– Selv om jeg ikke akkurat oppfordrer publikum til å sette merker etter seg med vilje, har jeg et ønske om at alle skal finne sin måte å engasjere seg i kunstverket på, sier Lene Baadsvig Ørmen om skulpturen til UiT Campus Narvik
Foto: Kjell Ove Storvik
Aktuelt

Meditasjon i betong

Lene Baadsvig Ørmen kombinerer skulptur, arkitektur og lyd i sitt nye verk til UiT Campus Narvik. Målet er å gi publikum en opplevelse av samhørighet.  

Jorden har kretset nesten seks ganger rundt solen siden mitt første møte med den Oslo-baserte kunstneren Lene Baadsvig Ørmen. Første gang vi møttes, var i Brooklyn, i et tidligere kapell som var omgjort til et internasjonalt residency-senter for kunstnere. Jeg husker jeg hadde dårlig tid og var andpusten da jeg kom frem, men med en gang jeg satte meg ned med Lene, forsvant hastverksfølelsen. Samtalen slynget seg fra hennes skulpturer til teorier om tid og rom, galaksenes sammensetning og spor etter fortidens, samtidens og fremtidens kulturer.  

Flere diskusjoner fulgte, og jeg har hatt gleden av å samarbeide med Lene ved flere anledninger. Hver gang vi møtes, eksperimenterer hun med materialer og teknikker som er nye for henne, stiller uvanlige spørsmål og fremmer tverrfaglige samarbeid. Lene er en av de kunstnerne som bestandig er på vei mot nye horisonter i sitt kunstneriske virke. Denne gangen er jeg invitert til Lene for å snakke om hennes mangefasetterte nye verk hōtel, som hun har skapt i samarbeid med komponisten, mikrotonal tuba-spilleren og lydteknikeren Peder Simonsen. 

Det filosofiske rommet

Når jeg spør hvilke ideer som dannet utgangspunkt for dette verket, sier Lene at hun har vært nysgjerrig på hvordan arkitektur og ulike typer rom kan fremkalle kontemplative, meditative og åndelige opplevelser. Hun har grublet over betydning og makten i ritualer, selv i sekulære samfunn. Hensikten med dette oppdraget har vært å fremme en følelse av samhørighet – med både omgivelsene og en selv – ved hjelp av skulpturelle, romlige og lydlige midler.  

– Verket består av tre deler: en stor betongskulptur i parken utenfor universitetet, et lydverk av Peder Simonsen og seks små veggskulpturer støpt i bronse. Det sentrale elementet er den store betongskulpturen. Den kan betraktes fra utsiden, men har også plass til én person på innsiden. 

Lenes håndtegnede skisse fra arbeidsprosess

-Utgangspunktet mitt var å omdefinere begrepet «tempel», hva det kan være, og hvordan et rom for kontemplasjon kan se ut og oppleves, sier hun. -Kunstnerisk var jeg imidlertid mer interessert i filosofiske aspekter enn i religiøse, og jeg ønsket å skape et rom for introspeksjon som overskrider grensene mellom ulike trossystemer.  

Med sine gjerne enorme dimensjoner og overstrømmende ekstravaganse kan religiøs arkitektur få en til å føle seg liten som menneske, men Lene har brukt mer subtile midler for å fremkalle ydmykhet hos betrakteren. En tur til Japan tidlig på våren 2020 viste seg å bli viktig for hvordan ideen til kunstverket utviklet seg. Under oppholdet ble hun fascinert av shinto- og buddhisttemplene hun så overalt, og av at det for en del av lokalbefolkningen virket som en naturlig del av dagliglivet å stikke innom dem.  

 -En gang ble jeg invitert med på et lite ritual for ildgudene i et landlig område nord for Kyoto. Vi var seks stykker som samlet oss rundt en helligdom rett ved en bussholdeplass, der vi bukket, klappet i hendene og ofret sake. Lene går over til å sammenligne japansk og norsk kultur. For henne oppleves den norske kulturen nokså løsrevet fra åndelige og spirituelle praksiser. Samtidig føler hun at det finnes enkelte berøringspunkter mellom de to kulturene, blant annet hvordan noe åndelig ofte er forbundet med en opplevelse av samhørighet med naturen. 

– Hvis man tar denne ideen innover seg, betyr det å være løsrevet fra naturen at man også er løsrevet fra seg selv, sier hun. – Selv om det norske samfunnet virker mer sekulært enn det japanske, forenes de to kulturene av en nærhet til naturen. Men i stedet for å klatre opp på en fjelltopp for å ære naturen vil nordmenn bare klatre til toppen.

– Med dette kunstverket ønsker jeg å skape en vei tilbake til en følelse av ydmykhet og av å være en del av noe større enn en selv.

Lene Baadsvig Ørmen

 

Bronsens soniske signatur

Den store betongskulpturen legger til rette for møter mellom dem som kommer for å se på den, den gir ly til folk som vil ta seg en røyk, og fungerer som et møtepunkt.  

De mindre bronseskulpturene er plassert innendørs, i et område der mange ferdes. De er installert på veggene i en lang korridor som er malt svart. De seks skulpturene kan ikke sees samtidig; de kommer til syne én etter én og svever i sidesynet mens man går bortover korridoren. Skulpturene stikker bare så vidt ut fra de mørke veggene og minner om fossilaktige levninger eller et ekko som slynger seg nedover korridoren og på underlig vis skifter form hver gang det treffer veggen. 

-De minner meg av en eller annen grunn om kapsler knyttet til «moderskipet», som er den store skulpturen utendørs

Foto: Kjell Ove Storvik

 Hun er interessert i hvordan en skulpturell installasjon kan bestå av fragmenter som er spredt i tid og rom, men likevel er konseptuelt forbundet med hverandre.

