– Vi brukte flere hundre år på å plassere Rådhuset, og da tomten var valgt i 1916 tok det mange år å legge bygget slik at det skulle fungere godt med fjorden, med Karl Johansgate og monumentalbyggene der. Det er gjennomført godt planlagt. Det er derfor det er et godt bygg å være i. I dag virker det utenkelig å bruke tid på å utrede hvordan vi skal forvalte offentlige steder, fordi noen skal tjene mye penger raskt. Og vi blir så påvirket av våre omgivelser, bevisst og ubevisst. Det er en erfaring jeg tar med meg fra Rådhuset. Jeg har tilbrakt mye tid i Rådhushallen, både på dagtid og etter at huset er stengt og tømt for folk, i selskap med freskene. Etter hvert blir andre ting synlig – det som er limet for motivene i freskene og det ene Munch-bildet: vevnadene, mønstret i taket og i gulvet, tapetene, lampene, møblene, gardinene, detaljene i håndverket. Rådhuset er en bred fortelling om oss selv, om en drøm om et fellesskap, om solidaritet og primærnæringer, om å løfte mennesker ut av fattigdom. I praksis kommer dette til syne i helheten, og spesielt i håndverket.
– Hvordan har denne erfaringen påvirket arbeidet her?
– Jeg så festsalen bli ryddet og satt stoler og bord på, ryddet og satt stoler og bord på, i en gjentakende syklus, i anledning feiringer og ulike arrangementer. Det gjorde at gulvet ble noe annet, nesten som et konseptuelt verk i seg selv. Da jeg fikk ideen om å bruke gulvet i Domus Juridica kunne jeg knytte verket til det jeg hadde opplevd i Rådhuset, i form av et mønster som skiftevis blir synlig og usynlig. For meg ble det en referanse til det juridiske systemet. For at systemet skal fungere må det være en grunnstruktur i det som ligger fast, og som i prinsippet er lik for alle. Så må systemet utfordres utenfra. Diskusjonen om rett og galt må være innenfor den faste strukturen, men systemet må likevel være bevegelig i forhold til hendelser og endringer i verden utenfor.
– Hvordan ser du for deg at denne diskusjonen vil komme til syne, konkret i verket?
– Området det er plassert i er et fellesområde som vil bli brukt både til kantine og arrangementer, og i studiesituasjoner, kollokviegrupper og så videre. I likhet med festsalen i Rådhuset vil gulvet vekselvis bli tildekket og ryddet for stoler og bord. Brukerne, studentene og ansatte, vil være plassert ulikt i forhold til posisjoner og roller illustrert av tegningen alt etter hvordan de beveger seg over den og i den, og dermed befinne seg på ulike sider av rettssystemet. Forholdet mellom tegningen i atriet og de tre setene plassert på utsiden viser til kontakten og transparensen mellom det som skjer i rettssystemet, og samfunnet utenfor. Vi må ha en forståelse av at vi potensielt kan skifte roller innenfor systemet, at det har muligheter for mobilitet mellom de ulike delene. Det er en sikkerhet i dette. Det er noe vakkert i at systemet har en elastisitet, noe som er nødvendig i et samfunn som er i forandring.