Elvene kjenner ingen grenser

Tekst Mona Gjessing Foto Alex Asensi

En intens, felles tankevirksomhet over tid har resultert i et interiør som er kunst og en kunst som er interiør. Gylne trebenker formet etter konturene av elver og komfortable sittebenker trukket med ullstoff i avstemte farger er utplassert i rommet. På gulvet: et lyst brunt vegg-til-vegg teppe i kokos. Jordfarger. Utenfor vindusrekken i det avlange rommet skimtes en steinhage som illuderer et inntørket elveleie, og på himmelen flyr en og annen fugl forbi. I en samtale med to av kunstnerne i prosjektet Alle verdens elver viser det seg at alt henger sammen med alt.

– Helt ærlig, da jeg først kom inn i Utlendingnemdas lokaler, så klarte jeg ikke helt å se for meg hvordan jeg skulle få dette til. Det var mye motstand i rommet, både i stemningen og de fysiske forutsetningene – det virket nærmest umulig, sier Elin T. Sørensen.

– Grunnen til at jeg sa ja, var rommets spesielle bruksområde: Den prekære, stressede og sårbare tilstanden menneskene som kommer til dette stedet er i. En slik situasjon var og er interessant med tanke på måten jeg jobber; med romlig transformasjon der det overordnete målet er å endre omgivelsene totalt.  Jeg har dessuten også tidligere hatt liknende oppdrag hvor utstillingssaler og rom i utgangspunktet har virket demotiverende med hensyn til å få til noe som helst, men der ‘det romlige problemet’ ble løst i løpet av arbeidets gang. Når det gjelder UNEs venterom, lurte jeg langt inn i prosessen på om vi ville klare å endre rommet. Ut fra tilbakemeldingene vi får, begynner det å gå opp for meg at vi har klart det.

Sørensen tenkte at venterommet krevde noe helt spesielt. Hun kjente at hun måtte identifisere seg med ‘ventesituasjonen’ som ledet til lange opphold her. Hun bestemte seg for å sitte der i like mange timer som de som var innkalt for å forsvare sin sak.

– Vi hadde ønske om å komme i kontakt med folk – både de som ventet og de som arbeidet i UNE.
I oppstarten av prosjektet satt jeg der i dagevis. Vi ønsket også å få folk til å dele personlige historier knyttet til elvelandskap med oss. I tillegg ville vi observere hvordan folk brukte rommet. Noen sitter her i 8 timer. Flere av de som innkalles til nemndsmøte kommer fra asylmottak rundt i landet – noen reiser med nattbuss, andre med fly. De har gjerne reist langt. Grunnen til at mange blir sittende så lenge er at det tar lang tid å gjennomgå saken, særlig hvis det er mange familiemedlemmer som skal intervjues en og en.

Sørensen ønsket å snakke med alle som brukte venterommet, men noen var det vanskelig å henvende seg til.

– Som nevnt hadde vi to formål; å sanke historier og å forstå hvordan det var å være i venterommet. Graden av kontakt varierte etter hvem jeg henvendte meg til. Da vi henvendte oss til dem som fikk saken sin prøvd, støtte vi på både personlige og kulturelle grenser. Jeg kjente på et ubehag ved det å skulle stille spørsmål og eventuelt tråkke over en personlig grense. Vel så mange av svarene og historiene fikk vi fra følgesvenner og verger til enslige mindreårige flyktninger, og fra tolker og advokater. Det var lettere å komme i snakk med dem. Mange av menneskene som ventet på å få opp saken sin var rett og slett så fortvilet og slitne at det ikke var mulig å nærme seg. En jeg forsøkte å snakke med beklaget seg og sa at han bare tenkte på sin egen sak og at han ikke klarte å snakke om noe annet. Det var veldig sterkt å være i rommet – vi måtte trø varsomt.

Asylsøkeren som ikke hadde en elvehistorie. En ung mann fra Usbekistan sier det er litt vanskelig spørsmål, og han kan ikke svare direkte. «Akkurat nå er det vanskelig å svare – jeg tenker så mye på saken min. Det kommer mange ideer inne i hodet men jeg klarer ikke å komme på noe. Unnskyld meg, jeg trenger å være i fred».

