Byggingen av Ville Grande ble påbegynt allerede i 1917 og bygningen har skiftet formål flere ganger både før og etter krigen, men likevel forbinder mange den først og fremst med krigsårene, da den var bolig og representasjonssted for Vidkun Quisling og hans kone Maria.
Da Quisling annekterte bygningen døpte han den om til Gimle, etter den storslåtte salen som er omtalt i norrøn mytologi, der overlevende etter Ragnarok skulle møtes. Quisling brukte huset som bolig og til representasjon, og selv om møblene fra tiden han bodde i villaen er borte, er en del spor etter nasjonalismen fortsatt synlige. Hirdsalen i underetasjen minner om en tysk bierstube, med hvelvet tak, bindingsverk på veggene og rutete vinduer med glassmalerier.
I 2000 ble det bestemt at Villa Grande skulle være et Holocaust-senter, som del av den norske stats jødebo-oppgjør, som ga økonomisk kompensasjon for ranet av jødiske formuer, hjem og eiendommer under krigen. Senteret ble opprettet i 2001, og i 2005 vedtok Riksantikvaren å frede deler av hovedbygningen og lysthuset, for å «ta vare på såkalt negativ historie». I et essay om bygget skriver tidligere direktør ved Museet for Samtidskunst, Jan Brockmann: «Huset skal bevare minnet om mørke sider ved vår historie, men skal likevel være en trivelig arbeidsplass og tiltrekke publikum.»
Arnold Dreyblatts Innocent Questions er et enormt rektangulært verk; Det er utformet som et nesten ni meter høyt og fire meter bredt stemplingskort, som strekker seg opp langs den ene siden av forsiden av huset. På tross av sin størrelse, fremstår ikke verket som monumentalt. Det danner snarere en kontrast til bygningens borgaktige utseende.
Verket består av tolv flater med speilglass som er montert på en stålramme. Speilglassene er toveis, og speilingene endrer seg med de ulike lysforholdene og fanger inn omgivelsene. Det ytre laget av de tolv speilflatene er sandblåst i mønsteret til et hullkort, et registreringskort hvor individet blir redusert til et nummer og en kategori. Noen steder ser man ord i rødtlysende punktskrift som dukker opp og forsvinner i en langsom, pulserende rytme. Noen av stikkordene i LED-skrift er hentet fra Spørreskjema for registrering for Jøder i Norge, som ble brukt som en forberedelse til den endelige utsendelsen av de norske jødene til utryddelsesleirene. Andre ord stammer fra spørreskjemaet for visum etter Schengen-avtalen.
Ordene kan virke uskyldige; de spør etter navn, herkomst, yrke og så videre. Men harmløse er de ikke. Foruten henvisningen til jøderegistreingen, spiller verket på den stadig mer omfattende elektroniske dataregistreringen i vår egen tid – et tilsynelatende nøytralt system, men med en iboende mulighet til å identifisere og stenge ute mennesker fra samfunnet og fellesskapet. Verket uttrykker en sterk historisk bevissthet og har et samtidig uttrykk som reflekterer senterets oppgave med å registrere, dokumentere og bearbeide historiske data.
Les mer om Villa Grande og Jan Brockmanns tekst i Påminnelser. Fire kunstprosjekter.
Se Arnold Dreyblatts videodokumentasjon.
