Tekst: Pernille Skar Nordby og Marte Danielsen Jøllbo

Ann Cathrin November Høibo har fått leie et midlertidig atelier i en gammel, ærverdig gymsal i Posebyen i Kristiansand for å produsere veggteppet til ambassaden i Washington D.C. Veggteppet måler nesten fem og en halv meter i høyden og tre meter i bredden, og er med dette definitivt det største teppet hun har vevd.

–Jeg pleier å få ha denne gymsalen tre måneder i året, denne gangen fikk jeg tre måneder før jul og tre måneder etter jul, så jeg kunne jobbe en lenger periode i strekk. Her kan jeg jobbe på en helt annen måte enn til vanlig. Man kan produsere svære ting her, og jeg kan gjøre mange ting samtidig – det er et helt fantastisk rom å jobbe i. Dimensjonene endrer hva som lar seg gjøre.

Verket Dreams Ahead  er gjort for hånd og uten bruk av assistenter. Naturgrå ull danner grunnlaget i billedveven; en rå, ujevn overflate som kan oppleves nærmest som en grå vegg hvor store felt i naturhvitt og koksgrå presser seg inn fra sidene. Litt som den norske skjærgården om våren, som felt med snø og mørke svaberg sett ovenfra. Og spredt over hele feltet er fargene: små tegninger av liv i oransje, isblå, rosa, gult og turkis. 

Og spredt over hele feltet er fargene: små tegninger av liv i oransje, isblå, rosa, gult og turkis.  Når vi besøker November Høibo i februar 2021 flommer lyset gjennom gymsalen. Den ene halvdelen av rommet er okkupert av et annet stort prosjekt – to enorme scenetepper (som også er fem meter i høyden og til sammen nesten hundre meter langt) skal til Agder fengsel. Sceneteppene er produsert maskinelt på jacuardvev etter kunstnerens instruksjoner, og selv om det ikke er håndlaget har verket hjulpet kunstneren med å forstå store dimensjoner. I den andre delen av gymsalen står den store oppstadveven hvor November Høibo har kommet omtrent halvveis i det håndvevde verket som skal til ambassaden. Først hadde hun tenkt til å lage to 1,5 meter brede paneler, litt som Synnøve Anker Aurdals verk laget til Norges Bank-bygget i Stavanger, men hun er glad for at denne vevstolen gjør det mulig å lage noe stort og monumentalt.  

–Jeg ville prøve å se om det var mulig å veve hele dette verket i ett stykke. Det var en større utfordring og et konkret fokus.

Vevstolen November Høibo jobber på ble bygget for A/S Norsk Billedvev som reproduserte gamle tekstile skatter for Kunstindustrimuseet og ble brukt til å lage de store utsmykningene i Oslo Rådhus på 1950-tallet. En av veverskene fikk vevstolen da verkstedet la ned på 1970-tallet, og i dag tilhører den sønnen hennes Per Hoelfeldt Lund. Han driver Grimstad spinneri som November Høibo også kjøper spælullgarnet sitt fra.

–Jeg har kjøpt garn derfra i ti år, og han har vist meg denne veven innimellom, men den har sett helt uoverkommelig ut. I denne gymsalen ser den nærmest majestetisk ut, men da den sto hos dem på et trangt loft tok den hele rommet, den fikk akkurat plass på det høyeste punktet oppunder skråtaket … 

 November Høibo har montert vevstolen i gymsalen uten instruksjoner.   

–Vi var tre stykker og en lastebil da vi flyttet den hit. Det var Astri Kvaale som også har klippet opp alt garnet, og Morten Michalsen som lagde et teipsystem og merket alle delene i ulike farger slik at vi kunne montere vevstolen igjen uten hjelp. Og utover det er det er det egentlig ingen som har lært meg hvordan den fungerer. Jeg har måtte forstå hvordan denne veven fungerer underveis i prosessen, men samtidig har jeg skjønt at det er mye likt som går igjen i de forskjellige vevstolene.  

