Av totalt 51 kunstnere som meldte sin interesse for oppdraget, ble seks invitert til en lukket konkurranse. Juryen har nå bestemt seg for forslaget til Christine Aspelund.

– Det er jo helt fantastisk. Det er et stort og ærefullt oppdrag. Og det finnes ingen mer sentral plass i Norge enn Eidsvolls plass, sier Christine Aspelund.

Plass som fortjent

I dag står fem menn og ingen kvinner på sokkel på Eidsvolls plass. Skulpturen er en del av markeringen av at det er hundre år siden første kvinne, Karen Platou, fikk fast plass som stortingsrepresentant. Rogstad var vararepresentant allerede fra 1911.

–  Jeg er dypt takknemlig for den jobben Anna Rogstad gjorde, og nå gir vi henne den plassen hun fortjener. Rogstad har bidratt til store samfunnsendringer. Dagens storting er det mest likestilte noen gang, og hennes rolle i den utviklingen er betydningsfull, sier stortingspresident og jurymedlem Eva Kristin Hansen.

–  Vi er trygge på at Asplunds skulptur vil vise frem Anna Rogstad som den pioneren hun var, samtidig som den har et uttrykk som gjør den relevant i dag, sier juryleder Tone Wilhelmsen Trøen.

Tom sokkel

Skulpturen vil bli hugget i larvikitt og vil presentere Anna Rogstad i stilisert helfigur på sokkel, med en tom sokkel ved siden av henne.

– Hva er tanken bak den tomme sokkelen?

– Den er et åpent rostrum, et platå som er tilgjengelig for hvem som helst, og representerer arven etter Rogstad, som kjempet for at alle myndige statsborgere skulle ha lik rett til å la sin stemme bli hørt. Denne tomme sokkelen kan altså tas i bruk av publikum, den kan bestiges og brukes som talerstol. Den kan selvfølgelig også sittes på.

En historisk søyle

– Jeg ville lage skulpturen så tidløs som mulig, og etterstreber en gestalt som knytter henne til sin samtid, uten at hun er låst til sin tid.

– Det lyder som et paradoks?

– På ulike fotografier kan vi se at Rogstad bærer en lang, tilknappet kjole. Hennes antrekk er tidstypisk, men er nok mer konservativt enn moderne. Jeg ønsker ikke å gjengi detaljer i hennes klesdrakt, det ville gi skulpturen et historiserende uttrykk, sier Aspelund.

Derfor har kunstneren valgt et stilisert uttrykk. Klesdrakten, den lange, tildekkende kjolen, gjengis helt uten detaljer, noe som bidrar til å løfte skikkelsen ut av en snever tidsramme.

– Gestalt og kroppslig fremtoning antyder likevel at Rogstad tilhører sin tid og er seg sin rolle bevisst. Kvinneskikkelsen som helhet skal presentere personen Anna Rogstad, men også representere det generelt kvinnelige. Med en kvadratisk sokkel på omtrent 1 kvm og en høyde på nærmere fire meter, vil skulpturen få et søyleaktig preg. Anna Rogstad står jo nettopp som en søyle i historien, forklarer Aspelund.

Kontemporær og formsterk

Seniorkurator Trude Schjelderup Iversen i KORO er kunstfaglig rådgiver for juryen, og innstilte selv Aspelund som vinner.

– Hun klarer å modernisere portrettskulpturen og gjennom dette blir hedringen av Anna Rogstad vellykket. Aspelund løste en litt uløselig oppgave; å løfte fram den historiske personen Anna Rogstad i en form som oppleves kontemporær, verdig, formsterk og interessant. Vi visste at en skulpturell korrigering av hvem som har spilt en rolle i det politiske Norge, på Eidsvolls plass, var en «tall order», men jeg synes Aspelunds skulpturforslag nettopp tar en suveren og selvfølgelig plass, samtidig som hun signaliserer at jobben for likestilling ikke er over, sier Schjelderup Iversen.

Modellen som danner utgangspunkt for selve skulpturen er rundt 40 cm høy. Den ferdige skulpturen er tenkt å være omtrent på høyde med de fem andre hedringsskulpturene foran Stortinget, altså i underkant av fire meter.

Skulpturens tjener

Aspelund kan nå forberede seg på neste fase av prosjektet: utførelsen.

– En liten modell har sin egen logikk. En større skulptur har også det. På ett eller annet tidspunkt kan det hende at skulpturen vil kreve noe som jeg ikke har sett i den lille modellen. Dette ser jeg ikke før jeg jobber i fullskala.

– Hva kan en skulptur kreve?

– For å få styrke i formuttrykket må du ha en retning, et spennpunkt som må artikuleres. Det er da jeg blir skulpturens tjener. Det høres kanskje ut som en floskel, men det er slik det oppleves, sier Aspelund.

– Og det er jeg komfortabel med.

Flere av Aspelunds arbeider kan allerede oppleves i det offentlige rom; kristusskulpturen Redemptor gentium i Iladalen kirke, Lying low/male nude foran OsloMet og Urtidshvalen på Ola Narr ved Tøyenparken. Aspelunds utgangspunkt for skulptur – kroppslige volumer – er karakteristisk for dem alle, og hennes fascinasjon for valkenes formmessige uttrykk er særlig påtagelig i de to sistnevnte.
Blir så skulpturen av Rogstad et signaturprosjekt for Aspelund?

– Det er vanskelig å forutsi. Jeg liker å skildre voluminøse kroppsuttrykk, men her blir det ikke mange valker å se! Men på grunn av skulpturens format blir det desto mer av både volum og masse. Samtidig tror jeg nok man vil kunne se en rød tråd.

– Form er jo et eget språk og man slipper aldri unna seg selv.

Se noen av Christine Aspelunds tidligere arbeider