fravær, tomrom og tilbakeholdenhet. Det er en tradisjon som har gitt oss noen av vår tids viktigste minneverk – og har vært gode kunstneriske svar på voldshistoriene det 20. og 21. århundre har brakt med seg, sier Schjelderup Iversen.

– Men den har også etablert en sterk norm i en tid som ser helt annerledes ut: En kanskje stivnet mal for hva et minnested skal være – og hva det kan gjøre.

En opprettholdelse av Matias Faldbakken, mener Schjelderup Iversen, bryter med denne normen: det er ikke et tomrom, et sår i landskapet eller markeringen av et fravær.

Det er en konstruksjon som reiser seg midt i byen – stor, fysisk og påtrengende til stede. En form vi kjenner fra anleggsplasser og midlertidig sikringsarbeider, men som vi aldri før har møtt slik: som et permanent minnested, midt i demokratiets sentrum.

Både retrospektivt og operativt

Det er noe underlig ved dette, mener Schjelderup Iversen. Og det er også meningen at det skal være: kunstneren har hentet riggen fra en helt hverdagslig situasjon og gitt den en helt annen betydning. Konstruksjonen som holder noe oppe mens det repareres, mens det bygges videre – det er et bilde som ikke først og fremst peker tilbake, mener Schjelderup Iversen.

– Det peker fremover, mot det kontinuerlige arbeidet som kreves for å opprettholde et demokratisk samfunn.

Verket er dermed ikke begrenset til å peke på historien, og på de som ble drept i terrorangrepet, selv om verket gjør det også.

– Verket er sånn sett ikke bare retrospektivt. Det er operativt.

Ifølge Schjelderup Iversen opplevde juryen denne formen som både presis og åpen.

– Den ukjente formen, den fremmede strukturen midt i byrommet, inviterer til gjentatte møter. Til nye lesninger, nye spørsmål, år etter år.

Vadefuglen som er motivet denne stål-konstruksjonen bærer sammenligner hun med det kollektive som beskytter det individuelle – det monumentale som holder det sårbare oppe. Det er en kontrast som rommer alvoret uten å la det monumentale overta, mener hun.

– Et minnested skal bevare det som skjedde, og de 77 som ble drept av terroristen. Men de beste minnestedene gjør også noe mer – og noe annet. En opprettholdelse forteller oss ikke hva vi skal føle. Det stiller seg opp i byrommet som noe vi ikke helt kan plassere, og som vi derfor ikke kan bli ferdig med.

Og akkurat det mener hun er en ny estetisk orientering i norsk og internasjonal minnekunst: Ikke bort fra sorg og erindring – men mot spørsmålet om hva som må opprettholdes etterpå.