– Elleve elvefortellinger danner grunnlaget for hvordan vi har valgt å utforme rommet. I forkant av idéutviklingen, intervjuet Mads og jeg en som hadde vært på flukt. Vi ba ham om å fortelle fritt rundt sin egen opplevelse, og dét var veldig lærerikt. Vi som er norske, som aldri har opplevd krig og som ikke har vært tvunget til å søke om opphold i et fremmed land, klarer ikke fullt ut å leve oss inn i det å være i transitt: Å forlate alt man eier, venner og famille. Det å være overlatt i andres hender, folk man ikke vet om er til å stole på. Det å ikke vite noe om hva man kommer til.

«Det å være på flukt er tosidig. På den ene siden en enorm sorg som trekker deg tilbake. På den andre siden ett enormt håp om at det kan bli bedre. En nysgjerrighet mot det ukjente. Motpoler som trekker begge veier.
Du beveger deg i en kompleks psykologisk tilstand. Minnene som sitter igjen fra flukten er smerten ved å gå fra alt du elsker. Da jeg kom over grensen var jeg sjuk i en uke. Fysisk sjuk av psykisk smerte. En uke som død – selv om jeg var kommet i trygghet. Merkelig tilstand. Du er i et vakuum. Kan ikke tenke. Alt er ukjent. Ukjent fremtid. Et psykisk ‘no man’s land’. Jeg smilte utad men innad hadde jeg ikke lyst på noe. Etter den uken begynte jeg å ta inn omgivelsene. Nye farger, lukter, himmelrom».

Alle verdens elver har blitt et samarbeidsprosjekt, der Sørensen inviterte med en designer og en møbelformgiver som kunne bidra med den kompetansen hun selv ikke hadde.

– Fordi venterommet skulle fylle visse funksjoner, det vil si ergonomiske møbler og gis et helt nytt interiørmessig uttrykk, forsto jeg umiddelbart at jeg ikke kunne utføre kunstprosjektet alene.

– Da Elin og jeg traff hverandre for første gang, ble det raskt klart at vi delte mange verdier og interesser utover det å skulle jobbe sammen på akkurat dette prosjektet. Jeg er utdannet interiørarkitekt og møbeldesigner, og jeg ønsker å utfordre faget gjennom å skape prosesser og situasjoner som tar i bruk mitt samfunnsengasjement, sier Mads Pålsrud.

– I dag planlegges ting veldig ovenfra og ned, designere og arkitekter sitter og tenker ut løsninger på kontorene sine, fjernt fra de menneskene som skal bruke det de lager. Det vil jeg gjøre noe med. Det handler om empati, å sette seg inn i et annet menneskes behov og ønsker, for så å skape ut i fra det. Jeg ville bli med på Elins prosjekt fordi det føltes viktig: jeg kunne bli med på å endre noe for mennesker i en svært vanskelig situasjon.

De hadde begge en ambisjon om å skape en endring, og bidra til at et øyeblikk av ventesituasjonen kunne gi noe annet å tenke på – kanskje en ro eller et gløtt av håp.

– Jeg tenkte at det å bruke elven som et symbol og en felles referanse var sterkt, og at det å samle inn historier knyttet til erfaringer rundt elver og bruke disse som et grunnmateriale i prosjektet var en veldig god idé. Vi er dessuten begge opptatt av prosessorientert arbeid – det at ting får utvikle seg over tid – og vi deler, ikke minst, ønsket om å jobbe tverrfaglig.

Utdrag fra Den trøstende elva. «Jeg gikk ofte til elva. Siste gang, da jeg fikk avslag fra UDI, var jeg skikkelig lei og hadde vanskelig for å kontrollere meg. Da gikk jeg til elva og satte meg der og gråt. Ved elva følte jeg meg bedre. Min forståelse til vann er at vannet tar alt bort – renser tanker og følelser».

Det var også tidlig klart at verket Elve/benk fra et tidligere samarbeid med Erle Stenberg, skulle gjenbrukes i venterommet. Dette er en benk basert på Nidelva i Trondheim som landskapsform, laget i overskuddsmateriale fra byggingen av Operaen i Bjørvika. Dette grepet ga både grobunn for å bruke elven som metafor, og for gjenbrukstankegangen som gjennomsyrer prosjektet.

