Jeg har foreløpig ikke noe utsagn om prosjektet, bare ulike problemstillinger. Jeg skal ikke vise at «slik var det her før, og slik ble det nå». Så hva skal fortellingen være i et prosjekt som ikke egentlig skal være fortellende?

Fotokunstner Line Bøhmer Løkken stiller seg selv dette spørsmålet om arbeidet hun er i gang med til Norges miljø- og biovitenskapelige universitetet på Ås. I forbindelse med flyttingen av Veterinærhøgskolen og Veterinærinstituttet fra Oslo til Ås og byggingen av de nye anleggene på Campus Ås, er Løkken engasjert av KORO for å følge flytteprosessen og rivningen av den gamle bygningsmassen. Løkkens arbeid er første del av et større kunstprosjekt for Campus Ås, og skal ferdigstilles til det nye campusområdet åpner dørene i 2021.

– Jeg vet ikke på forhånd hva dette prosjektet skal være. Jeg jobber ikke mot å fylle ut noe, jeg har ingen strategi som jeg starter med, sier Løkken om den kunstneriske prosessen. Lite er nemlig avgjort idet vi treffes denne februardagen.
– Veien blir til mens jeg går, jeg har fått veldig fritt spillerom. Det positive med å ha en såpass lang tidsramme er at jeg lever lenge med bildene, og kan bedre se om de overlever eller ikke.

Vi besøker Løkken i atelieret hun deler med fotografkollega Marte Aas i en gammel fabrikkbygning på idylliske Frysja Kunstnersenter i Oslo, like ved der Akerselva springer ut fra Maridalsvannet. På et bord ligger hauger med kontaktkopier, og en vegg er dekket av prøvetrykk av det som skal bli et kunstnerisk blikk for ettertiden – på det som forsvinner under Norges største utbygging i høyskole- og universitetssektoren. Fotografiene viser deler av bygninger bak små treklynger, etterlatte gjenstander overvokst av vegetasjon, tomme lagerhyller, en plankehaug dekket av nysnø – spor av aktivitet på området som til nå har huset Senter for husdyrforsøk. Alt her skal rives, fra driftsbygninger til privatboliger, for å gi plass til den ruvende bygningsmassen som blir de fysiske rammene for landets veterinærutdanning.

Løkken har også tidligere laget omfattende fotografiske prosjekter med tilknytning til steder og deres ulike historier. I fjor ga hun ut boken Tøyen sentrum, med 114 svart-hvite fotografier tatt over tre år på Tøyensenteret på Oslos østkant. Og i 2009 presenterte hun Sandaker vgs, et fotoprosjekt som fulgte virksomheten og menneskene ved den nå nedlagte skolen over en toårsperiode. Sandaker vgs ble produsert som bok, utstilling og film, og boken vant endog Grafills prestisjefulle pris for Årets vakreste bok i 2010. Dette var første år en fotobok vant denne prisen. I juryens omtale av het det blant annet at fotografiene av husene, de enkelte rommene på skolen, og menneskene som ferdes der er sterke. Dette prosjektet fungerer som en dokumentasjon av en institusjon som snart ikke lenger fins.

Det er altså åpenbare likheter mellom Tøyen sentrum og Sandaker vgs, og fotografiene Løkken nå lager til Campus Ås. Men for Løkken er det også vesentlige forskjeller.
– Det både fantes og finnes en gjeldene oppfatning av Sandaker og Tøyen i allmennheten. Begge disse stedene bærer i seg en motsetning mellom en politisk, modernistisk og sosialdemokratisk ideologi, og de synlige resultatene av realpolitikken. På Ås er situasjonen en annen, og det tar tid for meg å bli kjent med stedet på en meningsfull måte. Sandaker og Tøyen har en grunnklang i seg som jeg ikke like lett finner på Ås.
– Hvordan har du valgt å løse denne utfordringen, så langt?
– Med hensyn til det tekniske benytter jeg meg utelukkende av film, ikke digitalkamera, og tar som regel ikke mer enn to bilder av hvert motiv. Jeg må derfor være mer fokusert i fotosituasjonen. Det blir jo alltid en del feil i en analog fremgangsmåte, bilder blir feileksponerte og uskarpe og så videre. Dette er en del av de iboende egenskapene til det manuelle og analoge fotografiet. Men jeg er avhengig av den delen av prosessen som kompliserer, ellers ville det på en måte blitt for lett. Det er en måte å presse meg selv til å være tilstede i situasjonen.
– Bildene du har fremme nå, hva ser vi der?
– Det er en serie fotografier fra området på Ås som forsvinner. Det er anlegg for hest, fisk, bier – det er fjøs, maskiner. De har dyr for å tilrettelegge for forsøk, men forsøkene er ganske ordinære. Det kan være Felleskjøpet som gjør tester av kraftfor, eller Prior som ser hvor mye omega-3 går det an å få ut i kyllingfileten. Jeg vil forstå virksomheten. Men mitt spørsmål til meg selv er også hvor fort jeg kan bli kjent med området for å prøve å bli kvitt den første fascinasjon for det som er opplagt ved stedet, slik at jeg kan komme bak klisjeene. Et annet problem jeg må ta stilling til, er hvor langt prosjektet skal strekke seg etter å fortelle en konkret historie. Eller for å si det på en annen måte: Hvor mye ansvar har jeg egentlig for representasjonen av stedet?

– Det er kanskje også en utfordring som angår skillet mellom dokumentar og kunst, et skille som vel angår ditt arbeid generelt. Fotografiene dine nærmer seg kjente steder og konkrete situasjoner, men de er likevel ganske rensket for innhold sammenlignet med det rene dokumentarfotografiet. Man må trekke sine slutninger selv?
– Det ligger en klamhet rundt fotografiet, i forventningen om at det skal fortelle konkrete historier. Ethvert foto som ikke er en fordreining eller iscenesetting av virkeligheten vil legge seg mot det dokumentariske. Bildene mine lener seg unektelig på dokumentarsjangeren, men jeg legger ikke opp til en åpenbar fortellerstemme. Jeg liker å spille på forventningen betrakteren har om å få servert en historie. Bildene er tommere enn de i første omgang fremstår som, og må derfor fylles av betrakteren. Det er viktig for meg at fortolkningsrommet for betrakteren skal finnes. Samtidig må bildene inneholde elementer som er gjenkjennbare, men uten å ende opp som en estetisering av detaljer. Utfordringen i en prosess som Campus Ås blir å være både spesifikk og åpen.
– Det er ikke bare å dra til Ås og knipse i vei?
– Fotografiet blir fort redusert til en pekefinger der det er veldig opplagt hva du har sett. Resultatet av en slik fremgangsmåte blir bilder alle kan ta. Det er ikke den typen bilder jeg søker. Jeg søker en fysisk erfaring via blikket. Jeg må overgå blikket; som fotograf kan du fort bli blikket. Blikket må gå tilbake til kroppen. Jeg leter etter stedets karakter og egenart, noe som kan si noe hvordan det er å være der for meg.