Hun beskriver den store skulpturen som et resonanskammer, fordi den rommer et lydverk komponert av Peder Simonsen. Lydene er nært forbundet med de andre materialene i den tredelte installasjonen. Peder har brukt bronseskulpturene som gongonger eller rytmeinstrumenter og tatt opp lydene. Deretter har han analysert frekvensspektrene, redigert dem og skapt støttende og forsterkende lyder for å understreke hver skulpturs unike soniske signatur. 

Kunstnerne har ønsket å teste og eksperimentere med hvordan lydopptakene fra de små skulpturene reagerer med «rommodusene» inne i den store skulpturen. Rommoduser er effekten av stående lydbølger i et rom når lyden reflekteres mellom flatene i rommet. Peder har i siste del av prosessen knyttet alt sammen i studioet sitt og skapt en komposisjon av lydene fra bronseskulpturene, rommodusene og lydene i betongskulpturene samt lyder fra lokalmiljøet. Slik blir lydverket en vev som knytter skulpturene sammen med miljøet de befinner seg i. Lydkomposisjonen er installert permanent inne i betongskulpturen og avspilles i en loop. Ved å bygge lag på lag og smelte alt dette sammen blir lyden intenst stedsspesifikk, og det vil utelukkende være på dette stedet med nøyaktig disse materialene at stykket vil høres akkurat slik ut.  

Bronseskulpturenes klang ble utgangspunktet for lydinstallasjonen. Foto: Kjell Ove Storvik

Materialene viser veien

I tillegg til betong, bronse og lyd spiller også jernstøv en rolle i denne kunstneriske prosessen: – Jeg hadde lyst til å arbeide med materialer som er lett tilgjengelige, men også sier noe om plasseringsstedet og Narviks historie. 

Som følge av den kunstneriske interessen for tidssykluser, materialstrømmer og materialkretsløp, samt ulike typer feedback loops, ønsket Lene å bruke resirkulert betong til deler av den store skulpturen. Takket være et samarbeid med betonglaboratoriet ved UiT Narvik og det internasjonale forskningsprosjektet Circulus er sokkelen til skulpturen laget av resirkulert betong. Det er også passende at materialet stammer fra en kirke som tidligere sto i Narvik sentrum. 

– Den brunlilla fargen på sokkelen kommer fra oppsamlet jernstøv vi har brukt som pigment og blandet i betongen. Dette støvet svever fritt i luften i Narvik-regionen og fester seg på alle flater, vinduskarmer og lignende. Dette lokale elementet ville jeg inkorporere i verket.  

Betongskulpturen hōtel (del 1) er plassert i parken foran Teorifløyen på campus Narvik. Foto: Kjell Ove Storvik

Til å begynne med tenkte hun at bruken av resirkulert betong var i tråd med ydmykheten som preger arbeidet hennes. Det viste seg imidlertid at det på mange måter er mer komplisert å bruke resirkulert betong enn mer konvensjonelle byggematerialer. Det er ikke enkelt å få tak i store mengder resirkulert betong, og prisen ender ofte med å bli høyere enn om man bruker ny. Det ligger et paradoks i dette, og vi spør oss begge når økologisk fornuftige løsninger kan bli mer tilgjengelige og bærekraftige, ikke bare i kunstneriske prosjekter, men til alle slags formål. 

Lenes tenkning rundt materialer strekker seg mye lenger enn til bærekraft: De ulike materialene spiller med sine unike egenskaper en aktiv og uunnværlig rolle i den kunstneriske prosessen. Hvert materiale reagerer ulikt på skiftende omstendigheter, slik at det er umulig selv for den dyktigste håndverker å ha full kontroll. I stedet for å tvinge materialene til å føye seg etter hennes kreative visjoner arbeider Lene med materialene og deres spesielle egenskaper. Hun ønsker at spontaniteten og vitaliteten i de kunstneriske prosessene skal være synlig i resultatet.  

 – Jeg er fascinert av konstant endring og øver meg på å gi slipp på ideen om fullstendig kontroll. Jeg er ikke så opptatt av å prøve å holde verkene mine intakte eller plettfrie.  

Lene lar blant annet materialene være ubehandlet, slik at de forandrer seg over tid. Hun er fascinert av hvordan tidens tann viser seg i verkene hennes, og tilføyer at både vær, kjemiske og biokjemiske prosesser, for ikke å snakke om mennesker, vil sette spor etter seg på et permanent kunstverk i det offentlige rom:

-Selv om jeg ikke akkurat oppfordrer publikum til å sette merker etter seg med vilje, har jeg et ønske om at alle skal finne sin måte å engasjere seg i kunstverket på – enten det er ved å se, lytte eller gå inn i det og nyte et ettertenksomt øyeblikk. 

Lene Baadsvig Ørmen
Foto: Ingrid Eggen

Lene Baadsvig Ørmen

Lene Baadsvig Ørmen (f. 1984, Råde) bor og arbeider i Oslo. Hun er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen og Kunstakademiet i Oslo. Hun har hatt utstillinger blant annet ved UKS, Kunsthall Stavanger, Billedhuggerforeningen, Galerie Mikael Andersen og Hordaland Kunstsenter.

Billedspråket hennes pendler mellom abstraksjon og figurasjon, det samtidige og det eldgamle, og det to- og tredimensjonale. Verkene hennes tar ofte for seg filosofiske, ikke-religiøse aspekter ved spiritualitet, og overskrider grensene mellom ulike kosmologier. De avslører en antropologisk interesse og viser til en utforskning av fiktive narrativ så vel som av materialer.

Les mer om Lenes kunstverk til UiT Narvik og lytt til Peder Simonsens lydspor på prosjektsiden.