– En av mine første impulser etter å ha vært i UNEs venterom, var et ønske om å ‘bryte’ barrieren mellom ventesonen og nemdområde, også på et mellommenneskelig plan mellom de som ‘dømte’ og de som fikk et ‘endelig vedtak’. Elvelandskapet kom opp som noe alle kan dele. Uavhengig av hvem man er og hvor man kommer fra, kan man møtes i felles erfaringer knyttet til elver og vann. Dette rommet kan sies å representere en yttergrense. Det er på et vis både Norge og ikke-Norge. Det er ja eller nei, sier Sørensen.

– Elvene forholder seg ikke til grenser, men strekker seg fritt gjennom landskapet, sier Pålsrud.

– Mennesker som er i bevegelse kan også sees som en slags elv – en menneskestrøm. Visuelt er dette tydelig når man ser på kart over migrasjonsrutene til mennesker på flukt, sier Sørensen.

Utformingen av rommet ble til med en viss medvirkning fra UNEs ansatte, blant andre NOKAS-vaktene, som alle har fått spesialopplæring for å kunne håndtere den sensitive situasjonen som UNE, venterommet og nemnda er.

– Vaktene hjalp blant annet med til å male rommet. Det hele er egentlig et dugnadsprosjekt, både med tanke på gjenbruk av materialer og det at utførelsen ikke bare er gjort av profesjonelle. Nokas-vaktene stilte seg også positive til å gi fra seg sitt omkledningsrom i enden av rommet slik at fellesarealet ble større og at vi kunne bygge et delvis adskilt stillerom, sier Sørensen.

Stillerommet er adskilt med en glassvegg, slik at man får en følelse av å være skjermet.

– Det var definitivt meningen, men det var også en intensjon at interiøret skulle gi en opplevelse av å se igjennom – og ut på noe annet. Vi har lagt opp til at dette kan oppstå ved at man ser gjennom vegger og gjennom vindusglassene – som ut mot steinhagen som er etablert på takutspringet utenfor rommet. Man ser inn i de tre titteskapene på veggen, og fuglene som flyr forbi utenfor vinduene i rommet ser inn på alle oss som sitter der. Møbel- og interiørelementene speiles i alle rommets glassflater.

Han vi intervjuet om det å være på flukt helt i prosjektets begynnelse fortalte at når man er i en slik ventesituasjon, så orker man ikke å lese eller forholde seg til stort. Han sa at man lengtet etter å la tankene flyte, og at det å forholde seg til noe som er i bevegelse kan være en hjelp til å se for seg at man en gang kommer ut av situasjonen.

«Vi kom til UNHCR-kontoret i Pakistan. Vi aner ingenting om hvordan vi blir mottatt. Vi ventet. Ble intervjuet. Det som jeg la merke til i venterommet var det som folk hadde risset eller skrevet på veggene; signaturer, datoer, korte fraser og historier. Slik var det som om jeg ble kjent med mange uten å ha sett dem. Navn, eller setninger som: ‘jeg har vært i din situasjon’, ‘det går bra’. Slik ser du at mange har vært i samme situasjon før deg. Da føler du deg ikke alene».

Spor etter andre som han opplevde under flukten, i tilsvarende venteromsituasjon, ga håp. Mange sider ved rommets utforming kom som en direkte konsekvens av denne samtalen, sier hun. I ett av titteskapene, «Gul/industri», har vi lagt inn et håndavtrykk som er vår referanse til det å sette spor. Vi har også jobbet mye med å hente utsikten fra vindusrekken inn i rommet. Benkene er vendt slik at blikket rettes mot fuglene som flyr forbi utenfor. Dette som et visuelt ‘symbol’ på at ting er i endring og at situasjonen kan snu.

– Utviklingen av steinhagen står i en direkte forbindelse til en av historiene vi fikk høre fra en dommer vi snakket med, forteller Pålsrud.

– Det dreier seg om en asylsøker fra Somalia som i utgangspunktet ikke ble trodd av UDI da han fortalte om hvor han kom fra. Han sa at han kom fra et område hvor det lå en elv, men denne elven fantes ikke lenger på noe kart. Da somalieren fikk etterprøvd avslag på sin søknad om opphold i Norge, ble det etter mye gransking klart at det faktisk en gang hadde ligget en elv der hvor mannen kom fra – som nå var tørket inn. Steinhagen er en måte å formidle denne fortellingen.

