Kulturentreprenøren og mellommannen Jean Blaise har brukt kunst for å forandre Nantes fra kjedelig industriby til forunderlig turistmagnet. Klart vi er nysgjerrige på hva denne mannen har å si.
Tekst: Niklas Hart
Og Jean Blaise sier det rett ut:
1. «Ingenting er viktigere enn kunst».
2. «Uten politikere med på laget kommer man ingen vei».
Der står han altså – mellom kunstneren og politikeren, i publikums tjeneste – for anledningen plassert midt i Kabelgata på Økern i Oslo. Jean Blaise var et av trekkplastrene under KOROs konferanse «Kunsten å utvikle en by», der temaet kretset rundt kunstens rolle i by- og stedsutvikling. Arrangementet var passende nok lagt til Hovinbyen, dette virvaret av industribygg og infrastruktur som skal transformeres til en bydel der 100 000 mennesker kan komme til å bo.
Men før vi snakker om Hovinbyen, må vi innom Nantes. Blaises foredrag er nettopp over, og forsamlingen av byplanleggere, kunstnere, arkitekter, politikere og eiendomsutviklere har på en snau time fått innblikk i elvebyens forvandling gjennom tretti år. Det er en surrealistisk reise vi er vitne til: En mekanisk elefant som spruter vann på forbipasserende. Et hus som synes å flyte nedover Loire. En biltilhenger som later til å kunne vippe utfor kanten av et parkeringshus.
– Man må leke med byen, insisterer Jean Blaise.
Å utvikle en by er nemlig ingen spøk. Årsakssammenhengen mellom satsingen på samtidskunst i det offentlige rom og tilstrømningen av næringsliv og turisme er imidlertid ikke så lett å fastslå. Det oppleves likevel ikke som noen tilsnikelse når Blaise brekker opp sin ellers fantasifulle powerpointpresentasjon med en graf som viser økningen i antall overnattinger fra 2010 til i dag: 8,9% økning pr. år står det. Underforstått: Nantes har gått fra å bli et ikke-sted til et it-sted.
Så hva mener Blaise at kunstnere skal kunne gjøre med ikke-stedet Hovinbyen?
– Det kunstnere er flinke til, er å trekke oppmerksomhet mot et område. Når et område er dødt, kan kunstnerne komme inn og gjenopplive det. Forskjellen på oss og kunstnere er ikke at de er mer intelligente. Men de har evnen til å se den andre siden. Voilà.
– Hva slags kunstnere egner seg best for å delta i en slik revitalisering?
– De beste. Man må velge seg kunstnere fra det aller høyeste nivået. Vi snakker om kunstnere som gjør «det rette». Det handler ikke om godt eller dårlig, men «om rett» eller «eller ikke rett», der det rette er å gi en tolkning, mens det gale er å fremme seg selv. Vi har drøssevis av kunstnere som gjør nettopp det, som kommer inn og lager en utsmykning som ikke har noe som helst med stedet å gjøre.
I arbeidet med forvandlingen av Nantes, inviterte Blaise kunstnere fra hele verden: Rotterdam, Ohio, Tokyo og Buenos Aires. De er skulptører, billedkunstnere, konseptkunstnere, og performancekunstnere. Mange av dem jobber interdisiplinært.
– Er ikke det å identifisere et potensial i et område helst arkitektens domene?
– Arkitektene er en del av et større prosjekt. De samarbeider med politikerne, byråkratene og med publikum. Kunstnerne, derimot, er frie. Vi må la dem være frie. Nettopp derfor er de bedre i stand til å skape en følelse for området og tiltrekke vår oppmerksomhet mot det. Så kan arkitekten komme inn senere, på sitt nivå. Dessuten har man ofte problemer med å få arkitekter og kunstnere til å samarbeide, det blir ofte veldig komplisert.
– Hvor viktig er det at kunsten kommer tidlig inn i byutviklingsprosessen?
– Vi snakker om forskjellige faser. Den første fasen handler om nettopp å vekke et område til liv. Da er det midlertidige kunstverk vi jobber med. Verket får verdi som signal, et tegn på at noe kommer til å skje her snart. Når området er ferdig utbygget, har ikke verket lenger den funksjonen. Da kan det enten forsvinne, bli flyttet, eller stå der som et minne. Så kommer det senere faser der kunstneren kan gå inn og gjøre permanente arbeider, og da handler det mer om å tolke hva det er som er blitt gjort på stedet. Men jeg er ikke tilhenger av å kunstifisere hele byen. Det er mange arkitektoniske verker som ikke trenger at det kommer en kunstner og tolker dem. Man må også vokte seg for å putte kunst overalt.
– Hvor fri kan kunstneren være når det dreier seg om offentlige rom?
– Oppgaven vi gir kunstneren blir en slags kontrakt. Vi spør: Hva er din tolkning av dette landskapet? Kunstneren må besvare dette spørsmålet. Utover det, har han full frihet. Vi snakker altså ikke om å tildele kunstneren et bestemt sted der han skal oppføre et verk. Vi ber om hans tolkning av et område, og det er en viktig forskjell.
Det som måtte komme ut av kunstnerens tolkning av det aktuelle området skal bidra til å kickstarte transformasjonsprosjektet. Ikke minst i publikums bevissthet.