Det som er fascinerende med vevstoler er at de er ytterst praktiske; det er egentlig ikke så komplisert. Eller så er det kanskje jeg som etter hvert har lært meg en god del? Det er uansett kult å mestre den; å overkomme en så stor dimensjon. Det er en industriell vev, laget slik at vevnaden kan inspiseres, for å sjekke farger for eksempel underveis. Jeg kan gå inn i den og stå der inne for å rulle ned veven. Den kan minne om en liten treskute med mye tauverk og praktiske detaljer, eller en stabil og trygg arbeidshest. 

Ann Cathrin November Høibo vever på en ukonvensjonell måte, «bak-fram», med garn i all slags tykkelser og med gaffel.

– Jeg bruker min egen metode. Vanligvis ser man fremsiden mens man vever, men jeg har endetrådene ut mot meg. Metoden har kommet av seg selv siden jeg ikke var så flink da jeg startet å veve, men jeg ser at jeg har blitt bedre. Det er et livsprosjekt for meg å bli god til å veve. 

– I mine vever er det ingen regelmessigheter i innslaget, jeg bare jobber der det ser best ut, det er litt som å spille tetris. Det er ofte slik at veven stiger i ett område om gangen. Det er ikke ofte jeg kan veve en hel rekke – det tar jo mange timer å veve 20 cm når bredden er tre meter. Man får også tenkt mye når man sitter slik og vever. Det er det fine med at jeg jobber så fritt og ikke har en plan. Eller det vil si, jeg har en følelse av en plan for verket, men den er ikke uttalt. Veven er som livet, man kan planlegge noe, men så blir det ikke alltid slik man hadde tenkt.  

– Det med gaffelen har jeg lært av Else Marie Jacobsen som også vevde slik. Det er det enkleste verktøyet, veldig tilgjengelig og hverdagslig. Jeg tar den gaffelen jeg finner. De må bare ikke være for tunge, og så må jeg ha mange, for jeg legger dem fra meg overalt. De andre som har atelier på huset finner sjelden gafler til lunsj. Kombinasjonen av tykt og tynt garn skaper ulike teksturer i teppet – noen steder skapes det en 3D-effekt, andre steder er det mer glatt. 

– Teppene mine er ujevne med ulike trådkvaliteter, samtidig er strukturen ganske jevn. Jeg kjenner på trådene hvordan de føles – hvor det er best å jobbe. Trådene låses i veven, de legger seg på en naturlig måte. Noen ganger kaster jeg en tråd ut på fremsiden. Og så må jeg regulere på de trådene som er tjukkere og de som er tynnere slik at veven ikke blir dratt for mye den ene veien mens jeg vever. Jeg må hele tiden justere så det ikke buler for mye ut. Teppet kommer til å bli litt ujevnt, men det er jo også en del av verket. Det er ikke et «perfekt» prosjekt – det skal være en del uregelmessighet. 

November Høibo lager ikke skisser, hun tenker på de tidligere arbeidene sine som forberedelser til neste verk. Stilt ovenfor oppdraget i Washington forsøkte hun likevel å skisse, men slo det raskt fra seg.  

–Da fikk jeg ikke til noen ting, det låste seg helt. Det er veldig gøy når man heller fortsetter å stole på prosessen sin og gjøre det man vet fungerer. Det er ikke noe som er riktig eller galt, men det er noe som blir styrt her uten at jeg helt har kontroll over det. Dette gjelder også fargene – jeg skjønner ikke hvorfor jeg holder på med de der knallgrønne og oransje for eksempel. Jeg har ikke noe forhold til dem, det er ikke «mine» farger. Jeg vet ikke hva som har skjedd, det er i grunnen veldig merkelig at jeg har valgt dem.   

Vanligvis kjøper November Høibo bomullsgarn fra en liten butikk i Madrid. Hvert år reiser hun ned med to store tomme kofferter og fyller dem med garn, men på grunn av koronapandemien fikk hun denne gangen hjelp av den norske ambassaden i Madrid til å kjøpe garnet til Dreams Ahead. I gymsalen ligger bunter og nøster med grovt ullgarn og tykt og tynt bomullsgarn i ulike kvaliteter om hverandre. Over rennebommen og på vevstolen henger ferdig oppklippede tråder i alle regnbuens farger.  