– Mads og jeg hadde som målsetning at vi gjennom å tegne skisser av essensielle elementer i disse historiene skulle oversette det tekstlige til noe rent visuelt. Vi sorterte ut motivene vi syntes var viktigst og komponerte dem sammen i tre titteskap med ulike stemninger. Jeg gjorde selve tegnejobben – men innholdet og motivene er resultater av en felles tankevirksomhet, sier Sørensen.

– Gjennom en utforskende prosess kom vi, for eksempel, sammen frem til mønsteret i ullstoffet som vi ønsket skulle gi assosiasjoner til reir, buskas og strå, sier Pålsrud.

– Mads hadde dessuten kontakter i Gudbrandsdalens Uldvarefabrikk, som tilbød oss overskuddsmaterialer fra produksjonen vederlagsfritt. Det var en møysommelig jobb å sortere alle bitene og diskutere oss frem til hvordan vi ønsket å bruke dem. Vi endte opp med å sy bånd for å oppnå fletteutrykket, og hadde en felles sy-økt som strakte seg over flere dager. Deretter monterte vi utvalgte bånd sammen. Foredlingen av gjenbruksmaterialene er tidkrevende. Siden brukerne er i en ekstremt utsatt situasjon, var vår ambisjon at det endelige uttrykket skulle være estetisk og harmonisk. Ettersom rommet i utgangspunktet hadde så mye motstand i seg, var det krevende å finne løsninger på alle plan – også når det gjaldt valg av farger. Vi måtte bare bestemme oss, og vi kan si at fargene kom til oss som en åpenbaring … som ble et slags vendepunkt for interiøret.

–  Ja, det var på kjøkkenet til Elin hvor vi lagde mat. Vi sto med diverse krydderglass i hendene og tenkte høyt: «krydderfarger». Så begynte vi å sette glassene side om side og hentet frem en bit av kokosteppet som skulle brukes på gulvet i det nye venterommet. Enden på visa var at vi tok med krydderglassene til malingsbutikken og ba dem om å analysere fargene via skanning. Slik fant vi rommets farger, sier Pålsrud.

– Kunstprosjektet ville nok ikke ha endt opp slik det har gjort hvis vi ikke hadde jobbet sånn: langsomt over tid med rom for å la oss influere av en rekke forskjellige komponenter, sier han.

– Jeg har lært utrolig mye av dette arbeidet. Ikke minst har det vært konseptuelt utfordrende. Underveis spurte jeg Mads om hva han syntes skilte denne jobben fra andre designjobber han har hatt, og da knyttet svaret seg til at vi har vært tvunget til å gå så dypt inn i materien. Det har jo ikke kun handlet om det funksjonelle, slik som antall sitteplasser, for eksempel, men også om andre aspekter – som er ordløse. Det er her kunsten spiller en rolle i interiøret – bruk av estetiske virkemidler for å formidle en stemning og gi meninger uten bruk av ord og tekst, sier Sørensen.

«Da min søknad ble godkjent var det en enorm lettelse. Da var jeg under beskyttelse av FN-konvensjonen. Får du ikke flyktningstatus, eller opphold på humanitært grunnlag er du overlatt helt til deg selv, du har ingen beskyttelse – og da må du inn i nye runder med finansiering og menneskesmuglere. Det er mange tragiske skjebner. Mange går kriminelle veier og pakistansk politi er gjennomkorrupt. Da søknaden ble godkjent tenkte jeg bare på fremtiden. Forventninger. Nysgjerrighet».

Kunstnerne i prosjektet Alle verdens elver ønsker å rette en spesiell takk til Siv Hofsvang i KOROs LES-komité, til Inger Johanne Rasmussen i UNE og Mats Eriksen. Ulltekstiler er donert av Gudbrandsdalens Uldvarefabrik, og trevirke til nye møbelelementer fra den nedlagte Rasmus Solberg møbelfabrikk. Kokosteppet kommer fra en utstilling på Museet for samtidskunst, sammen med diverse materialer fra Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. Kunstverket Elve/benk , laget i eik fra byggingen av Den Norske Opera (Erle Stenberg & Elin T. Sørensen 2009), er utlånt av Kulturbyrået Mesén.