– Etter min oppfatning er ingenting viktigere enn kunst. Spesielt i offentlige rom. Når et område skal utvikles, er det viktig at politikerne forteller at det er nettopp det de gjør. Og gjør de det med et kunstverk, blir virkningen mye sterkere og mer poetisk enn om de bare presenterer en plansje som viser at en fabrikkbygning skal transformeres til boliger. La derfor en kunstner komme inn og sette startskuddet.
– Hva skal til for at politikerne benytter kunst på denne måten?
– Det krever en personlig relasjon. Hvis jeg ikke hadde hatt et vennskapelig forhold til Jean Marc Ayrault (daværende borgermester i Nantes, journ.anm.), hadde vi ikke fått til det vi gjorde, det er helt sikkert. Så trenger vi politikere som er intelligente, som tåler kritikk og som aksepterer å bli utfordret i sine tankemønstre. Ayrault stilte alltid de fæleste spørsmål. «Synes du den røde fargen passer med den grønne bakgrunnen? Slike ting.
Kunstprosjektene Jean Blaise selv har tro på, er ofte utfordrende å forholde seg til for andre. Og i første omgang er det altså politikerne som må påvirkes.
– Det er politikeren som skal svare overfor publikum. Det er han som eventuelt må overbevise publikum. Verken kunstneren eller mellommannen har den samme tilliten. Derfor er det viktig at politikeren selv er overbevist om at kunstverket har noe for seg.
Et prosjekt som var spesielt vanskelig å svelge var L’Absence, den amorfe paviljongen utenfor byens nye arkitektskole. Bygningen, som ofte heller omtales som en skulptur, fremstår som en lyseblå organisk masse, og skiller seg dramatisk fra hovedbygningen i både format, form, farge og materialitet.
– Da jeg viste frem skissene av den tyggegummiklumpen foran den vakre skolen sa de nei, du kan ikke gjøre det der! Det kommer ikke på tale. Så huket jeg tak i borgermesteren, han skulle ta toget til Paris og hadde dårlig tid.
Hva gjorde mellommannen? Tok toget til Paris han også, selvfølgelig.
– Det ga meg to timer med politikeren. Det var et rent overtalingsarbeid. Det er det som oppgaven min. Så lar vi kunstneren heller være i fred, sier Blaise.
Da toget trillet inn på Gare Montparnasse, var borgermesteren overbevist, og klar til å fronte prosjektet. En mellommann med god teft og vilje til å ta en togtur ekstra har altså mye makt. Men hvordan vet han at kunstneren eller det aktuelle prosjektet han lobber for virkelig vil bli en suksess?
– Vi har ingen metode som garanterer det. Og det er innlysende at man må akseptere at ikke alle vil like det som kommer. Men jeg tror at tretti års erfaring betaler seg. Vi har gjort befolkningen i Nantes mer tolerant til kunst enn den ellers ville vært. Det er derfor den absurde statuen Éloge du pas de côté kunne bli akseptert på en plass som Place du Bouffay. Dette er en skulptur som er selve Nantes!
– Lar befolkningen seg opprøre av noe som helst?
– De er ikke lenger redde for hva som vil kunne komme. De tar med familiene sine ut, og er stolte over all kunsten i byen. Men om man berører forhold som har med alvorlige samfunnsspørsmål å gjøre, kan vi få noen reaksjoner. Folk klaget særlig over la Fontaine folle (den gale fontenen), av Michel Blazy. Den kunne plutselig sprute i alle retninger, og var helt uforutsigbar. Folk klaget ikke på at de kunne bli våte, men på det de opplevde som sløsing med vann.
Vannet, eller mer presist elven, er inspirasjonskilden til mange av byens midlertidige og permanente kunstverk. Flere av prosjektene referer til vannet som flyter gjennom – og rundt – byen. Hva kan være Hovinsbyens svar på Loire?
– Dere har ikke Loire, men dere har det tårnet. Det må man jo interessere seg for. Den høyden, hvordan man behandler den. Det ville vært en skam å rive det, i hvert fall.
Vi kan berolige Blaise om at Kabeltårnet har høy status i Hovinbyen. Allerede til sommeren fylles bygget med ulike leietakere, og det vil bli arrangert konserter og andre arrangementer på asfaltsletta nedenfor.
Også Nantes har et tårn, la tour Bretagne. Der hadde Blaise invitert den lokale kunstneren og illustratøren Jean Jullien til å gi sin tolkning. Resultatet? «Le nid»: Den øverste etasjen ble innredet som et fuglerede, med en sovende hegre, omkranset av møbler formet som egg. Kunne dette vært en idé også i Hovinbyen?
– En meget dårlig idé! Det vesentlige er tilnærmingen kunstneren har til stedet. Det er kanskje en klisjé, men kunstneren må være veldig inspirert av stedet. Han må være interessert i å forstå det, og i å utforske hva som er spesielt ved det. Først da kan han gi stedet den rette oppmerksomheten.
– Men om kunstneren gjennom sin tolkning av stedet kommer frem til en lignende idé, er det da ok?
– Ja, da er det ikke noe problem. Men å si at dere skal gjøre det samme som i Nantes. Nei, det skal dere ikke!
Jean Blaise
-
* Født 1951, i Alger.
* Kunstnerisk leder for Le voyage à Nantes – et flerårig program som tar sikte på å promotere ulike kulturprosjekter i Nantes og omegn.
* Har ledet en rekke festivaler og kulturarrangementer i Nantes, fra 80-tallet til i dag.
* Gjestet konferansen «Kunsten å utvikle en by», arrangert av KORO i april.