Et sorgarbeid

Bjørlos arbeider i det offentlige rom synes. Det gjelder også verkene i det nye sentralbygget på Campus Ringerike, Universitetet i Sørøst-Norges avdeling på Hønefoss. De fleste av oss tenker kanskje på transport når man hører Bjørlos navn, og hans umiskjennelige formfulle stålskulpturer finnes både på Oslo lufthavn og utenfor Flytogterminalen i Oslo sentrum. Og utenfor Universitetet i Agder i Kristiansand. Bjørlos kunst er maskulin og om ikke aggressiv, så insisterende. Til tross for de industrielle materialene og tydelige spor etter maskinkraften som ofte må til for å forme dem, er det det aller skjøreste i oss som tematiseres.

Tirsdag 29. oktober åpner det nye sentralbygget på Campus Ringerike. I tillegg til å huse viktige funksjoner for studenter og ansatte på universitetet, er sentralbygget og bygningene rundt også blitt en kunstdestinasjon. Å bevege seg gjennom gangene her er også å bevege seg gjennom Bjørlos kunstnerskap. USN har nå tre store grafiske arbeider fra gjennombruddet på midten av 1980-tallet, to nyere, samt et stort glassarbeid med referanser fra hele karrieren. Fargene representerer noe relativt nytt.

– Koloritten har jeg alltid hatt i meg, men den har vært destruktiv. Jeg har ikke holdt ut resultatet. Kanskje har det med alder og erfaring å gjøre, at man får en lekenhet eller en annen måte å se alvoret på. Det synes jeg er veldig frigjørende.

Per Inge Bjørlo vokste opp i industrisamfunnet Spjelkavik, men har bodd på Hønefoss siden begynnelsen av 1980-årene. Fra Sunnmørskysten til det indre Østlandet er det langt på flere måter, men felles er at begge steder har vært formet av industrien – og bærer preg av dens opphør. Å flytte hit var mer enn en adresseendring for Bjørlo, området har nærmest tatt bolig i arbeidet hans.

Man skal ikke mer enn å ha kjørt forbi Hønefoss for å få med seg hvordan de store industribedriftene fremdeles preger byen. Noe av det første Bjørlo gjorde var å samle inn avlagt gummimateriale fra de lokale bedriftene.

Det hele fant sin form i den altomsluttende installasjonen Indre rom på Henie Onstad kunstsenter i 1984. Installasjonen regnes som den første av sitt slag i norsk samtidskunst. Gummimaterialene Bjørlo hadde samlet fylte hele rommet, og enorme linoleumssnitt dekket veggene. Man trådte på oppkuttet gummi, sprengningsmatter hang fra taket i tykke kjettinger, stanken av brent gummi og brennstoffrester lå tett og understreket den klaustrofobiske følelsen som bredte seg rundt de besøkende. Kurator Reidun Bull-Hansen opplevde selv installasjonen i 1984.

– Opplevelsen var direkte fysisk, og ga et sterkt inntrykk jeg fremdeles husker. Verket satte både sansene og intellektet i en slags beredskap, forteller Bjørlo.

Tre av disse linosnittene fra Indre rom er nå samlet igjen, og har fått lov til å komme hjem til der de ble skapt, nemlig på Hønefoss.

– De eldre verkene gir prosjektet en helt annen helhet – og en slags forklaring på det nye verket. Dessuten er kunstnerskapet mitt så nært knyttet til Ringerike. Jeg synes det er veldig vakkert at det ligger en historie her, sier Bjørlo.

Bjørlo selv er spent på om studentene vil bruke tid på kunsten.

–  Det kan man ikke kreve, men kanskje i ettertid, etter studiene, så har de likevel et minne om noe. Kanskje tenker de at det var noe der, noe sinnsmessig, noe som ga denne tiden en ekstra dimensjon.