Noen av fargene har allerede funnet veien til teppet, selv om hun akkurat nå vever mest med ull. I det langsomme arbeidet er det god tid til å veve inn inntrykk fra omgivelsene, årstidene og opplevelser.  

– Veven tar inn livet; snøen som kom for første gang på lenge for eksempel, den var mulig å ta med inn i verket siden det går så langsomt å veve. Jeg forholder meg til alt som skjer rundt meg. Lyset, humøret. Det er mye følelser som ligger i disse trådene. Alt går ned i teppet. Noen dager er det utrolig deilig å bare sitte her å jobbe, og andre dager er det utrolig ensomt og frustrerende og kjedelig. Det føles annerledes å jobbe med dette nå etter jul, etter det amerikanske valget. Det var skikkelig strevsomt i høst når alt var mørkt, trist og deprimerende – det synes igjen i de mørke fargene øverst i teppet. Nå er veven veldig kald i fargene, men det er jo også veldig kaldt ute. Vi har ikke hatt en så skikkelig vinter her på mange, mange år. Det har vært så fint vær. Stabilt blått, sol, friskt, knitrende snø. Det har kommet inn som en isbre og snø i veven. Den klare himmelen og de klare fargene er også mulig å se. Og snart blir det varmere. 

Fjellene og landskapet  

Renningen i den abstrakte billedveven er laget av grått garn fra spælsau. Det er uvanlig å bruke et så eksklusivt materiale i den konstruktive delen av veven. Tradisjonelt skal ikke renningen synes, den er en støttestruktur. I dette verket består renningen av 750 tråder, noe som til sammen gir 6000 meter med garn bare til den. For å holde styr på de mange trådene har November Høibo flettet dem sammen øverst i veven. 

–Kanskje jeg beholder flettene her til slutt. Det er noe fint med det, for det er så mange bra damer som har fletter. Greta Thunberg og Pippi Langstrømpe for eksempel.  

Ann Cathrin November Høibo

Hun trekker litt på det når vi spør om hun har noen forbilder:

–Om jeg har noen forbilder? Jeg er jo inspirert av vevere, det er umulig å komme unna Hannah Ryggen på grunn av energien og attityden hennes – det var jo litt på grunn av henne at jeg begynte å veve. Jeg fikk en helt fysisk reaksjon første gang jeg leste om henne i et dameblad på et tannlegekontor. Det store teppet til Miró som henger i Barcelona har også gjort et dypt inntrykk, og har nok vært en underbevisst inspirasjon. Men akkurat i dag tror jeg ikke at jeg har så mange forbilder.   

November Høibo bruker det samme ullgarnet i de største flatene i innslaget som i renningen. Grått er grunnfargen i billedveven sammen med en mørk koksgrå og et større hvitt parti.   

–Det er veldig mye gråstein i denne veven. Det er det er det jeg jobber med – fjell, rett og slett. Og litt snø. Men mest stein og berg. I november i fjor fløy jeg til Stryn for å besøke Innvik AS hvor sceneteppene til Agder fengsel er vevd. Landskapet jeg fløy over ligner på mønsteret og strukturen i teppene. Fjell, og sprekkene i det, nervene på en måte, små vann og snø. Vevens mønster legger seg også sånn som det vil, selv om jeg styrer noe, så er denne veven definitivt organisk og koblet til naturen. Litt på samme måte som vannet finner sin vei.  

– For ti år siden hadde det vært helt uoverskuelig å gi seg i kast med dette fjellet av et verk. Grunnen til at jeg begynte å lage så fine renninger var at jeg ikke orket å veve så mye, så da var det bra å kunne stille ut renningen. Men da jeg lagde fire store tepper til en utstilling på STANDARD (OSLO) for et år siden følte jeg at jeg var kommet over en terskel, at jeg nå kunne håndtere et slags maratonløp. Jeg vever meg gjennom noe og jeg skal ikke gi meg, og det føles som jeg skal bli fri når jeg er ferdig. 

