Verket består av en modell av et hus på stylter. Skulpturen tar utgangspunkt i idéen om å søke, portrettere eller dokumentere, og slik se på forskjeller mellom det hjemlige og det fremmede.
Husets form gir flere mulige dimensjoner til å se verket i et større perspektiv i forholdet mellom individet og samfunnet, eller mennesket og maskinen. Dette kameraet har hverken optikk, film, eller minnebrikke for å hente ut øyeblikket. Blikket forblir hos betrakteren eller skulpturen.
Skulpturen viser til en forlengelse samt en lignelse av vår kropp. Den er en observatør som fanger øyeblikk i det nære og det fjerne landskapet, og er en påminnelse om at alle gjenstander vi lager er tillagt noen av våre egenskaper til å undersøke våre omgivelser og oss selv. Skulpturen er sånn sett både en årvåken og søvnig poetisk post som vil være et tidsvitne gjennom år av likestilte dager og netter.