Et taktilt funn

Et vevd verk fra Stortingets lager skulle få stor betydning for det kuratoriske arbeidet med den nye kunsten i de nyrenoverte lokalene et steinkast unna.

Dromedarene og tekstilkunsten av Else Marie Jakobsen er fra 1994. Jakobsen kjempet for tekstilkunstens rettmessige plass i samtidskunsten og mange av hennes verker var såkalte kampskrifter. I det nyrenoverte bygget har veven fått en ny og opphøyet plass. Foto: Niklas Hart

Veven var liten i størrelse, men var ikke ubetydelig i innhold. Dromedarene og tekstilkunsten fra 1994 er vevd av en av våre største tekstilkunstnere, Else Marie Jakobsen.

– Å finne et så radikalt verk i samlingen var en inspirasjon for meg. Dromedarene og tekstilkunsten er et kampskrift som handler om hvordan kvinnelige kunstnere, og særlig kunsthåndverkene og tekstilkunstnere, blir holdt utenfor kunstkanon. Dromedarene representerer de mannlige kunsthistorikerne som hever seg over og bokstavelig talt tråkker på veven, sier Schjelderup-Iversen.

Hun har vært kurator og ansvarlig for kunstprosjektet til Prinsens gate, på oppdrag fra Stortingets kunstutvalg. Det kuratoriske grepet har tatt utgangspunkt i hvordan interessen for materialitet kommer til uttrykk i kunsten i dag.

– I kunstfeltet har en lenge snakket om en materiell vending, men jeg tror det er først nå at det kjennes prekært å utfordre ideen om det menneskets suverene posisjon over materialene, sier Schjelderup-Iversen.

Hva erfarer materialene? Hvordan ser verden ut fra et kunstverks perspektiv?
– Denne desentraliserte måten å se verden på, ser vi for eksempel uttrykt i samisk kultur der et mer organisk forhold til natur er fremtredende. Det var Carolyn Christov-Bakargiev som tydeligst uttrykte den materielle vendingen i kunstfeltet med Dokumenta i 2012, der blant andre Hannah Ryggen og Goshka Macuga deltok.

– Å finne et så radikalt verk som i samlingen som Dromedarene og tekstilkunsten var en inspirasjon for meg, sier Trude Schjelderup-Iversen. Her foran en av nyproduksjonene til Stortinget og Prinsens gate 26, Ida Ekblads «Just Audio». Foto: Niklas Hart

Hvordan har arbeidet mellom deg og Kunstutvalget foregått?
– De siste årene har Stortinget valgt å hente inn ekstern kuratorisk kompetanse i forbindelse med store utsmykkingsprosjekter. Dette er store produksjoner som krever tett kuratorisk oppfølgning. Jeg har hatt en aktiv faglig dialog med kunstutvalget i alle de fire årene jeg har arbeidet med dette og har hatt ansvaret for å utvikle det kuratoriske grepet og presentere kunstnere og verk, sier Schjelderup Iversen. Hun forteller at kunstutvalget som besluttende organ tidlig godkjente at det var utforskningen av den materielle interessen hos kunstnere og hvordan denne kommer til uttrykk i dag som skulle strukturere dialogen.

Hvem som havner i Stortingets kunstsamling er imidlertid ingen uskyldig sak, og de store utsmykningene har historisk vakt stor offentlig interesse og debatt. 15 år etter forrige store kunstprosjekt, er det en ny generasjon kunstnere som inntar de prestisjetunge lokalene.  Hvem er så disse nye som får plass i maktens korridorer?

– Det Ida Ekblad, Ane Graff, Ann Cathrin November Høibo, Goshka Macuga, Aurora Passero og Outi Pieski har til felles er deres materialitetssensibilitet, og at denne sensibiliteten og utforskningen tar en sentral plass i kunsten. Så gjør de dette på sin helt egne måte. De er alle sentrale kunstnerskap med stor nedslagskraft, nasjonalt og internasjonalt.

Alle kunstverkene er laget av kvinner. Er de kvotert inn?
– At vi endte opp med seks kvinnelige kunstnere, var et resultat av utvelgelsesprosessen, ikke et kuratorisk utgangspunkt. Også mannlige kunstnere var aktuelle innen denne tematikken. Å kuratere i dette særegne offentlige rommet handlet om å få mange biter til å fungere sammen. Først og fremst å presentere et substansielt tilskudd til samlingen med kunstnerskap og verk som både sto i forbindelse med – og korrigerte den. Dessuten må disse verkene fungere i den aktuelle arkitekturen, og de må kunne leve godt og lenge med dette arkitektoniske utgangspunktet. For meg handlet det også om at verkene fungerte innbyrdes og med deres operative problemstillinger intakte.

Stortingets samling gjenspeiler, som de fleste andre offentlige samlinger, en overvekt av menn. At det nå kun er verk av kvinnelige kunstnere, sørger kanskje for en viss balanse i regnskapet?
– Det er en fin korrigering og  ikke noe mindre enn en begivenhet at så mange sterke kvinnelige kunstnerskap har fått innpass, sier Schjelderup-Iversen.

Hvordan henger kunstprosjektet i Prinsens gate sammen med Stortingets samling for øvrig?
– Til tross for en sterk overvekt av mannlige kunstnere, rommer den også sentrale tekstilverk som Sissel Blystads Landskap og Synnøve Anker Aurdals Byråkratene samt Else Marie Jakobsens Dromedartepper. Disse verkene bygger bro til de nye arbeidene i Prinsens gate. Flere av kunstnerne har latt seg influere av disse nestorene. Else Marie Jakobsen har for eksempel vært lærer for Ann Cathrin November Høibo, og har vært sentral for hennes kunstnerskap.

Vil du vite mer om kunstprosjektet? Kuratorteksten er tilgjengelig, både på norsk og engelsk.

Se alle verkene og les om de aktuelle kunstnerne  på prosjektsiden.

Del denne artikkelen