November Høibo har i perioder bodd i New York, og var lenge basert i Oslo. For noen år siden flyttet hun tilbake til hjembyen Kristiansand på sørlandskysten.  

Har kunsten endret seg etter at du flyttet til et annet landskap?

–Jeg tror det. Man vil kanskje se det over tid. Det er jo forskjell på å bo i New York og å bo her i Kristiansand – det endrer referansene, og det å bo her gjør noe med hvordan jeg ser lyset og fargene. Dette året som har vært så langsomt har også endret noe. Jeg er opptatt av bittesmå detaljer som jeg ikke så ordentlig før fordi jeg ikke hadde tid til å legge merke til dem. Blomsterknopper for eksempel. Det er fint å tenke lokalt, man trenger ikke nødvendigvis reise så langt. I små øyeblikk føles til og med Kristiansand som en stor by, siden jeg ikke har reist på et år. Bygningene har blitt større. 

Mens November Høibo har arbeidet med prosjektet har verden vært preget av pandemi og nedstengning, og mange har mer eller mindre frivillig måttet senke aktivitetsnivået. 

–Det å plutselig være hjemme så mye har vært kjemperart. Før hadde jeg alltid toalettvesken pakket, små sjampoflasker til håndbagasjen alltid klar. De siste ti årene har gått som en mitraljøse, med reiser og utstillinger. I februar 2020 lagde jeg utstillingen Hvis verden spør, så er svaret nei fordi jeg hadde tenkt å gå i hi selv. Og så stengte jo verden ned. Det var som en drøm. Jeg orket ikke et eneste fly til, og så var det jo plutselig ingen fly å ta.  

– Så dette prosjektet hadde aldri gått an å få til i 2018 eller 2019, da måtte jeg hatt mye mer tid på meg. Men nå kan jeg konsentrere meg om å bare veve. Å få lov å lage et slik teppe, noe jeg virkelig må bryne meg på, det er fantastisk. Nå jobber jeg med et annet fokus. Tempoet har gått ned. Jeg har også blitt mer opptatt av veven i seg selv. Tidligere har jeg alltid hatt med andre objekter som klær og bruksgjenstander i arbeidene mine – fysiske referanser i tillegg til veven, men det er det mindre av nå. Det har kanskje også noe med alder å gjøre, at man blir eldre og kunsten derfor endrer seg. Alle faktorer spiller inn, hele tiden.  

Det er ikke bare koronapandemien som har fått November Høibo til å roe ned tempoet. Også vevstolen har en egen logikk hun må følge.

Jeg er i atelieret hver dag uansett, men prøver å ta fri på søndager. Og jeg har ordentlige rutiner på grunn av helsen, for det er kaldt å sitte her i timevis. Jeg går til studio, sover og spiser ordentlig, drikker vann, har yoga her hver tirsdag – og det passer jo godt siden det er en gymsal. Man må ha god helse for å arbeide med veving. Skuespillere har jo skjønt det, de trener og spiser sunt.

Titlene til November Høibo refererer ofte til kunstnerens eget liv – som soloutstillingen 36 som fant sted det året kunstneren fylte 36 år, og hvor alle verk var titulert Untitled (36), eller utstillingstittelen Hvis verden spør, så er svaret nei, som vi har vært inne på.  

Veggteppet til ambassaden har fått tittelen Dreams Ahead. Kan du si noe om den?  

–Jeg synes det er lettere å jobbe med prosjekter hvis de har en arbeidstittel. Dreams Ahead kom med én gang – også fordi dette er et drømmeprosjekt. Alt kjentes ganske håpløst da oppdraget kom, å veve et teppe til et sted med så mye politisk turbulens, midt i en valgkamp og en pandemi. Tittelen kom derfor til å handle om lange perspektiver. Teppet skal henge i Washington i lang tid og det handler derfor om håp.